Bokelskere.no

Dersom hun er litt "pinglete" er det mulig Maria Gripe blir for tung kost. Jeg elsket hennes bøker da jeg var yngre (spesielt steinbenken-serien), men jeg har alltid elsket skrekk, krim, alt som er pirrende og skummelt. Kjenner flere som aldri turte å fullføre "Tordivelen flyr i skumringen" for eksempel fordi de syns den var skummel. Tror forøvrig jeg var adskillig eldre enn 7 da jeg leste Gripe-bøkene.

Det er noen som tror de beste forfatterne er de som pynter seg med ord, som skriver poesi i stedet for litteratur. Men de virkelig gode forfatterne er de som kan ta en dyp, mørk og ærlig historie om det å være menneske, og pakke den inn i en så enkel språkdrakt som mulig. Måten Jojo Moyes åpner boka på, får deg kanskje til å tenke på chic-lit og strandlitteratur, men dama kan skrive. Ikke skrive som i episke verker som løfter språket til et annet nivå, men skrive på en slik måte at du blir revet med fra første side, på en sånn måte at selv de tyngste temaer beskrives med humor og varme. Hun har skrevet en bok jeg bokstavelig talt ikke klarte å legge fra meg - og jeg hater det uttrykket, pleier sjelden å ha problemer med å legge fra meg bøker om jeg ønsker det, kan være en strukturert leser. Men denne boka gjør deg asosial, den får deg til å glemme tid og sted, den får deg til å lese så intenst at teen er blitt kald innen du kommer på at du må drikke den, den får deg til å måtte tvinge deg selv til å holde avtaler eller spise. Til en viss grad får den deg også til å se livet på en annen måte, og den har fått meg til å ta noen runder med min egen etikk og moral - spesielt med tanke på temaet aktiv dødshjelp.

Louisa Clark er lett å kjenne seg igjen i, og en karakter du ser kan gli rett inn i en romantisk film (som dette da også sannsynligvis blir, film er planlagt i løpet av året). I dette tilfellet er ikke det ment negativt, hun er absolutt en tredimensjonal karakter.

De eneste svakhetene slik jeg ser det er skiftet mellom karakterene - noe som først plutselig begynner å skje sånn midt i boka, og deretter kommer sporadisk. Det er ikke noen vits i disse perspektivskiftene, i mine øyne. I tillegg er det et par små detaljer som er "feil", som du merker når du leser hele boka i ett strekk, for eksempel en scene der Moyes først beskriver at Lou sparker av seg skoene og aldri henter dem igjen, og senere i boka kommer tilbake til et senere punkt i samme scene, der Lou plutselig sjangler rundt på de høye hælene.

Denne boka er lettlest, men samtidig litt tung å lese. Fordi det ligger et alvor bak alt, det ligger en visshet bak håpefullheten som nesten utvikler seg til å bli desperat. Det preger boka veldig. Det går ikke an å beskrive dette på noen annen måte. Les den!

Skjønte at det var en vits, men ikke poenget med den. Kanskje fordi jeg ikke er ungdom.

Den skjønte jeg ikke. Ingen av delene gjør jo det.