The Toll House av Carly Reagon er horror som ble utgitt i fjor. Det er ikke en av horror bøkene som er blitt mest markedsført, derfor er det deilig å komme over noen anynome bøker også noen ganger. Synes det er mer spennende når man kommer over noe mer tilfeldig.
Hus med mørk bakgrunnshistorie
I denne boka møter man mor og sønn, Kelda og Dylan. De har nettopp flyttet til et rolig sted, og skal flytte inn i et hus, som er noe lite, men som har mye bakgrunnshistorie. Det tar noe tid for begge to å tilpasse seg i en ny tilværelse, men de gjør så godt de kan.
Den nye starten virker rolig helt til Kelda finner en dødsmaske, og det skaper en uro i det særegne huset. Hun opplever mystiske ting som gjør henne nervøs og Dylan påstår at han ser en kvinne i huset.
I mellomtiden blir vi kjent med Joseph fra tidsperioden 1863 og 1864. Han mister sin hustru og er fra seg av sorg. Disse karakterene har også tilknytning til huset Kelda og Dylan bor i.
The Toll House er på ingen måte en gyselig horror som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en handling som tar seg god tid for å bli kjent med karakterene, og de forskjellige tidsperiodene boka beskriver. Til gjengjeld fikk man mye beskrivelse av huset og mye atmosfære.
Unødvendig kjærlighetsdel
Skjønner at singelværelsen som alenemamma kan være tung og ensom, og at Kelda kanskje lengter etter noen å dele hverdagen med, og i som mange andre horror bøker og bøker ellers, er det med en liten kjærlighetsdel. Skulle tro det var obligatorisk i bøker. Skjønner at det er naturlig av og til å for karakteren å finne noen å dele livet med, eller at lesere synes det er spennende å lese om følelser mellom to karakterer, men ofte synes jeg det blir noe malplassert og tvungent, som jeg opplevde med denne boka. Den delen av boka føltes ikke naturlig i det hele tatt og brydde meg ikke så mye om akkurat den delen.
Personlig syntes jeg at det var mest fengende å lese om tidslinjen 1863 og 1864. Syntes karakterene fra den perioden i The Toll House var mer interessante å bli kjent med, og det var bare synd at de kapitlene var mye kortere enn de fra nåtiden. Men likte at til tross av at dette ikke var gotisk horror, var det en liten snev av det, og The Toll House var fengende lesing.
Fra min blogg: I Bokhylla
En lettlest og fin krim, med to artige karakterer i hovedrollene. Pluss for den intense slutten og naturskildringene på Senja. Det ble for mye korona, og alt for mye hund, men det er min personlige smak. Plottet er godt snekret sammen - absolutt en krim jeg vil anbefale
En handlingsdrevet roman med nerve og god utvikling. Her settes søkelys på hvordan politikere unnlater å ta avgjørelser til det beste for alle. Holdningen til de fattigste er skremmende lesning, men absolutt troverdig - denne må du lese!
Dette er bok nummer to av Frøydis Lilledalen. I fjor leste jeg Paradis av henne som jeg ikke var helt begeistret for. Likte jeg Mødrenes synder bedre, eller krever jeg annen type krim?
Sammensatte sykdommer
I Mødrenes synder tar forfatteren opp et tema som rammer ganske mange som kanskje ikke blir hørt, nemlig de som plages av sammensatte lidelser, og som er vanskelig å utrede. I boka er en gutt plaget av utmattelse og klarer så vidt å gjøre noe selv. Derfor blir han lagt inn hos Fugl Fønix, som tar seg av pasienter som nettopp er vanskelig å utrede. Metodene de bruker kan være både provoserende og uforståelige, både de som er utenfor Fugl Fønix og blant pasientene.
Etterforskningsteamet slår seg i lag med psykolog Petra, da en pasient og en av behandlerne forsvinner. Har de forsvunnet sammen, eller ligger det noe mer bak? De må finne dem før det er for sent, og i kjent stil, er det mange mistenkte som dukker opp underveis i etterforskningen. Attpåtil sliter Petra med sin ektemann. Etter en hendelse i forrige bok, har han blitt mer dyster og han tyr til drikking, selv om de har et lite barn sammen. Hvordan skal hun få ham til å føle seg bedre igjen, og fungere som familie?
Lite dynamikk
En god oppfølger i grunn, men som i forrige bok sliter jeg litt med dynamikken til etterforskningsteamet. Føler jeg ikke er helt med, for synes teamet blir noe blasse, også når de jobber med Petra. Savner mer energi og styrke som et et team.
