Jeg har ingen diktsamlinger av Tranströmer, dessverre. Har funnet diktet på nettet for lenge siden og registrerte ikke da noet første vers.
Clay McLeod Chapman er en av de nye horrorfatterne som har blitt svært populær de siste årene, men har han noe nytt eller mer å komme med?
I The Remaking blir man kjent med Amber Pendleton, både som barn og voksen. Som barn blir hun tvunget av sin mor til å gå på auditions i håp om å bli skuespiller. Grunnen er vel at moren hennes lever delvis gjennom henne og har noen regninger hun sliter med å betale. Amber selv har ingen lyst til å bli skuespiller, men skjønner at hun ikke har noe valg når det gjelder moren. Hun får rollen i filmen som er basert på en fiktiv vandrehistorie. Om en mor og datter som bodde alene i skogen. Etter en hendelse, beskylder innbyggerne dem for å være hekser og de oppsøker dem for å ta en grusom hevn. Regissøren er helt oppslukt av denne historien, og vil lage en film om denne historien før noen andre gjør det.
Amber får rollen som Jessica. Noe på filmsettet skjer som gjør til at hun ikke lenger kan stole på virkeligheten og hun blir traumatisert av dette. Tjuefire år senere da Amber er i tretti årene, deltar hun på et opplegg hvor horrorikoner samles slik at fansen får treffe dem. Av en av fansene sine, får Amber vite at det skal lages en nyversjon av filmen som hun var med i, og som gjorde henne kjent. Hun frykter det verste, men likevel takker hun ja til å spille Ella Louise i nyversjonen da hun overraskende nok blir spurt om rollen. Den nye regissøren har en avhengighetsskap til gamle horrorfilmer. Hva er Ambers hensikt med å takke ja til en rolle, da originalfilmen gjorde henne så traumatisert?
Rotete utført med blandet media
Jeg liker horror bøker med filmsett som bakgrunnsteppe. Har lest noen slike bøker tidligere, og kan ikke påstå at The Remaking er en av de bedre, for denne ble jeg dessverre skuffet over. Jeg liker blandet media i bøker, altså en bok som inneholder vanlig tekst, artikler, en del fra et filmmanus og forskjellige ting for å bryte opp det tradisjonelle bokformatet. Det som ødela for min del denne gang, er at når jeg leser horror for voksne, foretrekker jeg å lese fra et voksent perspektiv. Så brydde meg ikke så mye om den delen da Amber bare var et barn. Det andre som ødela en del var siste delen av boka om en podcaster som prøver å oppspore Amber, for å vite hva som virkelig skjedde. Den delen brydde jeg meg ingenting om da jeg ikke hører på podcaster og ikke har noe forhold til dem. selv Vet at de er kjempepopulære, men er ikke helt fan av det når en fiktiv podcast eller podcaster blir dratt inn i en bok. Så syntes den delen var totalt uinteressant.
Svært få horrorelementer
Savnet å vite enda mer om den fiktive vandrehistorien, og hvordan det påvirket og forandret Amber som skuespiller og menneske. Så det føltes ut som at jeg fikk en litt annen bok. Dette ble alt annet enn spennende. Til tross for at dette er en horror bok, hadde den svært få horrorelementer.
Kommer til å lese en bok til for å se om dette er et forfatterskap jeg vil utforske videre eller ikke, for likte Whisper Down the Lane av samme forfatter, bedre. Denne ble noe tam og irriterende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Herr Knapp sovnet igjen. Hva han drømte, er ikke godt å si. Slik det stod til, er det heller ikke godt å si hva som var drøm og hva som var virkelighet, akkurat slik grensen mellom kontoret og hjemmet også var flytende, og da kan vi like gjerne ta med tiden som også gikk i surr, det som var forbi og det som ennå ikke hadde skjedd fløt over i hverandre i uforutsigbare og likevel gjenkjennelige tablåer, alt ettersom hvor man rettet blikket, for bildene ble vist på begge sider av lerretet, speilvendt og i slow motion.
She stopped with a little laugh of pleasure, and there, lo and behold, was the robin swaying on a long branch of ivy. He had followed her and he greeted her with a chirp.
The robin flew from his swinging spray of ivy on to the top of the wall and he opened his beak and sang a loud, lovely trill, merely to show off. Nothing in the world is quite as adorably lovely as a robin when he shows off – and they are nearly always doing it.
Julen i Paris er forøvrig ikke å anbefale, gjennomtrekk, forsinkelser, høye priser, glatte brostein, lommetyver og avfall.
Og det å ha eit eige hus, kor viktig det er å ha ein stad som er eins eigen. A ha si eiga vesle verd som ikkje er heilt lik alle andre si, der ein kan stenga seg inne om ein vil. Der ingen kan seia at ho eigentleg ikkje høyrer heime, at ho berre er besøkande, same kor lenge ho blir.
Eg prøver å forstå kvifor Noreg, som har nedfelt demokrati og menneskerettar i Grunnlova, og som kjempar for dette andre stader i verda, skal ta frå ein tredel av dei vaksne i byen stemmeretten. Kvifor har me ikkje nok tillit til verdisettet vårt til å læra opp menneske frå andre kulturar i demokrati i staden for å ekskludera?
'You don’t have to fix anything for me,’ I tell her. I’ll take all of her, exactly how she is. We’ll fit our pieces together until we’re something whole, together, our broken edges smoothed into something beautiful.
Vær så snill og stopp, Tralte., som Lillevi oppfordrerr til lenger ned i tråden. Ha litt medfølelse.
Ja.
Hvis det er Berre kjærleik og død du mener, så har jeg ikke det. Antar du anbefaler den, siden du spør? takk for tips!