Bokelskere.no

Løye. Løye! Hasse og Ludde! Sønnen min hikster av glede når vi leser denne, og hva mer kan man ønske seg i verden, enn en sønn som hikster av glede?

Å ja! Ludde er så bra. Sønnen min og jeg leser den om Ludde som skal slå i noen spiker i en planke hver dag nå. Hvilke andre kan du anbefale??

Vi må snakke mye, og lenge, og ofte, om Selma Lagerlöf. Eneste grunnen til at jeg ikke triller femhundre glade 6ere her, er at bind en, "Löwenskölds ring" er litt bagatellarted, mens bind to, "CL" er et fyrtårn. Jeg vil ligge med Charlotte Löwensköld.

hehe. ja. hva kan jeg si. det er noe av det dummeste jeg har brukt tiden på. aldri mer.

Utrolig morsom kommentar. Stalinporno! Fantastisk.

Jeg leste denne korte romanen, eller lange novellen, i nesten buldrende glede. Herre jemini, hva Balzac kan få til. Den ble første gang publisert i 1832, altså midt inne i stjerneårene til den kaffedrikkende manikeren (Far Goriot 1834, Sarrasine 1830 etc.) Fortellingen åpner så Dickensk som det kan få blitt, med en kostelig scene fra et av de fremste advokatkontorene i Paris, hvor en av funksjonærene til stjerneadvokaten Derville utroper: ”Ah! Our old greatcoat again!” Hvem? Our old greatcoat? Hvem er dét? Det tar Balzac noen få ord å få oss interessert i den personen som er på vei over gårdsplassen mot dørene til Derville, og dermed på vei inn boksidene. Forfatteren lar det summe et ryktesurr blant funksjonærene, han haler det ut, han beskriver kapitalismens tjenere, advokatstanden, og hele tiden bygger det seg opp til at mannen som har lånt sitt navn til tittelen på fortellingen skal komme inn dørene. Og det er jo Balzac vi har med å gjøre, så vi vet at det blir en fest: Inn kommer han. Oberst Chabert. Med en mektig parykk på hodet, som skal skjule et avgrunnsdypt kutt som strekker seg over hele skallen hans. Og hvem er han? Følgende replikkveksling står på side 18:

”Monsieur,” Derville said to him, ”to whom do I have the honour of speaking?” ”Colonel Chabert.” ”Which one?” ”The one who died at Eylah,” replied the old man.

Er det ikke glimrende? Er det ikke et herlig opplegg? Her valser det en skrukkete gamling full av energi inn på et advokatkontor og påstår han er den avdøde obersten som hele Paris ”vet” døde i Napoleonskrigene. Og ikke nok med det: Han krever tilbake sin tittel. Og sin kone! Det er bare å lese i vei.

Denne boka finnes i en flott utgave fra Hesperus Press i serien ”100 Pages”, en serie hvor de gir ut korte romaner, eller lange noveller, og det er bare kvalitet over hele linja.

Balzac? Balzac? Balzac er verdens beste forfatter. Ingen kan trylle mer liv ut av noen boksider enn ham, ingen kan skildre en karakter bedre enn ham, og ingen kan få meg til å ha det så festlig når jeg leser som han, med dette alltid like presise gyset ned nakken av at verden er full av liv; heslig liv, skjønt liv, brutalt liv, ondskapsfullt liv, miserabelt liv, gotisk liv. Og Chabert? Han er faen meg en helt. Eller som Derville, en av Balzacs yndlingskarakterer (han dukker opp i flere av verkene i ”Den menneskelige komedie”), sier mot slutten av historien: That old man, my friend, is a whole poem, or, as the romantics would say, a drama.” Eller som Chabert selv sier: ”I was buried under the dead, now I am buried under the living, under the whole of society, which is trying to push me back down into the earth!”

