Bokelskere.no

Har hatt ei fantastisk uke på ferie i egypt, men kofferten full av afrikanske romaner og novellet. Svarte forfattere, alle relativt unge, alle sør for sahara. Herregud så mye bra, og herregud så lite man veit om Afrika. Bøkene er steinbra, forfatterne kommer snart på litteraturhuset, men det er ikke poenget mitt nå. Jeg har en tese jeg gjerne vil teste på dere. Hvor mange har lest en eller flere afrikanske romaner? Og hvis dere har det, hvor mange av disse var ikke enten skrevet av en hvit sør-afrikaner eller en fra det arabiske afrika nord for Sahara. Tesen min er at vi stort sett ikke leser noenting fra det "svarte" afrika, og at det er en av de mange grunnene til at vi nesten ikke veit noe som helst om hva som er et vanlig liv i afrika. Og dermed blir vi , igjen i følge tesen min, lettere ofre for fordommer, enten det er "Stolte og sterke" , "sultne og fattige" eller "primitive og brutale" som er vår smak i dommer og fordommer. Hva tror dere, er de bare meg?

Kommer på norsk til høsten. Nye noveller fra Adiche, mye om det å bo i Nigeria og ville til amerika, eller å bo i amerika og ville tilbake til nigeria. Den doble identiteten, nøden og drømmen om det forjettede land burde nordmenn kunne kjenne seg godt igjen i, det er utvandreren, hverken mer eller mindre. Vi er kanskje bleike og de er svarte, men drømmen om amerika er den samme ser det ut til

kommer på norsk om et par uker, og på litteraturhuset ja, afrikansk uke, egenreklame her ja.

Novellesamling fra Zimbabwe. Kommer ut om et par uker på norsk. En fest, mye humor, mye kjipt fra er land hvor inflasjonen stadig loves å synke fra to og en halv million til kanskje bare en og en halv million. Det er noe fantastisk med å begynne å lese ny afrikanske litteratur, de er ikke ferdige med å fortelle historier og har et arsenal å ta avsiden vi i Europa er fullstendig blanke på deres liv og historie

Moderne klassiker fra Zimbabwe, ikke en gang oversatt til norsk. Boka var banebrytende da den kom ut i 1988, handler om ei unge jentes vei fra landsbysamfunnet til byen via utdanning, fra patriarkat til opprør, fra apartheid til frigjøring. Boka er feministisk, politisk, afrikansk, nasjonalistisk. Men jeg merker at den gjør det bøker ska. Den tar meg ut av stua og til et helt annet sted jeg aldri ville kunnet dra uten. Jeg har det utrolig kult med afrikanske bøker for tida.

Knust glass sitter i en bar og skriver ned historiene til folk som drikker der. Franske intelektuelle er egentlig ikke mi greie, men den kongolesiske utgaven likte jeg godt. Boka gir et bilde av de mindre vellykka mannlige beboerne i Kongo Brazzavilles (fransk kongo) liv, og dermed også et bilde av landet. Fikk litt Bukowskifot av boka, men mengden litterære allegorier og den noe, men bare noe, mer subtile humoren gjør at det er litt mer for voksne

Kommer på litteraturhuset!

Leste den på ferie forrige uke. Han kommer på Litteraturhuset på afrikansk uke som starter 16. november. Boka går som en vind, er morsom, velskrevet og skarp. Den viser et sør-afrika så fjernt fra Andre Brinks at det er en fryd å lese. Skulle man finne et norsk slektskap, er ragnar hovland og erlend loe noe å tenke på, men livet som student fra soweto på universitetet i Johannesburg er så fjernt fra Bergen på syttitallet at sammenligningen ikke helt holder. Jeg tenkte å film gjennom hele boka. Den må ha blitt filma, hvis ikke er det noen som har ei gullgruve i vente. Og den handler altså om en ung svart student som drikker, fester, puler og gjør alt annet enn studere mens han prøver å lure seg til stipender, bolig og karakterer på universitetet

Dei beste ein kan finna. Kor var bragejuryen det året. Dei må ha vørt fulle

SKal uansett lese dem på ny, må bare spare litt sånn at jeg glemmer enda litt mer før jeg setter igang. Men jeg mener å huske at han begynner å surve så jævli over aqt mor og far er døde i tillegg til alt annet han er sur for i en av disse bøkene. Dette er forøvrig det eneste negative jeg har å si om harry potter, det vil si dette og castingen av ratcliffe til rollen som harry, spm bare undestreker de usympatiske trekkene hans. Dette og valget av hva han nå heter til frodo i ringenes herre er skjønnhetsfeil som kan få meg til å våkna om natta i ergrelse

