Bokelskere.no

Det beste er å være alene (dvs. uten andre mennesker i umiddelbar nærhet, dyr går fint) når man leser, og aller finest er det å lese utendørs. Mine beste leseopplevelser har vært hos besteforeldrene mine, i skyggen av et stort lønnetre, med farfars katter som selskap og fuglesang som bakgrunnsstøy.

Jeg tror ikke at science fiction er forbeholdt menn, og det har det kanskje heller aldri vært. Det har dog vært slik at kvinner har vært nødt til å skrive under pseudonym, og innenfor SF/F er det ikke helt uvanlig at kvinner fremdeles blir oppmuntret til å gjøre det.

Jeg har faktisk inntrykk av at mange av de dyktigste nålevende science fiction-forfatterne er kvinner, for eksempel Patricia A. McKillip, Elizabeth Hand, Maureen F. McHugh, Kij Johnson, Octavia E. Butler, Catherynne M. Valente, Margaret Atwood og ikke minst den allerede nevnte Ursula K. Le Guin.

Ja, jeg har også fått med meg denne diskusjonen, og dette er jo et skrekkeksempel. Man får ikke akkurat et korrekt inntrykk av hva slags bok dette faktisk er, og jeg må si at jeg ikke helt forstår hvorfor de har laget et omslag rettet mot chick lit-publikumet. Et omslag som dette skremmer jo vekk folk som ikke liker chick lit, helt uavhengig av hvilket kjønn de har. Jeg tror de kunne nådd et langt større publikum med et mer nøytralt omslag.

Det kan kanskje delvis forklares med at bøker skrevet av kvinner ofte blir stemplet som kvinnelitteratur. Når kvinnelige forfattere skriver om "nære ting" (kjærlighet, familie, følelsesliv osv.) havner de umiddelbart i denne kategorien. Det spiller tilsynelatende ikke så stor rolle om den aktuelle forfatteren er svært dyktig og skriver om viktige ting. Jane Austen er kvinnelitteratur, Brontë-søstrene er kvinnelitteratur, Toni Morrison er kvinnelitteratur, Amalie Skram er kvinnelitteratur. Når dyktige mannlige forfattere skriver om "nære ting" får de ikke dette stempelet. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Jonathan Franzen og Jeffrey Eugenides skriver ikke kvinnelitteratur, men det hadde de nesten garantert gjort om de het Kjersti, Joanna og Jennifer.

Samtidig er det faktisk fremdeles slik at kvinnelige forfattere, i alle fall innenfor visse sjangre, blir anbefalt å bruke mannlige pseudonymer.

"It sometimes makes sense for a female author to use a pseudonym, particularly when the main characters are male, or when it's a genre with a strong appeal to men, like military science fiction, certain types of fantasy or gritty thrillers," says Penguin editor Anne Sowards, whose fantasy authors K.A. Stewart, Rob Thurman and K.J. Taylor are women.
"For a new author, we want to avoid anything that might cause a reader to put a book down and decide, 'not for me,' " Ms. Sowards says. "When we think a book will appeal to male readers, we want everything about the book to say that-the cover, the copy and, yes, the author's name."

Det at en forfatter har et kvinnelig navn er tydeligvis nok til at en del mannlige lesere tenker "dette er ikke for meg".

Bokomslag bidrar trolig også til at menn velger bort kvinnelige forfattere. Meg Wolitzer hadde et glimrende essay i The New York Times i mars i fjor, og der skriver hun blant annet:

Look at some of the jackets of novels by women. Laundry hanging on a line. A little girl in a field of wildflowers. A pair of shoes on a beach. An empty swing on the porch of an old yellow house.

Compare these with the typeface-only jacket of Chad Harbach's novel,
"The Art of Fielding," or the jumbo lettering on "The Corrections."
Such covers, according to a book publicist I spoke to, tell the
readers, "This book is an event." Eugenides's gold ring may appear to
be an exception, though it has a geometric abstraction about it: the
Möbius strip ring suggesting that an Escher-like, unsolvable puzzle
lies within. The illustration might have been more conventional and
included the slender fingers and wrist of a woman, had it not been
designated a major literary undertaking.

