Bokelskere.no

Denne er velskrevet, veldig spennende, og gir innsikt i skremmende miljøer, men er ingen fornøyelig lesing - egentlig for rå for meg - men jeg ser jo den har kvaliteter så objektivt sett vil jeg gi den en 5-er

Godt skrevet om bakgrunnen for hvorfor Henry Rinnan ble som han ble

Merkelig slutt på denne - forstod den visst ikke helt jeg.......

Igjen supert levert av Karin Fossum

Cecilie Ystenes Myhre er mental coach og gründer. Hun har også, som mange andre, sin egen podcast. I denne boka gir hun eksempler på hvordan man skal få overskudd til å få verden til å gå rundt. Men er boka like nyttig for alle?

I Hvilekraft beskrives det at det ikke bare er en type hvile, men at det er mange måter å hvile på, for å få best utbytte av det. Å hvile er viktigere enn vi tror, og det er viktig å gjøre det på riktig måte. Forfatteren skriver også om følelser, hvor viktig det er å lytte til kroppen vår, og noen ganger må man gi slipp på folk, hvis de viser seg for å være såkalte "energityver".

For mange utdrag fra podcasten hennes
Det er ikke ofte jeg leser slike bøker. Det spørs litt hva temaet er, eller om det er noe jeg vil lære mer om på måfå. Men tar dog ikke slike bøker spesielt seriøst. Ystenes Myhre kommer med noen egne råd, men boka begynte etter hvert å føles mer og mer ut som en reklame for podcasten hennes. Hun deler utdrag fra hva tidligere gjester har fortalt henne om deres erfaringer og hva som fungerer for dem. De fleste av dem er "kjendiser", og dermed føltes ikke boka så veldig relevant for meg. Det er mest om erfaringer og råd for travle mennesker med karriere og hektisk familieliv. Det var ikke mye for oss som bor alene eller lever et rolig liv med eller uten sykdom. Jeg er heller ikke så veldig interessert i podcaster, så disse utdragene ga meg ikke så mye. Sånn sett var ikke boka så veldig nyttig, i hvert fall ikke for min del.

Kanskje ikke like relevant for alle
Selv har jeg levd med ME de siste tolv årene, så når det kommer til overskudd, kommer jeg nok ikke til å få det på samme måte som andre, eller hvordan jeg skal forklare det. På grunn av det må jeg balansere energien på en litt annerledes måte enn det som er vanlig for andre. Men det var interessant å lese om forskjellig type hvile, for det er lett å tenke at hvile er hvile. I slutten av hver kapittel, er det også med sammendrag over hva man nettopp leste om. Sånn sett er boka veldig lettlest og oversiktelig, men noen kommer sikkert til å få mer nytte av boka, enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Kan sinne og de negative konskvensene av den arves videre i slekta over mange generasjoner, spør Alex Schulman med denne selvbiografiske og biografiske romanen som omfatter hans egen studie av sitt egen sinne etter å ha sett sine egne barns frykt av han og hendelser som knyttet til sine besteforeldre i 1932 og 1988.

Kan en trekantdrama mellom Sven Stolpe, Karin Stolpe og Olof Lagercrantz være forklaring på både hans egen sinne, og morens sinne og svik mot han (fra den tidligere romanen "Glem meg")? Eller er det hendelser lengre enn det som kan forklare sinnet som påvirker slekts dynamikken så veldig lenge.

Dette er utgangspunkt for denne romanen, som føles litt som en krim da Schulman må grav i fortiden for å finne svarene han trenger for bryte opp dette sinnet som har forbannet hans slekt i over 80 år. Romanen er veldig lettlest når man kommer inn i den. Jeg brukte to dager på å lese denne boken på 238 sider!

Filmen anbefales også på den sterkeste! Og en fin supplement til romanen enter før eller etter at du har lest den. Jeg så filmen før boka!

Fortid trer inn i fremtiden, men er det egentlig mulig?

