Bokelskere.no

Jeg står og ser på Vågsbygd Handy på Måkeskrik-festivalen (som heller burde hete Mågeskrik, det er noe rart med den k-en her på Sørlandet, som om man liksom skulle kalt Bryggen i Bergen for Brygga), og de synger (rapper!) det er en lang, lang natt i en av låtene og jeg tenker litt på boka jeg nettopp leste ut, rett før jeg satte meg på sykkelen til Odderøya for å gå på konsert, nemlig Miraklenes tid av Karen Thompson Walker.

Uttrykket 'en lang natt' blir bokstavelig for menneskene i Miraklenes tid. Jorden har nemlig begynt å rotere saktere; døgnet strekker seg, natten blir lengre, dagen blir lengre. I boka følger vi hvordan dette fortoner seg i en by et sted i California, fra elleveåringen Julias synsvinkel. Midt oppi denne forandringen skjer også andre, nærere forandringer; i familien, nabolaget, på skolen. Vennskap oppløses, vennskap oppstår. Forhold brister og forhold blir sterkere. Etterhvert som det går litt tid deler menneskene seg i to leire: de som godtar myndighetenes oppfordring til å følge 24-timersdøgnet, de som lever på klokketid. Her henvises det til folk som hele tiden, før forandringen –oppbremsingen som de kaller det – har levd i døgn hvor solen enten er oppe eller nede hele tiden (Nord-Norge, Canada, Alaska). De har klart å leve med døgn uten naturlige natt-/dagskifter i århundrer, så hvorfor ikke resten av verden nå? Og så er det den andre leiren, outsiderne, de som velger å leve etter jordens naturlige døgn, etter det utstrakte døgnet, sanntiderne blir de kalt: de flytter til kolonier i ørkenen og lever først i 30-timer lange døgn, etterhvert 40-timer lange døgn, 50-timer lange døgn osv. For jorden fortsetter å snurre saktere og saktere rundt sin egen akse, og forskerne vet ikke svaret på hvorfor. Over hele boka er det en stemning av uvisshet, en usikkerhet om fremtiden. Hva kommer de lange dagene og de lange nettene til å gjøre med økosystemene, avlingene, døgnrytmene til alle jordas levende vesener? Jeg ser for meg den kaliforniske byen hvor handlingen foregår i, hvordan den rammes. Jeg er like usikker som personene i boken. Hva skal de gjøre? Hva skal vi gjøre? Tenk om det skjedde i virkeligheten? For Karen Thompson Walker må ha konsultert med noen naturvitenskapsmenn da hun skrev denne boka; det som skjer, det apokalyptiske som skjer, er realistisk.

Det apokalyptiske landskapet i boka er ikke preget av panikk. Det er riktignok mormonere og folk fra Jehovas vitne som reiser vekk for å samle seg på det stedet gud skal ta dem med seg fra på Dommens dag (handlingen er jo lagt til California!), men stort sett blir det hele bevitnet med ro, riktignok en usikker ro. Det er nært, og det blir riktignok hamstret hermetikkbokser og stearinlys, det blir hamstret masse, men folk flest fortsetter å gå til skolen og til jobbene sine. Det er ikke verdens undergang, de vet ikke, kanskje går det an å gjøre noe med det. Menneskene fortsetter sine liv, de tilpasser seg så godt de kan, de bygger drivhus, de dyrker sin egen mat, de kjøper dagslyslamper. Hva skal man ellers gjøre? Å flykte går ikke. Hvor skulle man flykte til?

Tiden går og jorden snurrer saktere. Jeg venter litt på mirakler, pga. tittelen, men det er få av dem. Jeg synes det er en dårlig tittel, muligens litt cheesy, men det er en fillesak, for boka er leseverdig, det er en bra debut og den er fengende. Jeg leste en artikkel på Book Riot om sci fi for non scifi-readers, det var en tittel som traff meg, for jeg er ikke en sci fi-leser, men har nylig revurdert mitt syn på sjangeren etter å ha lest Iain Banks Walking on Glass. I artikkelen anbefalte de The Age of Miracles som passende sci fi for lesere som er opptatt av det litterære, en anbefaling jeg sier meg enig i.

Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv. Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet der oppe et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel jordklode."

satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten» et ord som skilte fornuften fra moralen for staten har sin egen fornuft slik kundera skriver at også smerten har en fornuft som ikke er fornuftig men jeg ble avledet av noe annet for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen med arabiske skrifttegn og streket under setningen «eu har befunnet seg et sted på skalaen mellom internasjonal organisasjon og stat, men er vanskelig å plassere klart» jeg feilleste det siste som plassere på et kart og likte feillesningen bedre for det er noe med kart og kalendere et skille som av og til blir borte når jeg lengter tilbake, men ikke vet om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

http://kathleen-bean.blogspot.com

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visselitteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.