Bokelskere.no

Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?

Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inne idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer vedifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår likso, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!

FRA FACEBOOCS ANNALER

ha piknik på lyse da'n til tross for ramadan!

Var medlinga fra en gjeng marokkanske aktivister

en septemberdag 2009 etter å ha utfordra

fasten gjennom facebook

men så kom snuten og fengsla både gjeng og niste

it was 100 police officers against 10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar

Apropos land som okkuperer andre land, denne diktboka handler om Marokko som okkuperer Vest-Sahara. Et emne som jeg såvidt visste noe om før jeg leste denne (hver gang jeg sier til kjæresten min "Vi må dra til Marokko en gang!", sier han alltid "Nei, vet du ikke at de okkuperer land?! Vi kan IKKE dra dit."). Nå vet jeg kanskje ikke så mye mer, men i hvertfall litt mer. Anbefales!

Her er et av diktene:

FRA FACEBOOCS ANNALER

ha piknik på lyse da'n til tross for ramadan!

Var medlinga fra en gjeng marokkanske aktivister

en septemberdag 2009 etter å ha utfordra

fasten gjennom facebook

men så kom snuten og fengsla både gjeng og niste

it was 100 police officers against 10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar

Kort sagt: dette er en plagiat av Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close. Enda en jødebøk hvor handlingen går fremover sett fra forskjellige vinkler, hvor den ene vinkelen er sett fra et barns vinkel. Et barn som bor i New York, som har mistet sin far, og som da sitter igjen med en veldig trist mor i det handlingen begynner, og som har et mysterium å løse, et mysterium som vi voksne lesere skal tenke er å, så søtt og sjarmerende. Og så hopper fortellingen fra generasjon til generasjon og frem og tilbake, for det gjør det alltid i jødebøker. Mye gratis dramatikk og tragedie å hente der.

Å, crap, nå havnet jeg nettopp på Mossads overvåkningsliste. Hjelper det at jeg sier at jeg likte Foers bok altså? Jeg synes bare ikke det er nødvendig å gi ut en bok som er nesten helt lik.

Tegneserieroman om Giy Delisles tre måneder lange opphold i byen Shenzhen i Kina. Et opphold som ligner mistenkelig mye på mitt tre ukers opphold i Jakarta i sommer. Shenzhen er like stygg og grå og full av trafikk som Jakarta. Jeg har faktisk aldri vært i en styggere by i hele mitt liv, denne byen hvis min eksistens bygger på, siden det var der mamma og pappa traff hverandre for første gang. Anyways, Delisle skriver om Shenzhen, som er i Kina, men slike byer går det vel en av på dusinet i Asia. Han skriver om at det er helt jævlig der og at alt bare er grått, at trafikken er livsfarlig, at det er sykt mange mennesker, om kundervicen som er altfor kundeservice (jeg setter pris på god service altså, det betyr ganske mye, men i Jakarta ble det for mye, overdose, overkill, jeg er faktisk ikke retard og jeg kan ta på meg skolen selv altså) og en masse andre finurligheter som jeg ikke tenkte så mye på da jeg var i Jakarta selv, men som Delisle, tegneren, la merke til.

Interessante dikt. McGouch sammentrekker mange ord slik at det blir noen lange og nye ord, han tillintetgjør med andre ord den engelske orddelingen, av og til i hvertfall. Også er det i blant noen spennende oppsett, f.eks. i diktet 10.15 thursday morning Memphis Tennesse. Diktene handler mye om å se på damene som ikke er til stede lenger. Selv om diktene av og til minner meg litt om en britisk og snillere versjon av Bukowski, så griper de meg ikke helt altså. (Eller det er kanskje nettopp derfor, fordi de er britiske og snillere.)