Oppslukende dagbok
Sofie er med i en venninnegjeng som er helt oppslukt av å være med på Melodi Grand Prix Junior. Sofie er med på leken, selv om hun ikke er like involvert. Hun har ikke helt den samme interessen. Hun blir stadig mer fraværende, etter at hun fant en eldgammel dagbok som hun blir oppslukt i. Hvem er denne Klara? Dagboka står svært mye om et søsterskap, der den ene søsteren er alvorlig syk. I samme blokk, har Miriam og moren hennes flyttet inn. Hun og Sofie finner ikke akkurat tonen med det første. Miriam er lei av å være sanndrømt og hun savner bestekompisen sin. Det føles ut som hun mister kontakten med ham. Begge jentene opplever merkelige ting. Har det en sammenheng?

Klara er ikke akkurat en grøsser, selv om kanskje coveret kan tyde på det. Det er fiksjon for barn og ungdom med noen overnaturlige elementer, som er både lettlest og underholdende. For eldre lesere, blir nok handlingen og karakterenes valg og løsninger, veldig forutsigbart. Men det er godt å se at norsk forlag endelig gir ut slike bøker, selv om det er for de unge. Det er ikke mye av det som utgis i Norge, dessverre, fordi det er mange som ser på slike sjangre som "useriøs". Noe som er trist.

God fortellerstemme
Selv om handlingen kan fort bli forutsigbar for eldre lesere, hadde boka en underholdningsverdi og Lynstad er god på å beskrive karakterer på kort tid. Boka er veldig tynn, og det er begrenset hva forfatteren kan ta med og ikke. Hun beskriver usikkerhet, å vokse fra vennene sine og finne sitt eget ståsted på en god og realistisk måte. Det er noe å kjenne seg igjen i.

Men bruken av gammel dagbok, de overnaturlige elementene og avslutningen, ble kanskje vel typisk? Jeg liker klassiske spøkelseshistorier, noe jeg har lest mye av, men samtidig er det også kjekt når noe blir gjort på en annen måte. Gjøre sin egen vri, og savnet vel litt mer av det. Men så må man huske på at jeg ikke er helt i målgruppa når det gjelder denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Lettlest og underholdende og ikke minst spennende - dette var gøy!

Jeg avbrøt boka. Cusk er ikke en forfatter jeg er storleser av. Men hun omtales som et geni, slik hun omtaler G i boka, og da vekkes nysgjerrigheten.
En på terningen er en gjennomsnittlig rangering av 4 for språkføring (burde kanskje gått til oversetter?), 3 for tema og 0 for innhold.
På Edinburgh International Literature festival i år sa Cusk at hun finner "The narrative actively repellent", men at hun under skrivingen av Parade, ble overrasket over at hun likte å fortelle en historie. Hun sa at det å gjøre levd livs erfaringer om til fortellinger er forfalskninger.
Denne boka hadde kanskje fått høyere tall på terningen hadde Cusk funnet en annen form for temaet enn fortellingen. For Cusk er absolutt en god tenker. En god skriver. Men det er ingenting som inviterer meg som leser inn i denne boka. Det som skjer, skjer i hodene til hovedpersonene. Det er analyser, tolkninger, meninger og fordommer som iskaldt betraktes på arms avstand. Jeg prøver å ta del i hennes filosofiske tanker, som boka er full av, men som jeg opplever som kvasi-intellektuelle utlegninger.
Eksempel:
"Men voldens realitet, smertefull som den var, bød samtidig på en slags korrigering av den virkeligheten som adlyder tyngdekraftens lover."
Og jeg undrer meg på om hun skjuler (bevisst eller ubevisst) egen faglige, og kanskje også erfaringsmessige, tilkortkommenhet bak måten boka er skrevet. Der hun rett ut skaper en fortelling, blir det platt og klisjefylt.
Eksempel:
"I det skarpe sollyset blir hagens grønnfarger til en pulserende hallusinasjon. Fugler flakser muntert fra tre til plen, og det ser nesten ut som om blomstene løfter hodet og synger stumt i solstrålene. Minnene hennes blir umiddelbart opplyst: Den solrike hagen og de lekende barna er faktisk så virkelige for henne at de overskrider erindringen og bærer preg av en hendelse som gjentar seg i virkeligheten."
Cusk klarer ikke å meddele seg til meg med denne boka, og det er forsvidt greit. Jeg vurderer ei bok som 'god' hvis den klarer det. Her er avstanden for stor og jeg har inntrykk av at det er forfatteren helt likegyldig.