Bokelskere.no

Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!

Omfattande og muligens langtekkeleg bok om Russland, historien og kulturen. Men dessverre i ei så lang bok blir det ein del digresjonar og gjentakingar. Beste delen er siste delen frå tøværstida på 80talet og fram til vår tid, det vil sei boka kom ut i 2012. Håpar eg har lært noko, som forfattaren sjølv seier; Russland er eit mysterium. Ikkje så lett å forstå, men interessant.

Krigsroman med mer natur enn strid.

Gammel kjærlighet vekket til nytt liv under okkupasjonen utgjør den røde tråden, men fine naturskildringer fra kystlandskapet sør for Oslo setter preg på store deler av boka. Et viktig, modig sidetema er dessuten rollen til dem som i likhet med hovedpersonen ikke tok aktiv del i motstandskampen mot okkupantene. De var vel litt suspekte?

Med andre ord ei springende bok om forhold som allerede i 1948 lå i fortiden — som snø som falt i fjor. Men også i sin siste roman viser Gunnar Larsen sitt språklige mesterskap.

Hvorfor skulle noen lyve om overgrep, da spesielt fra sine egne foreldre? Dette vet nok den som har opplevd det best, ikke søsteren.

"No crime in history has been so documented with evidence as it happened, by both its victims and its proud perpetrators. Israel is on a genocidal rampage in northern Gaza - and no one can with power claim they did not know."
- Owen Jones, 22/10 2024.
- Israel IS ETHNICALLY CLEANSING Northern Gaza - In Full, Shameless Public View.

Turgenjev.
Fantastisk, da har vi minst fire oversettelser av romanen Røk på norsk: én fra tysk, én fra engelsk og to fra russisk. Og det er ikke engang Turgenjevs mest kjente roman! Selv har jeg lenge vært begeistret for de troverdige mannlige og kvinnelige karakterene i bøkene hans.

Kristian Elster d.e. var tidlig ute med sin oversettelse av Røk, men på 1880-tallet sørget billigbokforlaget «Bibliotek for de tusen hjem» for en rekke nye utgaver på norsk av den samme forfatteren.

Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!

Takk for å ha blitt minnet om Turgenjev som jeg stadig har hatt planer om å lese, - særlig fordi min oldefar, Kristian Elster d.e., var svært inspirert av ham og skal ha vært den aller første oversetteren. Det står om det i denne artikkelen i Edda 1969, s. 162-173.

Stormende kjærlighet og laber politikk.

Sterke følelssvingninger som i en opera utgjør drivkraften i denne dramatiske romanen fra 1867. Særlig er hovedpersonen Litvinovs villrådighet overfor den attraktive, kokette Irina godt skildret. Intensiteten forsterkes ved at handlingen er lagt til kurbyen Baden-Baden, der en liten koloni russere omgås tett rundt 1862. En viktig biperson, Potugin, sukker over den manglende utviklingen i hjemlandet, og ikke minst etterslepet kulturelt, vitenskapelig og økonomisk i forhold til Vesten. All endring synes å gå opp i nettopp røk.

En kuriositet
Tidlig i romanen nevnes prinsesse Mathilde [Bonaparte] (1820-1904) ganske kort som leder av en parisisk salong av forfattere og kunstnere. Hun nevnes også såvidt i Swanns kjærleik av Marcel Proust.

Oversettelsen
Det finnes minst tre oversettelser av Turgenjevs Røk til norsk. Under lesningen begynte jeg med utgaven til Samlerens bokklubb fra 1972. Teksten flyter bra, men underveis kommer det fram at oversettelsen er gjort fra engelsk, ikke russisk. For eksempel blir den russiske provinsen Livland omtalt som Livonia. I 1918 ble Livland fordelt mellom Estland og Latvia. Jeg avsluttet lesningen med Solums utgave fra 1998 som er oversatt direkte fra russisk. Det er også en grei tekst å forholde seg til, men inneholder en del korrekturfeil.

På sporet av Proust. Jeg er virkelig imponert over hva du har rukket over, ikke minst liker jeg illustrasjonene du har valgt ut, RandiA.

Har følelsen av at schizofreni er endå meir "tabulidelsen" i vårt samfunn. Der er det mykje uvitenhet ute og går blant menig mann.

Ei unik bok, som eg no har lest for andre gong. Gøy å bli kjent med det finske lynnet og kulturen, om enn satt litt på spissen. Skulle ikkje tru ei bok med eit slikt tema kunne bli feelgood! For det endar jo bra, trass alt. Hadde vært moro å sett denne som film ein gong.