Her er et udrag:

*Here twelve stanza I've left out (in case she reads this) about the sad, the happy times, how we lived between the rhymes

Nødinngang handler om Julie som nettopp er ferdig med videregående og skal flytte sammen med kjæresten sin og studere juss til høsten. Men først skal hun tilbringe sommeren i London sammen med sin venninne Ida og jobbe på en geishaklubb. Og geishaklubb, det er litt skummelt for en så skikkelig jente som Julie. Julie er sånn type skikkelig som kjæresten min av og til snakker om finnes, men som jeg aldri har trodd på finnes. Ei sånn jente som jobber kjempehardt på videregående, som begynner rett på juss etterpå av den eneste grunn at sånn er det bare (og alt annet er uaktuelt) og som kjøper leilighet sammen med kjæresten sin som også skal studere juss. Jeg trodde sånne jenter bare var en myte han hadde funnet på. Men nei. Charlotte Glaser Munch vet også noe om dem. Og jeg fascineres.

Jeg fascineres over Julie som leser The History of Art i smug fordi hun elsker kunst, men ikke kan vise det fram til familie og kjæreste fordi de kommer til å synes at hun er en kunstfrik. Jeg fascineres over at hun bare godtar alt kjæresten hennes sier. Jeg fascineres over at hun ikke synes hun bør drikke seg så drita ute på byen og snakke med andre gutter, fordi kjæresten hennes sitter hjemme. Jeg fascineres over at hun aldri har vært alene i en storby før og synes London er kjempeskummel. Jeg fascineres over mangelen på eventyrlyst. Over streitheten. Osv. Jeg tenker hele tiden at dette er bare tull, det er ingen som er så streite som dette, men så kommer jeg på en dag forleden hvor vi satt og spiste veggispizza og jeg sa til kjæresten min at verden går fremover, for nesten alle jeg kjenner synes det er helt greit å spise veggismat (i motsetning til da jeg var yngre, da "alle" sa 'det er så bra å ikke spise kjøtt, men jeg må ha det'), hvorså han sa at verden går ikke fremover, det er bare jeg som velger min omgangskrets.

Anyways, Julie drar til London og Ida, som er stereotypen på den ville venninna som drar med seg den skikkelige venninna med på masse tant og fjas (for å sitere visse danske politikere når de snakker om kunst). Akkurat dét er ikke et nytt tema innefor dagens ungdomsfortellinger, f.eks. leste jeg jo nettopp om Jane og Scarlett i chick lit-en L.A. Candy. Men geishaklubber har jeg ikke hørt om før (og nei, det er faktisk ikke et bordell), og i følge omslaget så har forfatteren selv jobbet på et sånt sted. (Uhum, Knausgård-tendenser. Neida.)

Jeg vil anbefale den til alle jenter på sytten år som er oppslukt forelsket og ikke vet hva de gjør (dere kommer til å bli nitten og angre dere), og til litt eldre folk som kanskje trenger litt lett lektyre og ikke vil bli sett med en chick lit (det er litt mer stuerent å lese en ungdomsroman).

Jeg skulle ta bybanen hjem, men kom på at jeg verken hadde mp3-spiller med ladet batteri eller noen ulest bok i sekken, så jeg spurtet inn på biblioteket og lånte den første og beste diktsamlingen jeg så, og det er jeg kjempeglad for at jeg gjorde. Jeg liker Bukowski, men jeg har aldri lest noen av diktene hans (jeg har bare lest korttekstene og novellene hans), ikke før denne lille tilfeldigheten, og jeg er så gald for det for jeg digget Mockingbird Wish Me Luck. Jeg digger tilogmed tittelen! Jeg brettet innmari mange eselører og er helt nødt til å EIE denne boka, jeg som hater å eie bøker. Jeg må ha denne og lese i den alltid. Spesielt et av diktene, the shower, er noe av det fineste jeg har lest noen gang! Å, herregud, så fint, jeg leste det for femtende gang og fikk fortsatt gåsehud!