Videre skriver hun:

Certain images, whether they summon a kind of Walker Evans poverty nostalgia or offer a glimpse into quilted domesticity, are geared toward women as strongly as an ad for "calcium plus D." These covers might as well have a hex sign slapped on them, along with the words: "Stay away, men! Go read Cormac McCarthy instead!"

Når man ser hvordan situasjonen fremdeles er, er det egentlig ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor mange menn styrer unna kvinnelige forfattere.

Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg er nok ikke helt enig. Det er klart at det kan være forvirrende med stor valgfrihet og mange sideformer, men stor valgfrihet gjør jo også språket langt rikere. Man vet også at språksituasjonen i Norge (stor dialektvariasjon, to målformer) gjør at nordmenn får en gevinst i form av større språklig bevissthet. Stor valgfrihet bidrar kanskje også til dette.

Når man ser mye merkelig eller direkte dårlig språk på blogger, i kommentarfelter og på sosiale medier, tror jeg ikke at det faktisk er snakk om at folks norskkunnskaper har blitt dårligere enn de pleide å være. Jeg tror snarere det er slik at stadig flere grupper deltar i den offentlige debatten, og noen av disse gruppene har nok aldri vært særlig språklig sterke.

Det kommer kanskje an på hvordan man definerer latskap. I enkelte tilfeller er det snakk om at ulike språklyder ligner hverandre veldig, og da er det vel ikke så rart at man noen ganger ender opp med én felles lyd, i stedet for to eller flere nesten identiske lyder. Bør man da snakke om latskap? Har det utviklet seg en ukultur der enkelte grupper rett og slett ikke gidder å skille mellom de to lydene? Hva hvis sammenfallet av de to lydene faktisk henger sammen med språklig identitet og/eller inngår i ulike sosiolekter og etnolekter?

Jeg har heller ingen store kunnskaper på dette området, men jeg synes bildet virker altfor komplekst til at man kan konkludere med at disse endringene skyldes latskap e.l.

Er det også latskap som gjør at skarre-r er på fremmarsj? Er det latskap som gjør at stadig flere barn og unge i Oslo-området har Østfold-l i stedet for den mørke l-en som er vanligst i standard østnorsk? Hva forårsaker isåfall en slik kollektiv latskap? Hvor går grensen mellom latskap og språkforandringer?

Jeg leser nesten ikke krim, lite norsk litteratur, lite samtidslitteratur og overhodet ikke "nye dameromaner". Jeg er derimot svært glad i de sjangerne som folk ellers i tråden ser ut til å lese minst av (noveller, lyrikk, science fiction, fantasy).

There Will Come Soft Rains

There will come soft rains and the smell of the ground,
And swallows circling with their shimmering sound;

And frogs in the pools, singing at night,
And wild plum trees in tremulous white,

Robins will wear their feathery fire,
Whistling their whims on a low fence-wire;

And not one will know of the war, not one
Will care at last when it is done.

Not one would mind, neither bird nor tree,
If mankind perished utterly;

And Spring herself, when she woke at dawn,
Would scarcely know that we were gone.

Sara Teasdale

Jeg liker alle slags gode navn, det spiller ingen rolle om de er ordinære eller om de er uvanlige. Det viktigste er at de føles riktig.

Noen navn jeg liker spesielt godt:

• Philip Marlowe
• Holden Caulfield
• Steerpike
• Sauron
• Gandalf
• Miss Havisham
• Lady Macbeth

Først var det Donald-blader, deretter Asterix, Tintin og Lucky Luke. Etter at moren min begynte å ta meg med på biblioteket, ble det Hedenoldbarna, Astrid Lindgren og Roald Dahl, og da jeg fikk mitt eget lånekort, ble det Lemony Snicket, J. K. Rowling, C. S. Lewis, J. R. R. Tolkien og alle slags bøker om greske myter, Robin Hood og Kong Arthur.