Bokelskere.no

She left her seat, she would go; one half of her should not be always so much wiser than the other half, or always suspecting the other of being worse than it was.

Folk hadde bruk for han. Dei trong han. Og det var den beste gåva nokon kunne gi eit anna menneske.

He’s smiling and now I’m smiling, and for a second it feels like there’s no one but us, and that it’s always just been us.

I dreamed about it for so many years. I used to go to English movies just to look at the streets. I remember years ago a guy I knew told me that people going to England find exactly what they go looking for. I said I'd go looking or the England of English literature, and he nodded and said: 'It's there.'
Maybe it is, and maybe it isn't. Looking around the rug one thing's for sure: it's here.
The blessed man who sold me all my books died a few months ago. And Mr Marks who owned the shop is dead. But Marks & Co. is still there. If you happen to pass by 84 Charing Cross Road, kiss it for me! I owe it so much.

Byer sover med lyset på, som om de er mørkeredde. Langs gatene og i klynger ved veikryss danner gatelyktene blomsterlenker i nattemørket, lyser opp fortauer og visker ut stjernene. Og hvis disse lenkene ovenfra – fra perspektivet til en astronaut eller en leser – ligner nervebaner som forbinder hjernehalvdelene til en by, er nok det et ganske nøyaktig bilde. En by er nemlig bygd av minner, lagrede erindringer pakket inn i kasser av stein og stål, teglstein og glass, og jo sterkere banene pulserer av lys, desto sterkere er minnene. I de bredere, mer trafikkerte gatene, lever sporene etter store begivenheter – kongelige parader, krigsmarsjer, triumftog – mens rundkjøringene der de store veiene møtes, bevarer skyggene av mindre passende hendelser: opprør og lynsjinger og offentlige henrettelser. Langs elvebreddene spaserer rolige stunder – hundre tusen forlovelser og svik – og i det eksplosive lyset fra transportterminalene lever minnene etter milliarder av ankomster og avreiser. Noen av disse har lagd arr på byens minne, andre kun en overflatisk rift, men alle bidrar til helheten, for det er dette som skaper en storby: den langsomme akkumuleringen av historie, av et nærmest uendelig antall hendelser i et nettverk av gater som lyser opp om natta.

The rain was many miles out, yet here in the garden it had fallen suddenly still and noticeably silent. No birds were calling. No distant dog barked. The muscle in my neck throbbed with an almost electric pulse.
Butler raised his gaze again.
‘They call it the offing,’ said Dulcie, quietly.
I climbed down from the chair. She gestured down the meadow.
‘That distant stretch of sea where sky and water merge. It’s called the offing.’

‘And I didn’t say you were. Romance needn’t mean love hearts and red roses, you know. Romance is feelings and romance is freedom. Romance is adventure and nature and wanderlust. It is the sound of the sea and the rain on your tarpaulin and a buzzard hovering across the meadow and waking in the morning to wonder what the day will bring and then going to find out. That is romance.’

Dulcie’s eyes widened. ‘I knew you were young, but that’s obscene. Sixteen.’
I laughed. ‘Is it?’
‘Yes. Sixteen is barely even a memory for me. Sixteen is a foreign country. Sixteen is a photograph in a suitcase left on a train bound for the Orient long ago. Some might suggest that to have so much ahead of you is utterly enviable, though if I had a chance to do it again I wouldn’t. At least not now.’

‘Thank you for the lack of conversation. Silence is indeed golden.’
‘You’re welcome,’ I said.
‘You don’t say much, and I like that. There is poetry in silence but most don’t stop to hear it. They just talk, talk, talk, but say nothing because they are afraid of hearing their own heartbeat. Afraid of their own mortality.’

I was neither old enough to have made myself a hero nor young enough to have escaped the newsreel images or the long dark shadows that the returning soldiers dragged behind them like empty coffins. For no one ever really wins a war: some just lose a little less than others.

Where did life go?
Every day I find myself asking this one same question of the mirror, yet the answer always eludes me. All I see is a stranger staring back.

Om vi ikke beskytter de frittalende, forsvinner friheten, og det kan skje raskere enn vi tror.

Men at man skal ha så mange følelser, det synes jeg er frustrerende.

(Snufser)

Har du sett Bjørnov? Hun hypnotiserer folk. Enda mer enn Chippendales. På ett kulturhus måtte de bytte seter etterpå. Etter Chippendales, altså, ikke Bjørnov. Du burde sjekke dem ut.

Else tipser sin psykolog.

Jeg er ikke drama queen, men nå går jeg inn på et annet rom og gråter. Sånn stille. Jeg sto inni en gardin og hulket i går. Jeg håper ikke du blir lei deg når jeg sier dette.

Sier hva?

At det er din skyld.

Og så hadde jeg en god venn for ikke så lenge siden. Vi var mye sammen med andre, vi var på fester og på byen sammen, men vi var også mye sammen bare vi to. Vi hang så mye sammen at andre begynte å snakke om det, at det var litt mye oss to ... Jeg hadde ikke noe grunnlag for å si at dette var noe mer enn vennskap. Men så sa han plutselig: «Vil du være med på loppemarked?» Eh, OKEY. Da tenkte jeg at «nå har ørnen landa», om du skjønner?

Mm. Nei?

Noen ganger er du ikke så kjapp som jeg trodde. Loppemarked er aldri bare loppemarked.