Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Juleselskapet" av Natalie Normann
– Leseeksemplar fra Bladkompaniet

Vi er i Haugesund i året 1890. Kjæresten til Myrthild, Oscar skal en tur til sjøs. Han kommer tilbake til jul, det var i alle fall planen. Dessverre faller han i vannet og blir borte på sjøen. Hjemme driver Myrthild skipshandelen hun har overtatt etter faren. Hun sørger, men gir ikke opp håpet om at Oscar er der ute et sted. Forretningen går bra, og Myrthild lager masse fin julestemning for kundene.

En kjempehyggelig lettlest julebok hvor du kan drømme deg vekk, enten nå før jul – for å få slappet av litt – eller når som helst ellers.

Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.

Les hele omtalen her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

-Det finnes kunstnere som skaper for sin egen skyld, og som ville ha laget bilder selv om ingen hadde sett dem. Og så er det kunstnere som vil bli sett. Hvor viktig er det for deg å bli sett? At bildene dine blir sett?
-Jeg tror ingenting på at det finnes kunstnere som vil lage kunstverk som de vet aldri vil bli sett.
-Nei?
-Selvfølgelig ikke. De kan kanskje si det, men aldri i verden om de mener det.
-Du virker veldig sikker?
-Ja, det er jeg sikker på. Men det er ikke nødvendigvis det å bli sett det dreier seg om, altså å bli bekreftet, selv om det også kan være en drivkraft for mange. Kunst handler dypest sett om kommunikasjon. Ethvert kunstverk uttrykker noe. Og for at det skal komme til uttrykk, altså, for at det overhodet skal finnes, må det bli sett. Kunstverket finnes ikke før det blir sett. Det er meningsløst uten
-Men et kunstverk som blir sett av bare én, ville være meningsfullt?
-Ja, jøss. Det holder det. Men jeg vil si, jo flere, jo bedre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (3) Varsle Svar

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Miss Marple var en tiltalende eldre dame, høy og tynn, med rosenrøde kinn og blå øyne. Det var noe visst omstendig og pertentlig ved henne, og hun virket meget mild og elskverdig. De blå øynene hadde ofte et uttrykk som om hun moret seg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, disse julefortellingene til Selma Lagerlõf er vakre. Fikk denne samlingen til jul for noen år siden og omtalte den i litteraturbloggen min

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er en menneskerett å ikke drepe. Ikke lære å drepe. Den er ikke nedtegnet i en eneste grunnlov.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Og noen ganger må man gjøre ting selv om det ikke er moro, sier jeg. Man må våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skogen er lunefull, sier han idet jeg går ut av bilen, så vær forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er havet som er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mindre forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er ett av de "vanskeligste" skuespillene til Jon Fosse synes jeg - mye å tenke over her - ga det en omtale for 13 år siden og repeterte det nå. Kanskje du forstår litt mer av omtalen min i Reading Randi

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Og jeg setter i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Gud velsigne barnehagen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Men som syklist tvinges man til til å bli en fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jaktmarker blir stadig færre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for oss, vi får ikke snakket vårt språk, vi er tvunget under jorden. Men vær på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at sinne og aggresjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe klarer å vralte seg inn og ut av bilen, slår tilbake med alle midler.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

"Julemysteriet på Sjøfryd" av Lene Lauritsen Kjølner
– Leseeksemplar fra forfatteren

Idylliske Sjøfryd, fungerer som et eldresenter. En dag det er et skikkelig dårlig vær, blir en av de ansatte borte. Det er ingen hemmelighet at de finner han død, drept. Beboere og ansatte går sammen for å se mer på saken. For han har vel ikke falt ned ved et uhell? Hva gjorde han egentlig ute i det forferdelige været?

Boka er utformet som en adventskalender med 24 kapitler hvor du får julestemning, underholdningsfaktor og et glitrende språk. Kos deg med denne, eller gi den bort i julegave.

Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.

Les hele anmeldelsen her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du kan prøve goodreads.com. 99 % av det som foregår her inne dreier seg om bøker og omtaler.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vi mennesker tar for gitt at vi husker objektivt hele livet, men hukommelsen vår er formbar og sårbar. Den er påvirket av både vår personlighet og av vår læringshistorie. Én opplevelse i samme rom kan beskrives på åtte forskjellige måter av åtte personer.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Nadia Ansar har skrevet ei viktig og interessant bok om oppvekst, frigjøring og vekst.
Håpet må være at boka hennes kan være med på å hjelpe flere til å frigjøre seg fra patriarkalske og undertrykkende miljøer.
Håper at Nadia til slutt greier å lære seg å svømme,
og at det kan komme mer lesestoff fra henne.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundmarvikkisKarina HillestadTanteMamieFredrikEllen E. MartolTor-Arne Jensenanniken sandvikLilleviVibekeBente NogvaFrode Øglænd  MalminelmeJulie StensethritaolineAkima MontgomeryBertyReadninggirl30KjetilHilde Merete GjessingKristine LouisekntschjrldJane Foss HaugenTone SundlandToveSolveigBeathe SolbergLiljaMonica CarlsensiljehusmorTatiana WesserlingSissel ElisabethMarit AamdalalpakkaAnne-Stine Ruud HusevågCarine OlsrødTore HalsaHarald AndersenPiippokattaSt. Ynghead