Bokelskere.no

En humoristisk og samfunnskritisk historie som påpeker det faktum at dersom man var 1/32 del neger i St. Louis i 1850 årene, så var man fortsatt "bare en nigger". Boken er et godt innlegg i datidens arv- og miljødebatt i tillegg til å være en kriminalroman, faktisk den første romanen hvor fingeravtrykk ble brukt som bevis.
Boken er krydret med Pudd'nhead Wilsons mange opptegnelser som for eksempel "Hvis du tar deg av en sultende hund og steller godt med den, vil den ikke bite deg. Dette er den fundamentale forskjellen mellom en hund og en mann". Perfekt!

Jeg har lest Ernest Hemingways "Mannen og havet" og må si jeg setter pris på at det finnes noen korte bøker på denne listen også! Denne var på 100 sider og det var ikke ett ord for mye eller for lite. Dersom du fortsatt ønsker å samlese så starter en gruppe ca 1 september å lese Charles Dickens. 4 av bøkene hans står på 1001 listen;
Oliver Twist (leses ferdig til 31.10.2011)
David Copperfield (leses ferdig til 31.5.2012)
Bleak House (leses ferdig til 10.7.2012)
Store forventninger (leses ferdig til 5.12.2013)
Jeg kjøpte disse på CDON.COM for en billig penge.

Du har vel rett i det, men i Don Quijotes fantasi er hun jo vakker hun også.

Jeg koste meg også med denne ukens kapitler. Det var deilig med litt mindre kjærlighetserklæringer og litt mer historie. Jeg undres allikevel over hvor mange av verdens aller vakreste jomfruer Servantes kan klare å samle i ett lite vertshus. Jammen er det bra at Don Quijote har sin Dulcinea av Toboso, det kan jo ikke være greit for en gammel ridder å holde styr på alle disse skjønnhetene.
Siden det er sommer, har jeg bevilget meg en krim og her kunne jeg lese følgende setning: "Han hadde sine vindmøller å kjempe mot, men jeg visste at han tross alt aldri mistet forskningens mål av syne". De er helt klart at forfatteren (eller oversetteren) mener virkelige fiender og ikke innbilte. Det var nesten så jeg skrev til forfatteren (Craig Russell) og gjorde ham oppmerksom på feilen. Jeg kan bare konstantere at nerdefaktoren er sterkt økende her i skogen.

Jeg har lest Redaktør Lynge og Ny jord og likte begge bedre enn Sult. Det er mer humør i disse bøkene, men også ulykkelig kjærlighet og pengesorger. Begge bøkene er gode samtidsromaner, hvor Redaktør Lynge slår et slag for "de grønne" og Ny jord tildels beskriver Kristianias bohemer.
Så langt har jeg likt August-triologien best av hans romaner.

Heldigvis er jeg over 40!

Ja, for min del ville vel en kveld med disse karene holdt lenge. Har nå lest ferdig og blitt kjent med aprikosbrennevinet til Peagias, et brennevin laget av valnøtter som heter Orahovac og Travarica som er brygget på merian og mynte. Alt virker til å være like sterkt!
En flaske anislikør ble også fortært før en hjemmelaget drikk uten navn ble beskrevet som at den fikk hårene til å reise seg på hodet og emaljen til å falle av tennene. Klostermusene ble skjenket med Aqua Festina (skynd-deg-vann) og smakte som en blanding av calvados og whisky. Til slutt fortæres Kruscovac (sterkt pærebrennevin) og Pelincovac, en mavebitter man ikke kan svelge uten å gråte. Så nå kan jeg ikke si at jeg føler meg særlig tørst lenger. Det lukter nesten fusel av selve boka!

Synes forslaget ditt er bra. Det som er viktig for meg er at rekkefølgen bøkene skal leses i, blir klar så snart som mulig, slik at vi har god tid til å skaffe oss de bøkene vi mangler. Ellers er jeg veldig takknemlig for at du orker å organisere dette. Supert!

Jeg har en historie om møtet med den begeistrede og vet ikke om det kan sies å være bedre enn å møte fordommer, nedlatenhet eller frykt.
Det var en helt vanlig lørdag på den lokale puben, satt av til å trimme mavemusklene og se hvor full blæren kan bli før den må tømmes, og så gjenta dette. Det pleier å være en grei øvelse. I det jeg nevnte at jeg hadde begynt å lese Hamsuns samlede, spratt det opp en mann i 60-70 årene og begynte å deklamere Hamsun etter hukommelsen. Dette fortsatte han med hele kvelden, dukket fram overalt og overøste meg med sitater. Jeg ble nesten litt engstelig for å bevege meg rundt i lokalet slik han hoppet fram og resiterte med den inderligste innlevelse. Heldigvis resulterte ikke dette i nervøse rykninger hos meg, øl er en velsignelse slik, den legger liksom et slør over angsten....Jeg traff min overmann denne kvelden. Uansett hvor mye Hamsun jeg leser, vil jeg ikke rekke ham til støvleskaftene, heldigvis!