Jeg likte denne et hakk bedre enn Paradis, men personlig krever jeg nok annen type krim, noe som er mer hardbarket og noe mer dystert. Det er ikke et snilt tema i denne boka heller, det er ikke det jeg mener. Men forlanger vel noe mer av krim.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Det var en tid da folk som hadde forsvunnet, var vanskelige å finne. Det er slett ikke lenge siden; mange som lever nå, husker hvordan det var å miste noen for alvor, å se fram til neste utgave av telefonkatalogen, bære den inn fra oppgangen der de lå i hauger, A-M og N-Ø pluss Gule sider, en plastbelagt pakke på seks eller sju kilo i armene, og hvordan det var å sette seg på gulvet i entreen og føre fingeren nedover en side på jakt etter navnet på noen som var tapt av syne, for å se om vedkommende kanskje var med dette året.
Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.
Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.
Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.
Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.
Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.
Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
BOKOMTALE: Den kongelige kidnappingen av Ulrik Høisæther. Leseeksemplar fra Gyldendal
Historien foregår innenfor de kongelige kretsene, med en prinsesse som blir bortført. Vi møter igjen Frans Nansen, som nå har blitt politietterforsker. Han blir headhuntet av Forsvaret til å bringe prinsessen tilbake sammen med diplomat Nikolai Wendelbo, noe som fører dem til Russland. Hvordan det går? Det får du lese selv!
Dette er veldig god "action-krim", og så spennende at jeg leste den ut på en dag. Du er herved advart.
Musikken overgikk ethvert menneskelig vesen og behøvde i grunnen verken musikere eller lyttere. Musikken trengte ikke noe eller noen, den bare var.
Et halvt år hadde gått siden denne kvelden, et halvår som var som et halvt liv. Men med ett var stundens triumf så nærværende at Mahler syntes han fortsatt kunne høre hyllestropene og jubelen. Han husket hvordan han hadde stått på podiet med skjelvende knær, omringet av folk som stimlet mot ham, som lo og gråt og var som beruset av glede og beundring. Han hadde søkt Almas ansikt i mengden, men ikke klart å finne det i alt kaoset av lys og skrål. Han var alene med all lykken.
Musikken til den døde mannen var annerledes. Han så den for seg som noe stort, uberegnelig. Det er synd og skam, tenkte han, at den nå er tapt for alltid.
Men etter hvert som han ble eldre, ble han også roligere, bevegelsene ble mer sparsomme, nå sto han nesten urørlig, bortsett fra høyrehånda som tegnet skjøre linjer i luften, og øynene, som folk sa at kunne lyse som glødende kullbiter under konsertene, og der de elektriske lyktene på scenen speilet seg som ørsmå lyn under applausen.
Nok en gang har Gina Witt har laget sensasjons-TV for NRK. Denne gangen om overgrep. Nettet flommer over av hat og sinne. Kort tid etter blir hun funnet drept. Hvem har gått fra ord til handling? Eller finnes det en annen sammenheng?
Den tidligere advokaten Rivers har ikke hatt kontakt med familien etter han har sonet 8 år for drap. Nå som Gina er drept er han redd familien kan være i fare.
En mørk thriller som skifter synsvinkel mellom flere karakterer, og alle har noe å skjule. Handlingen skrur seg til mot slutten, og man holdes på pinebenken til siste side.
The day is a bright, bold one. The trees are stirring the air with their branches and ragged white clouds are racing each other across the sky. The sun is blasting everything with color: greens ranging from emerald to sage to lime; even the old brown shreds of bracken are rich with auburn and burnished copper. As I watch from the window the landscape becomes wilder and hillier and sheepier. I feel that simultaneously I am becoming Dannier. And I realize that Exmoor is more than my home. Much more. Exmoor, in a way, is me. It is where I can do my harpmaking and where I can be my absolute self, and those two things are very bound up in each other.
When you’re waiting for something, time has a way of slowing right down. Those weeks I was at my sister Jo’s house time went slower than a snail with very bad rheumatism. I wished I could have pressed the fast-forward button on time and got myself back to my Harp Barn, but Jo said I was not well enough and anyway the barn wasn’t ready yet, so waiting was my only choice. I did not like waiting. Not at all. I was twitchy.
I’ve noticed that the act of cutting always helps me think. I do some good thinking when I cut up wood to make harps too.