Jeg har alltid trodd at jeg har lest denne før. Det er i hvertfall det jeg har innbilt meg selv (og sagt til andre når jeg har disset empirewaist-litteratur). Jeg tror kanskje jeg har tatt feil. For da jeg leste denne nå igjen, i anledning pensum, kunne jeg ikke huske noenting. Jeg trodde jeg visste hva som kom til å skje med Catherine og Heathcliff. Jeg satt og ventet på at ting skulle skje som aldri skjedde, og jeg tror jeg har forvekslet disse to med et annet berømt kjærestepar innenfor engelsk litteratur, kanskje Jane Eyre og typen hennes, men jeg skal ikke si noe sikkert, for som sagt, jeg har jo trodd feil før. For alt jeg vet har jeg kanskje ikke lest Jane Eyre heller. Kanskje har jeg ikke lest alle bøkene til Jane Austen. (Jo, det har jeg og de handler alle sammen om det samme.) Kanskje har jeg ikke lest Ringenes Herre, jeg bare tror jeg har gjort det! Kanskje jeg ikke har lest Nabokovs Lolita heller, jeg bare går rundt og sier at det er yndlingsboka mi! Kanskje har jeg egentlig ikke lest noenting, jeg bare går rundt og innbiller meg det? Hjelp!

Neida.

Jeg har i hvertfall lest Wuthering Heights nå da, og jeg ble overrasket. For den gir meg merkelige vibber og jeg venter hele tiden på at noe skal skje, men det skjer ikke, og så er boka over og så... å. Men? Og det er det som er overraskende, at den bare går slik som den gjør uten at den kommer til et punkt. For jeg tenkte på forhånd at den kom til å være veldig typisk. Jeg hadde tenkt at den kom til å være Jane Eyre-ish (seriøst: jeg har faktisk lest den). Noe den ikke var i det hele tatt. (Og så kunne jeg sikkert skrevet en haug mer, men jeg tror kanskje jeg sparer det til eksamen.)

Jeg likte begynnelsen av denne diktsamlingen, bl.a. diktet Det skjer... Deretter begynte hun å lovprise det såkalte hellige folk og Israel og da fikk jeg helt avsmak og gikk over fra å tenke litterært til politisk i stedet.

Poesien til Mia Berner minner meg om prosaen hennes, og ikke misforstå meg: jeg elsker prosapoesi, men diktene til Mia Berner kjeder meg litt. Jeg vil heller ha den rene prosaen hennes. F.eks. som i Tretten eller Fordi der er slik jeg ror.

Alle de siste bøkene jeg har lest av Anna Gavalda har enten vært noe dritt eller middelmådige (muligens går det ut på det samme). Alle bøkene hennes er det, bortsett fra Saman er ein mindre aleine, som er så fin, så fin. Ene og alene pga. den er det at jeg gir henne nye sjanser hele tiden. Men sorry ass, Eg vil at nokon skal vente på meg er middelmådig den også. Riktignok er den bedre enn f.eks. Lykka er ein sjeldan fugl, men 'helt greit' er ikke noe å trakte over.

Eg vil at nokon skal vente på meg består av mange noveller som alle handler om kjærligheten på en eller annen måte. Jeg synes imidlertid at alle novellene bare er forskjellige versjoner av én. I grunnen føles hele forfatterskapet hennes slik. At alle bøkene hennes bare er oppgulp av den ene og samme historien. Nei, det er ikke noe vits i å sløse mer tid på Anna Gavalda.

Denne fikk jeg anbefalt av ei venninne, personlig på sms, så da måtte jeg nesten gå og låne den. Fiffig at i løpet av tiden jeg leste boka, dukket ordet 'mnemoteknikk' opp flere ganger andre steder i livet; enten så var det dét, eller så begynte jeg bare å legge merke til ordet.