Vi må alltid huske hvor stor den jobben Gordon Hølmebakk gjorde var. Alle de fantastiske bøkene han fant, fikk oversatt til norsk. Heia Vita-serien, sier jeg. Noen som husker denne? Jeg leste den i 94, den ble oversatt av Svein Jarvoll. Den gjorde et kolossalt inntrykk på Karl Ove Knausgård og meg, kan jeg huske, der vi satt i Bergen, jeg som student, han i siviltjeneste hos Studentradioen. Hvor ble det av Thorpe, tro? Ulverton, for en bok det var.

Jeg leste dette en gang. Hvorfor kan jeg ikke lengre huske, eller begripe. Kanskje i et fortvilt forsøk på å føle meg som et samtidsmenneske? Å fy faen. Å fy faen.

Eg går ikkje ut lenger, ei uro er komen over meg, og eg går ikkje ut. Jeg leste denne i 92, 93 og 98. Jeg drømmer fortsatt om denne romanen, eller, nei, ikke om den, men som den.

Var knallbra, denne her, innsiktsfull og lesverdig. Selvsagt må du ha en viss interesse for postpunken om du skal like dette, men har du det, så er det pensum.

Dette er virkelig alt du trenger. Hvis du er en av oss. Take me out tonight.

Ah! M! Oh! Aj! Jah! Wow!

Ja, da synes jeg du skal velge denne. M&M irriterer vettet av meg, og jeg blir enda mer irritert når folk snakker mye om den. Men men. Det er jo i all hovedsak mitt tåpelige problem. Men jeg synes man skal si, høyt og tydelig, at M&M ikke er for alle. Ikke i det hele tatt. Det er en bok for those in the know, den er dypt enigmatisk, den er ugjennomtrengelig og for de fleste av oss helt uforståelig, og det trengs solide doser sympati med undertrykte russere og innsikt i historiske saker og ting, for å kunne skrape seg gjennom noe av den viltre og masete overflaten. Har du dette, pluss sans for festlige påfunn og vilter surrealisme, ja, da er dette boken for deg.

Ja, hurra! Bennybøkene er fantastiske.

Jeg betrakter noen av Solstads romaner (Genanse og verdighet, 11. roman, Gymanslæreren bl.a.) som genistreker, morsomme og dumme og herlige og smarte. Armand V la jeg fra meg etter ca 100 sider, da den begynte å kjede meg noe kolossalt med det jeg oppfattet som litterært jåleri og en form for litterær ørkenvandring.

Det er kolossal takhøyde for patos i mitt hus, så det er ikke der det ligger for min del, tvert om likte jeg den siden ved boken, den utilslørte, nesten litt dumme adjektivbruken, den italienske sløsingen til forfatteren med sine egne emosjoner. Problemet er strukturelt, dramaturgisk, om du vil. Det hele er uvørent gjort, man merker at mannen er journalist og kanskje ikke burde begitt seg ut på å skrive en hel bok - en bok som i lange partier glitrer, men som vakler som helhet, og som i stor grad bedriver repetisjon av sine poeng.

Jeg er overbevist om at begeistringen denne boken har fått kommer på grunn av at den er så sympatisk; Can er en snill gutt, moren hans er et varmt overmenneske, faren hans er en hedersmann. Og ikke minst på grunn av dens hederlige og rettskafne og "viktige" innhold; den sier det leserne vil den skal si, og det er prisverdig. Men er det nok? Er det nok, når man gir seg i kast med å gi ut en bok? Må man ikke mestre noe mer? Og var det ikke mange selvfølgeligheter ute og gikk her, forkledd som eksotiske erfaringer?