Hos oss har Tequila blitt en favoritt, dyr og vellagret gul Tequila, helst servert i Cognacglass, så god og rund i smaken at man ikke engang vurderer å finne fram sitron og salt. Mmmmm!

Følgende sitater er hentet fra Knud Thomsens "Klokken i Makedonia":

Zenia i kroen lager god mat og Galus’ ouzo er krydret som en ed i helvete..

”De er noen gamle fylliker” innrømmet Galus ”men det er vi jo alle sammen”

”Gud har ikke gitt oss alkoholen for at vi skal putte salamandere og slanger i den”

Galus vred av korken og tok en slurk, så rettet han seg opp og ble liksom meget tynnere. Øynene hans ble fulle av tårer da han rakte meg flasken. Jeg drakk, så skrøt jeg som eselet til skolelæreren og slo armene om drivstangen og lot meg svinge frem og tilbake uten motstand en god stund. ”Ja, man må nok venne seg til den” skrek Zorka ”men så kan man også bite hodet av en geit så lett som ingenting”

Jeg har ikke kommet særlig langt i romanen, men blir stadig minnet om min tørste venns utsagn: "Jeg syns vondt brennvin er godt og, jeg..."

Følgende sitater er hentet fra Henrik Ibsens "Vildanden":

Jeg hører mokkaen og maraskinoen skal kredenses i musikksalen.
(Det var tider, det!)

Hedvig: ”Og så kommer ølet til.”
Gina: ”Ja, det forstår seg. Det løper opp; men det MÅ jo til.”
(Det sier seg selv, øl må man jo ha)

Hjalmar Ekdal: ”Nei, aldeles ikke. Der behøves ingen ting for meg”. - ”Øl?” - ”Var der øl du talte om?”....”Nå, --når du endelig vil, så kan du jo gjerne sette inn en flaske.”
(Det er tross alt øl det er snakk om!)

Hjalmar ”Ikke øl i en sådan stund. Gi meg fløyten.”

Relling: ”Det kommer over ham som en innskytelse; og så må jeg ut med ham på rangel.”
(Det er alltid godt å ha en unnskyldning for en rangel! En bekjent av meg pleide å se bak på Dagbladet for å finne ut hvem sin fødselsdag han skulle feire den dagen. Han gjorde dette hver dag.)

Jeg har lest om menneskets hang til alkohol i flere bøker denne våren. Det begynte med Amalie Skrams ”Hellemyrsfolket”. Åpningsscenen hvor Oline stikker av fra Sjur Gabriel for å kjøpe sprit er uforglemmelig. Tenk å være så tørst!
Videre har jeg lest Knausgårds ”Min Kamp 1 & 2” som også tar for seg alkoholisme i usminket versjon. Harry Holes siste meritter har jeg tilgode, men jeg regner med at han også holker videre.
Det var vel først når jeg kom til Hemingways ”Og solen går sin gang” at jeg virkelig begynte å føle tørsten selv. Her drakk et selskap på tre mennesker 2 flasker Champagne og 4 flasker rødvin før de gikk ut for å ”drikke” lunsj.
Jeg holder nå på med Don Quijote som kan unnvære både mat og vin i lange perioder, og som dessuten oppfatter vinsekker som jetter og kapper av dem hodet så vinen flyter...
På et tidligere tidspunkt i livet klappet jeg sammen en bok av Jon Michelet og bestemte meg for aldri mer å lese noe av ham. Det ble rett og slett for mye rølp. Så tørst som jeg føler meg etter denne våren, bør den kanskje hentes fram igjen til skrekk og advarsel.

Hvilke tanker har dere om bøkenes forhold til de edle dråper? Blir dere noen gang fristet til et lite glass? Jeg oppfordrer dere herved til å øse av litteraturens beger og dele drukkenskapens gleder og sorger med oss andre og begynner med et sitat fra Herman Melvilles Moby Dick: ”Better sleep with a sober cannibal than a drunken Christian.”

Da Hedvig ikke ser ut til å være tilkoblet for tiden, våger jeg meg med noen tanker om Vildanden etter å ha lest stykket ferdig. Min helt i dette stykket er Dr Relling. For noen herlige diagnoser han stiller! Rettskaffenhetsfeber, tilbedelsesdelirium og demonisme.
Jeg har ledd mye av dialogene i Vildanden, men et toppet seg da Hjalmar Ekdals verden ligger i ruiner og han må vekk - men blir. Han har tross alt mistet hatten sin og man går ikke ut uten hatt! Det er vanskelig å tenke seg at Ibsen er på livsløgnerens side når Hjalmar våser som verst. Tilsvarende vanskelig er det å like Greger Werle som selv etter tragediene han har forårsaket skal fortsette sitt arbeid for en ideell verden.
Dette er så langt min Ibsenfavoritt.