Bokelskere.no

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Oppvekst på 70-tallet, på sitt beste (eller verste)

"Juleselskapet" av Natalie Normann
– Leseeksemplar fra Bladkompaniet

Vi er i Haugesund i året 1890. Kjæresten til Myrthild, Oscar skal en tur til sjøs. Han kommer tilbake til jul, det var i alle fall planen. Dessverre faller han i vannet og blir borte på sjøen. Hjemme driver Myrthild skipshandelen hun har overtatt etter faren. Hun sørger, men gir ikke opp håpet om at Oscar er der ute et sted. Forretningen går bra, og Myrthild lager masse fin julestemning for kundene.

En kjempehyggelig lettlest julebok hvor du kan drømme deg vekk, enten nå før jul – for å få slappet av litt – eller når som helst ellers.

Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.

Les hele omtalen her

Sterk bok om identitet og rasisme

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Ja, disse julefortellingene til Selma Lagerlõf er vakre. Fikk denne samlingen til jul for noen år siden og omtalte den i litteraturbloggen min

Dette er ett av de "vanskeligste" skuespillene til Jon Fosse synes jeg - mye å tenke over her - ga det en omtale for 13 år siden og repeterte det nå. Kanskje du forstår litt mer av omtalen min i Reading Randi

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

"Julemysteriet på Sjøfryd" av Lene Lauritsen Kjølner
– Leseeksemplar fra forfatteren

Idylliske Sjøfryd, fungerer som et eldresenter. En dag det er et skikkelig dårlig vær, blir en av de ansatte borte. Det er ingen hemmelighet at de finner han død, drept. Beboere og ansatte går sammen for å se mer på saken. For han har vel ikke falt ned ved et uhell? Hva gjorde han egentlig ute i det forferdelige været?

Boka er utformet som en adventskalender med 24 kapitler hvor du får julestemning, underholdningsfaktor og et glitrende språk. Kos deg med denne, eller gi den bort i julegave.

Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.

Les hele anmeldelsen her

Du kan prøve goodreads.com. 99 % av det som foregår her inne dreier seg om bøker og omtaler.

Nadia Ansar har skrevet ei viktig og interessant bok om oppvekst, frigjøring og vekst.
Håpet må være at boka hennes kan være med på å hjelpe flere til å frigjøre seg fra patriarkalske og undertrykkende miljøer.
Håper at Nadia til slutt greier å lære seg å svømme,
og at det kan komme mer lesestoff fra henne.