Mht å lese som roman, så har jo denne boken, når jeg tenker meg om, litterære pretensjoner, både i den forsøksvise formen og ikke minst i sluttkapitlet, som vanskelig kan betraktes som noe annet enn mislykket. Men det jeg tenkte mest på i forrige kommentar, var at jeg er klar over at det kan være at det er det jeg som spør meg selv om jeg, som i all hovedsak er en romanleser (og dermed en leser som er vant med å se dramaturgi, estetikk, idiosynkratisk språk osv. som kvaliteter, og dermed en leser som har vansker med å få i meg noen som helst form for tekst hvis den ikke er estetisk behandlet, både språklig og formmesssig, ja, jeg sliter jo endatil med å lese aviser, fordi tekstene ikke lyser av egenart, for ikke å nevne hvor slitsomt jeg synes det er å lese artikler og tidskrifter, jeg oppholder meg jo hos litteraturen FORDI DEN ER ET ANNET STED!) - altså, at jeg spør meg selv om grunnen til at jeg ikke klarer å synes det er nok med en prisverdig og rettskaffen bok, er at jeg har en slags allergi mot bøker som ikke lukter .... lukter ... brent sukker og overmoden frukt.

Djupt uenig igjen. Can skriver om noe viktig, så langt er jeg enig. Men han skriver rørende, berørende og med en patos som nok stammer mer fra Kurdistan enn fra Sverige. Jeg brukte noen titalls sider på å vende meg til adjektivene og, den som sagt litt fremmede patosen, men derfra og ut var boka en opplevelse. Jeg skjønner ikke hvorfor den skal sammenlignes med en roman, på samme måte som Åsa Linderborgs bok, opplever jeg den først og fremst som en fortelling om kjærlighet mellom forelder og barn

Det var vanskelig å vurdere denne boken. Den er ikke veldig godt komponert, heller ikke veldig godt skrevet, den har ikke så mange poeng, den repeterer alle emosjoner og bevegelser og refleksjoner i alt for stor grad. Men er det jeg som sitter her og stiller skjønnlitterære krav til en bok skrevet av en journalist, som jo ikke gir seg ut for å være en roman? Kanskje. Det er viktige ting han skriver om, Can. Men, liksom, holder det? At det er viktig, det man skriver om?

Hurra for denne boken. Et jævla hurra for denne boken. Jeg leste den i 96 og 98 og nå kjenner jeg det er på tide å lese den igjen snart. Jeg har full tillitt til at den har stått seg som en påle.

”117 menn og 75 kvinner ligg i den jorda eg står på.” Oddas tøffeste datter går gjennom skogen ved Valen sjukehus. Hjertet hennes slår doble slag og hun forsøker å forstå hvor hun er og hva det gjør med henne at hun er der, på en forsvinnende gravlund hvor det har blitt begravd mennesker siden 1910. Essayet står i Samtidsruiner, blant mange andre gode essays om Ekofiskfeltet, om Odda, om Solfonn Høyfjellshotell. Dette er – kanskje – det beste av dem, der Eikemo trår på undrende steg i den gotiske skogen i Kvinherad kommune. Hun skriver om norsk lobotomi- og psykiatrihistorie, hun skriver om Olav H. Hauges sykdomsperiode, og hun skildrer sin egen tur til gravlunden, hvor hun setter seg ned på huk og fjerner mold og gress fra steinene, og sveiper et respektfullt lys over det hun skimter av historier bak de tause steinene. Jeg leser sjelden essays, jeg er antagelig for glad i romaner. Men dette var befriende, det var skarpt, og det var empatisk. Eikemo har en gjenkjennelig stemme i alt hun skriver, enten det er dette knippet av essays hvor hun forsker i ruinene av vår nære fortid, eller i den friske debutromanen Mellom oss sagt fra 2006. Hun er ofte indignert, trassig og opprømt (”Snakk for dykkar eigne smålige interessar! Ikkje inkluder meg, hører de!”?”), hun er ofte morsom (”Det er heilt utrolig kor dei fuglane skrik. Ka vil dei?”), og rett som det er setter hun seg ned for å gråte. Hun har en god poetikk, som står i starten av Samtidsruiner: ”... eg ber på mine kne når eg skriv: La det bli levande setningar! La det vere folk i setningane”! Jeg liker at hun kjører på med utropstegn. Jeg liker at hun er drøy. Hva er det med Odda? Hvorfor har Odda sluppet så mange gode folk ut fjorden sin?