Bokelskere.no

Jeg har lest ferdig Dombey & Sønn og husker den som en typisk Dickens hvor det gode settes opp mot det onde i vanlig eventyrstil. Det er nydelig språk, men handlingen kan til tider bli for inderlig etter min smak. Alt i alt en god leseropplevelse jeg ikke ville vært foruten.

En flott bok om sjalusi og morsomt fortalt om det å få lus. Godt gjort og godt skrevet. Og så ligner faktisk illustrasjonene av Mimmi på slik jeg forestiller meg forfatteren som barn

Jeg hadde nok vært litt av et syn i half-pipen! Det dreide seg nok mest om innestengt aggresjon, jeg hadde blodtrykk i bøtter og spann. Nå er jeg blid igjen :)

Her gikk selve lesingen som planlagt, både en Agatha Christie på lydbok og resten av Charles Dickens' "Dombey & Son" ble fortært. Jeg kom også et godt stykke ut i Jan Guillous "Brobyggerne". Jeg hadde imidlertid sett for meg at lesingen skulle foregå sittende ved en lun levegg, alternativt i godstolen med pledd og ikke i sykehussengen...Lurer på hva jeg skulle gjort på sykehus uten bøker. TV'en på rommet var bare skurr og iPaden virket ikke. Hurra for bøkene!

Det er vel ingen forutsetning, men jeg vil påstå at det er en voldsom berikelse.

En herlig bok om tro og tvil, med masse humor og varme. Graham Greene skriver så godt at selv jeg med min presteskrekk tar fader Quijotes parti uten forbehold. Når man kjenner Servantes' Don Quijote blir dette usedvanlig vittig å lese.

Jeg har nettopp lest ferdig Graham Greenes "Monsignor Quijote". En herlig fortelling om fader Quijote og borgermester Sancho som fyller opp den gamle Seat'en Rocinante med vin og reiser ut på eventyr.
I en av mange picnic'er sier Sancho følgende: "Klokt er ikke noe absolutt begrep. Hva som er klokt kan variere og avhenger av omstendighetene. Hva som er klokt må vurderes i den gitte situasjon. For meg er det klokt å drikke en halv flaske til i den situasjonene vi befinner oss, det vil si uten mat. For deg kan det naturligvis være den rene dårskap. I så tilfelle blir jeg, når tiden er inne, nødt til å vurdere hva det vil være klokt av meg å gjøre med din halvpart av flasken"

Jeg har lyttet meg godt over halvveis i denne mastodonten av en lydbok bestående av 28 CD-er og blir mer og mer fasinert av karakterene, mye takket være Martin Jarvis’ enestående tolkninger. Lillevi trekker fram aunt Betsey som bisk men rettskaffen , i den andre enden finner vi Uriah Heep som på sin underdanige, sleske måte bare er ” ’ery, ’ery ’umble”. Jarvis finner forskjellige stemmer til alle karakterene i denne uforkortede versjonen av romanen og gjør den til en fantastisk lytteopplevelse.
Lydboken er levert tilbake til biblioteket for lenge siden og bør være å oppdrive. Den anbefales på det varmeste. Ingen kan lese engelsk som engelskmenn! Men sett av nok tid, boken er på 34 timer og 39 minutter.

Jeg skal dykke ned i herlig diaglog i avdelig Q med Jussi Adler-Olsens "Journal 64". Dersom det blir fint turvær i helgen kommer jeg også til å høre videre på "David Copperfield" av Charles Dickens på iPod. God bokhelg!

Gledelig wordfeudendring! Sakset fra Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2012/03/02/kultur/sprak/wordfued/app/mobil/20499929/

”KjellGs rekkefølge” er nå innlemmet i mitt vokabular på samme måte som Newtons metode og Bernoullis prinsipp. ”KjellGs rekkefølge” betyr å lese et forfatterskap i kronologisk orden med mindre det passer best å gjøre noe annet. He-he!

Du har sikkert rett vedrørende den modne Dickens. Jeg har ikke lest noe av ham tidligere og kan derfor ikke uttale meg om hans senere bøker da jeg forsøker å lese dem i KjellGs rekkefølge. Moden eller ikke, hittil har iallefall språket vært veldig elegant. Jeg finner mange setninger som må leses om og om igjen kun for fornøyelsens skyld :)

Jeg har nå kost meg ferdig med del 2 om Martin Chuzzlewit. Det er som om jeg kjenner noen av disse svindlerne personlig, de er svært troverdige. I de tidligere bøkene jeg har lest av Dickens så har karakterene vært enten gode eller onde. I Martrin Chuzzlewit har flere personer både gode og dårlige sider og de vokser og utvikler seg etterhvert. Denne boken ble derfor litt mer roman og litt mindre eventyr enn jeg forventet og det er jeg glad for.