Bokelskere.no

Velskrevet og spennende - anbefales!

Follett har skrevet mange bøker som jeg ikke har fått med meg. Vet godt hvem han er og kjenner til hans kjente titler, men har holdt meg unna bøkene hans, for har alltid sett for meg bøkene hans som noe tørre. Aldri var en bok som fristet mest av ham, ikke på grunn av at den er aktuell. Det er et engasjerende tema, uansett.

I Aldri har USA en kvinnelig president. Hun heter Pauline Green. Hun er kanskje liten, men sitter på stor makt. Hun er gift med Gerry og sammen har de tenåringsdatteren Pippa. Pippa er noe urolig på skolen da hun ofte utfordrer lærerne. Hun liker å sette dem på prøve. På hjemmebane sliter Pauline med båndet til sin ektemann. Han føles fremmed for henne, og avstanden mellom dem føles større og større. Hun har også mistanke om at han er utro.

Mange sårbare menneskeskjebner
Verden er urolig og består av flere trusler. I Aldri følger man forskjellige menneskeskjebner som gjør boka mer interessant. Man møter alenemoren Kiah som har en liten sønn, og hun er nøye med hva hun bruker pengene på, for det er ikke mye igjen. Hun drømmer om å dra fra Tjadsjøen og flykte til Frankrike. En dag blir det en mulighet hvis hun betaler en bussjåfør en fast sum som skal frakte andre passasjerer, men spørsmålet er om denne bussjåføren er noe til å stole på, eller om han har egne planer. Man møter også Abdul som er med som passasjer, og ingen vet den egentlige grunnen til at han er der, eller hva hans jobb er.

Man blir også kjent med Tamara Levit som er CIA agent. Hun er stormforelsket. og selv om forholdet er ferskt, er følelsene dype. Begge to har risikable yrker.

Samtidig følger man Chang Kai som er viseminister og stadig blir mer stresset på grunn av verdenssituasjonen. Han er også gift med en berømt skuespiller som er med i en Tv-serie som de fleste i boka kjenner til.

Noe arbeidsom bok i begynnelsen, men resten blir en lesefest
Boka er kanskje stor, men frykt ikke. Stort sett er den lettlest, men i begynnelsen kan det ta noe tid å komme seg inn i alt. Det er en stor bok på over seks hundre sider, og består derfor av stort persongalleri. Derfor kan det i begynnelsen være noe krevende å huske på hvem som er hvem, og hvem som gjorde hva, før det sitter, men når disse tingene sitter,går lesingen nesten av seg selv. Har man kommet gjennom de første tre hundre sidene som for meg var noe tunge og trege, var det det nesten en fest å lese de siste tre hundre sidene.

Jeg liker hvordan Follett legger opp nedtellingen til klimakset i det hele, om det blir DEFCON 1, altså om det blir atomkrig eller ikke. Kan det forhindres eller er det for sent?

Å utsette bøkene til Follett var det ingen grunn til. Hans fortellerstemme var heldigvis ikke så tørr som jeg trodde på forhånd, og når man først husker hvem som er hvem, å skille personene og se helheten i boka, var det en fryd å lese. Det eneste som trekker litt ned er at i enkelte partier var det litt mye love making med tanke på alt det andre som foregikk, og føler meg litt snurt over slutten, men samtidig skjønner jeg hvorfor Follett valgte denne slutten.

En arbeidsom bok å komme seg gjennom, men samtidig var det en ekte thriller når thrillerfaktoren glimtet til, og de tre siste hundre sidene var noe for seg selv, nemlig medrivende. Noe jeg ikke har opplevd på lenge. Follett skriver godt og engasjerende. På grunn av denne, fikk jeg lyst til å lese mer av ham og startet dermed på: Aftentid og morgengry.

Fra min blogg. I Bokhylla

En nydelig historie om relasjoner, hvor problematikken ikke er overdramatisert - anbefales!

Veldig fin bok for ung ungdom

Vet ikke, men det går vel et år før neste bok, nå kan vi begynne å glede oss :)

Om DDR tiden, men litt for mye "legeroman"

Dette er kanskje en noe ukjent bok, for har ikke sett noen lese den, men kan jo hende at noen har lest den likevel. Det er ikke alle som oppdaterer bøker man leser online.

Det er en debutkrim som ble utgitt i fjor, og beklageligvis har jeg lest bedre debutbøker. Har lest mange gode debutbøker de siste årene, men også noen mindre bra. Det som er spennende med debutbøker er at man vet aldri hva man får.

Homofobi og frykt
Handlingen foregår stort sett i Kristiansand, og året er 1996. Homofobi er en stor sak, og folk er livredde for å være seg selv. Man visste også veldig lite om hiv på den tiden. I boka blir man kjent med Katrine Kaspersen. Hun er frilansjournalist, men siden det er et hardt yrke, jobber hun også i en barnehage, og hun har nylig gitt ut en bok. Hun har broren Joar som hun er god venn. Han er pastor og hun er en av de få som vet at han er homofil. Foreldrene deres vet det ikke da de er svært gammeldagse og strikte. Katrines liv blir noe kaotisk da hun blir sammen med ekskjæresten til bestevenninna. Hun blir sammen med Stein Fjell som har en bror som ikke vet å sette grenser, og en kamerat som stadig er med på ting. Mens Stein er borte, blir Katrine utsatt for noe. Hennes forhold til Stein er kort og hektisk. Stein roter seg i noe sammen med broren og kameraten hans. Det gjør til at han legger ut på flukt utenfor landets grenser, for å komme seg så langt vekk fra politiet som mulig, men er det verdt strevet?

Blodskam hadde et godt utgangspunkt, spennende karakterer og interessante temaer, men dessverre blir handlingen noe blass og røverhistorieaktig. Det blir ikke helt troverdig i lengden, noe som er synd da det var det i begynnelsen. Begynnelsen er veldig realistisk, tung og engasjerende, karakterene er troverdige og består av flere lag, og temaene var interessante og engasjerende å lese om. Men dessverre drukner det litt i en handling som utviklet seg i en retning som jeg ikke ble like begeistret for.

Bedre som roman enn krim
Boka burde også ha vært strammet opp mer. I begynnelsen virket det nesten ikke som om man leste en krimroman, men heller en vanlig roman, da politifolk ikke dukket opp før langt etter hundre sider. Da ble det nesten som å lese en helt annen bok. Boka var spennende og fengende inntil politifolka dukket opp og ødela balansen i handlingen på en måte. Så Blodskam kunne ha godt egnet seg bedre som en roman.

Noe som er noe overraskende å påstå, da jeg foretrekker krimromaner fremfor "vanlige" romaner, men denne boka hadde så mange mørke og tunge temaer, at den godt ha fungert som roman, og ville ha vært like fengslende hele veien. Dessverre ble det ikke det denne gang. Det ble noe rotete og uengasjerende etter de første 150 sidene, og følte at spenningen kom aldri helt på plass igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Publica, mot en ærlig anmeldelse)

Denne var jo kjempespennende - den beste jeg har lest av Hjorth/Rosenfeldt - men det må jo bli en spennende oppfølger - noen som vet, har den kommet allerede?

Troverdig og lærerikt om Vietnam

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.

Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.

Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.

Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.

Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.

Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)

Enig.
Jeg har noen bøker av Eva Joly, men den første du nevner har jeg hittil bare bladd i. Jeg lånte den bort og fikk den aldri tilbake. Får se etter den på biblioteket neste gang jeg er der.