Bokelskere.no

The Road var en skikkelig rystende opplevelse på alle mulige måter. Språket, atmosfæren, fortvilelsen, kjærligheten mellom far og sønn, desperasjonen. Og ikke minst håpet? Jeg syns du skal lese boka og heller vurdere om du skal se filmen. Jeg har fortsatt ikke hørt om noen som har vært likegyldig til The Road, men vil anbefale deg å lese den på engelsk hvis du har mulighet. Av en eller annen grunn gjør den ikke like sterkt inntrykk på dem jeg kjenner som har lest den på norsk? Noe med oversettelsen? Jeg er redd for at noe av nerven i teksten kan ha gått tapt.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

I tillegg: Moleskine notatbok, nyeste nummer av Wallpaper med artikel om blandt annet bokhandlere, og i tillegg: Himmelen i Berlin.

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Jeg skriver under på alt som Jan sier. Jeg er også skikkelig fan av Gert!

Hvis du begynner på serien om Fredric Drum/Skarphedin Olsen (JA, Gert liker relativt sære navn...), så råder jeg deg til å begynne på begynnelsen og så lese alle 10 bøkene. Det er bare WOW!

Klokkemakeren, hans nyeste bok, er også en fryd! Lun og kjærlig, humoristisk og samfunnskritisk på typisk Gertsk vis. Anbefales!

Sinnsykt høye forventninger. Og når den endelig kommer så er jeg jammen ikke sikker på at jeg tør å se den. Boken var noe helt for seg selv. Jeg er veldig redd for å ødelegge noe av den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest den. Jeg er også spent på om filmen skal greie å forbidle far/sønn forholdet på en like god måte. Når denne boken visualiseres så kan det kjapt tippe over i horror.

I boken var det så utrolig mye som foregikk mellom linjene. Det blir nok ikke en film med overdreven dialog.

Hurra hurra hurra!!!

de fleste syns den er for lang, jeg syns færøyen er helt ok, men det som kommer etterpå, mann på flåte, reise med båt og greier klarer jeg meg uten. Men det er Johan Harstad sjøl som har kutta i boka, så jegtror ikke vi skal bekymr eoss. En praksis det ser ut til at stavangerforfattere har innført, sjekk siste utgave av Mannen som elsket Yngve :-)

http://www.litteraturhuset.no/afrika

Her er programmet, har skrevet litt om bøkene i en annen tråd her (Afrika!!)

Som regel aldri mindre enn 3 om gangen. 1 på senga, 1 på t-banen og 1 eller flere manus på lesebrettet som leses når det passer. Men blir jeg virkelig oppslukt så er det den samme boka som blir med overalt. Da blir alt annet satt på vent.

Per Olov Enqvists Et annet liv. Fabelaktig! Noe av det beste jeg har lest, uansett genre.

Akkurat nå: I stabler på gulvet, inni klesskapet, stabler på nattbordet, under stuebordet og i kasser i kjelleren.

Vanligvis: Skjønnlitteratur, krim og dokumentar står sammen, alfabetisert. Pocket og innbundet er blandet. Kokebøker for seg på kjøkkenet. Foto, kunst, interiør o.l. står også sammen, eller ligger i stabler i bokhylla.

Jeg er nå på jakt etter den perfekte bokhyllen som skal opp i rekkehuset til våren...

Joyce Carol Oates. Alle bøker. Har aldri fått den oppmerksomheten hun fortjener i Norge. Enig i anbefalingen av Jette Kaarsbøl, Den lukkede bok. Meget bra. Mo Hayder: Tokyo. På spenningsfronten. Sonya Hartnett: Hundene sover og Sommerfugl. Regnes som ungdomsbøker, noe jeg syns er feil. Ekstrem nerve i bøkene hennes!

Bøkene om Hedvig er veldig gode! Enig i tipset om LasseMajas detektivbyrå også.