Kart over Simon Strangers fiktive by Nem. Nå da. Boka handler om en fiktiv, europeisk by, og Simon Stranger skriver om små hendelser som fører til den neste som fører til den neste, av type sommerfugl-effekt, noe jeg er ganske opptatt av. Eller dvs. at det er noe jeg tenker på med jevne mellomrom. Jeg tenker f.eks. på hva om jeg ikke hadde tatt på meg akkurat den T-skjorta den dagen, da hadde ikke A kommentert den i Cs påsyn, og da hadde ikke C kunnet si at det var kult at jeg likte det bandet, og da hadde ikke vi kommet i snakk og hadde ikke vi kommet i snakk, hadde ikke jeg fått akkurat den plata anbefalt, og hadde jeg ikke fått den plata anbefalt, så hadde jeg ikke hørt den sangen som jeg begynte å synge høyt på et halvt år etterpå på en festival og tiltrukket meg Ds oppmerksomhet, og da hadde ikke vi to sittet på kafé to år etterpå og drukket kaffe og snakket om bøker, og hadde ikke det skjedd, hadde ikke jeg lest den boka som fikk hjertet mitt til å svulme osv. (Dette var bare et eksempel, om enn et dårlig ett, men kun fordi jeg ikke vil utbrette den virkelige historien av tilfeldigheter som utgjør mitt liv her.) Mnem handler altså om dette. Men til tross for det, så klarer ikke boka å engasjere meg. Jeg brukte fryktelig lang tid på denne boken, enda den var av den lettleste typen, rett og slett fordi dens evne til å engasjere var så liten at den nærmest kjedet meg og jeg ofte kviet meg fra å plukke opp denne hver gang jeg hadde lyst til å lese (og plukket opp andre bøker i stedet).

Digget diktsamlingen Stockholm sier, så jeg måtte jo lese Durnaks første roman også. Den handler om Victoria som drar og besøker noen slektninger i USA, og så er den proppfull av popkultur; tittelen er jo hentet fra Bonnie & Clyde (eller var det Thelma & Louise?). Og jeg elsker popkultur - når den er skrevet om på en raffinert måte. Det synes jeg ikke den er her, jeg synes det blir litt platt. Hele romanen er litt intetsigende egentlig. Det eneste jeg husker er når Victoria møter ei jente som snakker og snakker på en eller annen butikk et eller annet sted i USA, om et norsk band, og ber om en vennedate (genialt konsept egentlig, hvorfor gjør man ikke sånt?), hvorpå Victoria forteller om det til slektningen sin som synes det er en dårlig idé, men Victoria går for å møte jenta på vennedate likevel, en date som den andre jenta ikke møter opp på. Det var det. Neida, jeg skal ikke være så negativ: jeg elsket coveret. (Men ikke en gang hva angår coveret kan denne konkurrere med Stockholm sier, for coveret til Stockholm sier er et av de fineste bokcoverne jeg vet om, tror jeg.) Og jeg gir absolutt ikke Durnak opp. Jeg skal jo lese Så Berlin.

Opprinnelig skrev jeg ned Banana Yoshimotos Kitchen på lista mi over bøker jeg skal lese, men kom tilfeldigvis over Hardboiled & Hard Luck på biblioteket, så det ble min første Banana Yoshimoto-bok i stedet. Boka består av to lengre noveller (eller to korte bøker). Hardboiled handler om ei jente som er ute på tur og tenker på et menneske som stod henne nær som døde for ikke så lenge siden, og noe her fikk meg til å tenke på Kazuo Ishiguros Never let me go, men ikke mye, bare litt. Hard Luck handler også om enda ei jente som mister et menneske som står henne nær, men det betyr ikke at disse to historiene mister seg selv i hverandre. De er to helt separate historier, de står begge to godt alene. Jeg likte begge to veldig godt; etter at jeg hadde lest begge to prøvde jeg å reflektere over om jeg likte Hardboiled eller Hard Luck best, men hver gang jeg hadde bestemt meg for én av dem, kom jeg på alt jeg likte ved den andre og ombestemte meg. Hele tiden var det slik frem og tilbake. (Ikke at det sier så mye egentlig, jeg som ikke klarer å velge tomater på butikken en gang.) Ser i hvertfall fram til å lese Kitchen. Og ps: ELSKER at forfatteren heter Banana.

Å, nå fikk jeg kjempelyst til å lese denne! Gleder meg!