Bokelskere.no

Det har vel aldri vært sånn at muslimer ikke har tenkt selv. Den arabiske sivilisasjonen har for eksempel en rik filosofisk og teologisk historie, som har utviklet seg over tid. Det foregår debatt - også religionsdebatt - i mange muslimske land i dag, det er bare ikke noe vi hører om fordi det ikke foregår i de kanalene vi forholder oss til og på de språkene vi forholder oss til. Meningene blant muslimer i Norge er mange og delte. Både Abid Raja og Ubaydullah Hussein er muslimer, uten at de to har spesielt mye til felles. Det er dessverre svært mange som skjærer alle muslimer under én kam, og det har jeg generelt lite tro på gjøre (uansett hvilken religiøs eller etnisk gruppe det gjelder).

Jeg er også skeptisk til religiøse skoler, men mener at når man først tillater kristne skoler må man også tillate skoler for andre trossamfunn, det være seg muslimske eller hinduistiske (eller human-etiske, den første human-etiske skolen i Norge åpna i Oslo dette skoleåret).

Her er forøvrig en link: - De fleste norske muslimer er ikke så religiøse

Artikkelen viser at bare rundt halvparten av innvandrerne fra muslimske land er med i muslimske/religiøse trossamfunn.

Jeg tror dette med kvalitet er veldig sant. Det er mange forfattere som hylles her til lands jeg ikke syns skriver bra. Unni Lindell, for eksempel. Hun er veldig god på plot/gode historier, men skrivinga er på ingen måter like bra. Nå må jeg nok legge Horst til denne lista med folk som har gode historier, men ikke nødvendigvis klarer å formidle dem godt gjennom skriving. Jo Nesbø er litt motsatt, han skriver veldig godt men syns ikke nødvendigvis alle plottene hans er like bra (men mange av dem er det - Frelseren er min favorittbok av ham, han mestrer dette med "twists" til fingerspissene). :)

Jo, men altså, du forventer noe annet av en krimbok enn av en Knausgård-bok. At Knausgård utbroderer i det vide og det brede og trekker inn alskens småhistorier forventer du, det er en del av boka. Jeg syns mange slike bøker kan være bra. Såkalt "samtidslitteratur". Det ser du også om du ser på boklista mi. Så jeg syns ikke det å være allsidig er negativt i seg selv. Jeg syns bare forfattere skal slutte å oppføre seg som om boksjangre ikke finnes.

Jeg leser krim for mysteriets del, og fordi det gir innsikt i hvordan mennesker opplever sorg, traumer, vold osv.; og hvordan politietterforskere jobber. Jeg leser IKKE krim for å lese om alle detektivens skakkjørte forhold (som det ofte er mange av). Derfor blir jeg også mest fascinert av de etterforskerne som går så ekstremt inn i det de driver med, som Sherlock Holmes eller Saga fra Broen, de beste krimseriene er jo også dem der livet til detektiven faller helt sammen fordi de går så ekstremt inn i saken og arbeidet. Det er jo grunnen til at "Forbrydelsen" er så bra (og, personlig liker jeg kanskje den amerikanske versjonen enda bedre, "The Killing"). Jeg foretrekker ofte krim på TV/film framfor i bokform fordi det ofte er mer rendyrket i det formatet.

...det er mulig det bare er meg, men dette er noe jeg irriterer meg grenseløst over i bøker. Ser det spesielt i krimbøker. Der skjønner du raskt at en eller annen dame eller mann som er tilfeldig introdusert blir en romantisk eller seksuell interesse. Disse forholdene framstår som oftest platte og tilfører ikke historien noenting som helst. Det finnes unntak, for eksempel syns jeg Harry og Rakel i Nesbø-bøkene er et gjennomarbeida og stort sett interessant forhold. Nå har jeg akkurat begynt på "Blindgang" av Jørn Lier Horst, og allerede har jeg begynt å irritere meg over det som fra forfatterens side er et ganske åpenbart forsøk på romantikk i lufta/et trekantdrama mellom Wisting, Christine Thiis og Suzanne.

Jeg vil vite hvem morderen er, jeg driter i hvem detektiven ligger med.

Er dette bare meg? Det er noe som kan irritere meg så mye i bøker at jeg gir opp å fullføre dem, fordi det etterhvert tar så stor plass. Det er noe annet med bøker som er ment å handle om romantikk, men i veldig mange historier syns jeg det kun blir et forstyrrende element som forfatteren trolig kun har tatt med for å dra ut historien og dermed fylle antall sider forlaget krever.

På innbundne bøker er jeg definitivt puritanleser. Boka skal helst se like fin ut etter at den er ferdiglest som før du åpnet den. Litt mindre streng med pocketbøker, som jeg i større grad frakter med meg på ferie, stranda osv. og dermed tolererer mer slitasje i. Eselører og skribling er IKKE greit uansett. Kaffeflekker osv. syns jeg ikke er like ille, såfremt ikke sidene blir klissete og klistrer seg fast i hverandre.

Før skrev jeg ofte ned sitater fra bøker jeg likte i en skrivebok. Nå har du den praktiske funksjoner med sitater her på bokelsker, så da bruker jeg gjerne det i stedet, selv om det ikke er ideelt. Dessuten har jeg nå Kindle, og der highlighter jeg til min hjertens lyst. Det har resultert i at jeg ofte foretrekker å lese sakprosa, biografier/historiske bøker osv. på Kindle, der jeg kan markere passasjer på en måte jeg aldri ville gjort i papirbøker. Jeg fikk vondt inni meg første gang jeg brukte markeringstusj i en pensumbok, men etterhvert klarte jeg å se på dem som bruksgjenstander foran bøker. Aller helst lagde jeg en liten blyantstrek slik at jeg kunne viske den ut etterpå, dette har jeg også gjort et par ganger i pocketbøker. Jeg ville aldri ha skriblet ned mye eller tegnet med penn/tusj i ordinære bøker.