Jeg skal lese den fordi jeg elsker 1800-talls-romaner og fordi jeg har en sjette sans som sier meg at jeg kommer til å legge meg flat for denne romanen, som i sin tid ble anbefalt meg av min venn og kollega, Karl Ove Knausgård - jeg har foreløpig kun lest noen kortere fortellinger av Eliot, som "Amos Barton", men jeg har på følelsen av at store ting er i vente mellom henne og meg :) Noen forargelse blir det neppe! :) Så kjekt at det fantes flere Eliot-lesere her inne!

Huff, jeg har lest på meg et slags Tolstoj-kompleks, som gjør at jeg føler meg like dum overfor ham som jeg gjorde da jeg så fabelaktige jenter på ungdomskolen som jeg ikke turde å snakke med.

Jeg har lest Anna Karenina, og jeg vet at det er lysende, men jeg må innrømme at jeg fant betydelige deler av boka vanskelig å komme gjennom. Jeg antar det skyldes det jeg opplever som Tolstojs tørrhet; han har ekstreme skikkelsesdannende evner, han har full melodramatisk kontroll over de følelsesmessige sidene av verket sitt, han står foran deg med voldsom intelligens, men så er det også store deler av verket som er viet til historiske omstendigheter osv., hvor jeg ikke synes han klarer (eller vil?) å pumpe inn så mye intensitet som f.eks. Balzac gjør når han skriver om samme type ting, eller andre forfattere. Og der er det jeg detter av. Jeg har diskutert dette med mange som er mer historisk og politisk skolerte enn meg, og de får selvsagt et helt annet utbytte - men da handler det vel ikke om litterær kraft?

Ah. Resultatet er og forblir det samme. Jeg er omgitt av folk som roper "Anna Karenina!" "Krig og fred!" Og jeg går her og har komplekser og vil heller lese Dickens og Balzac og Proust og Erlend Loe. En dag må dette løsne. Jeg vet det skal løsne! Deg og meg, Leo Tolstoj!

Mine studieår ved UIB gjorde meg godt, jeg ser tilbake på det som fanatstiske år, de gjorde skarp som en kniv; men jeg kuttet også opp både meg selv og andre - hvem er det som har sagt at det viktigste ved læring er avlæringen du foretar i etterkant? Gi gass, Charlotte Brundtland! Du kommer til å overgå oss alle!

Dette var kanskje det klokeste noen av oss har sagt i denne tråden til nå? Føler Daneel setter fingeren på noe som handler om den panikken som har oppstått i markedet; den panikken som i sin tid, kanskje, rev platebransjen i filler og biter. Sitte litt rolig i båten. Tror det er klokt.

Vi blir neppe helt enige om det der, og på en måte er det ikke så viktig lengre, det viktigste er at Karina får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Hilde S får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Jens Stoltenberg får de bøkene han gjerne vil lese, og at Synnøve Svabø får de bøkene hun gjerne vil lese. Så blir det sånn at noen av oss dras automatisk mot bokhandlene, mot bokhyllene, og noen mot lesebrettet, og ganske sikkert mange mot begge deler. Hovedgrunnen til at jeg, som forfatter, skjelver ørlite om dagen, er at jeg frykter den økonomiske ulven på vegne av en velfungerende norsk bokbransje, men det er jo ikke en formatdiskusjon i seg selv. Dette bør ikke bli noen Berlinmur mellom oss bokglade folk :)

Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)

Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.

Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.

Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.

Jeg var ikke fornøyd med Lonely Planet når jeg var på Cuba. Anbefaler deg å sjekke ut Rough Guide eller Footprint Guide istedet. Velg den som har nyest utgave.

Bøker som akkurat nå leses om igjen og om igjen og om igjen.

100 sider er stort sett regelen min. Noen bøker trenger mer enn det, men det er ikke akkurat lett å vite hvilke. Lars Saabye Christensen Bisettelsen er et eksempel på akkurat det. Etter 200 sider kom plutselig åpenbarelsen! Og det ble stort! Noen ganger går det fortere. Spis Elsk Lev varte i eksakt 4 sider. Det holdt i massevis.