Bokelskere.no

Den er jordnær og bra i sin påtvungenhet :)

Dette er vel den absolutt mørkeste boka jeg har lest av Houellebecq til nå. Misantropisk og ikke akkurat fylt av håp om vi mennesker har de store mulighetene til å gjøre livet til noe annet enn et evig jag etter noe vi aldri kommer til å finne. Men som alltid i Houellebecqs bøker er det aldri fullt så enkelt heller. En bok som fikk meg til å tenke en del.

Dette tror jeg er god butikk! Bokelskere er jo de beste pengeflytterne...?

Endelig! Takk. :)

Her på indre østland er også pengeboka i bruk. :-)

I Dagbladet i dag er det en artikkel om hvordan du blir fluenes herre. Måtte flire litt av den.

Ellers hadde det vært midt i blinken å ha "NNs forsnakkelser" i disse dybdeintervjuene med kjendiser, tror jeg. Eventuelt når en politiker sier noe dumt?

Jeg har vært blodfan av Agatha Christie siden barndommen. Nå er hun litt ute, men har etter min mening fått mye pepper for å være enkel og utdatert. Hun hadde grep om å lage intriger, og har også større psykologisk innsikt enn ryktet tilsier.

Joda, jeg liker nostalgien, men også den møysommelige nøstingen i tråder. Noen favoritt klarer jeg ikke plukke ut, nei! ;-)

Akk ja. Et skuffende utfall av mitt forsøk på å gjenoppfriske Bringsværd, forfatteren som en av min ungdoms favoritter. Han har ikke tålt min tids tann. Ville sikkert elsket denne boken da jeg var atten. Nikt war?

En av sommerens bestselgere er David Nicholls’ One Day. Dette er den tredje boka den engelske forfatteren har skrevet. Boka ga meg en litt blandet opplevelse: På en måte var det en pageturner. Jeg leste den i løpet av få dager, og den var litt av typen som hele tiden hvisket til meg: “kom og les, kom og les”. Fra vesken min, fra nattbordet – den surret rundt i hodet mitt. Men samtidig nådde ikke leseropplevelsen helt opp, og jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har ingen problemer med genren (litt lett Brigdet Jones-, Nick Hornbyaktig), språket er godt for den type bøker, karakterene er troverdige, historien er ganske fin. Kanskje det er det at boka er litt kjedelig? Jeg synes ikke den er veldig morsom, jeg lo ikke. Jeg blir ikke berørt på den måten som coveret på boka lover meg (“incredibly moving” står det). Den er ikke så romantisk som den kunne ha vært (og da snakker jeg om stemningen gjennom hele boka og ikke av typen ‘får hverandre/får hverandre ikke’ eller ‘kliner/kliner ikke’). Hun er litt irriterende, men så må man jo kunne lese bøker om irriterende mennesker – det er jo mye bedre enn ‘glættiser’, særlig innenfor denne genren. Han er litt slitsom, men det er jo også greit, for begge framstår som troverdige mennesker og relasjonen mellom dem er høyst menneskelig.

Tja… Hm…

Joa. Den er ganske fin. Og litt kjedelig. Og fester seg ikke hos meg på samme måte som den har gjort hos andre.

Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg Bečević følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet.

Boka er svært godt oversatt av Don Martin fra Gatas Parlament.

Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer.

Du har et poeng der, men selv om en boktittel kan gi mer mening og være bedre etter at man har lest en bok synes jeg det er litt viktig at den ikke virker helt på trynet før man har lest boka likevel. Det er jo så mange bøker å velge mellom, og derfor har i alle fall jeg litt lett for å av og til velge bort bøker som har titler jeg ikke liker av en eller annen grunn, og som jeg ikke har hørt noe spesielt om før. Kanskje går jeg glipp av mange gode bøker på den måten, men ...

Damenes detektivbyrå nummer en-bøkene får i alle fall meg i godt og lunt humør. Pluss at jeg bare må ha rooibos-te. :-)

Jeg tenkte litt på å nevne den jeg og, men feiga ut. :p

Det er jeg faktisk enig i, selv om jeg liker de to bøkene jeg har lest veldig godt. Vet ikke om jeg vil gå så langt som å kalle meg en Knausgård-fan, men ...

Her er den fortsatt borte... Men nå er den på siden også borte. Merkelig.

Enig i at oversettelsen av tittelen bør være ordrett, så langt det går i alle fall. Mange merkelige oversettelser der ute. Fant nettopp ut at "Animal Farm" er oversatt til "Kamerat Napoleon" for eksempel ...

Stemmer i gratulasjonene jeg også. Banneret på toppen vises ikke her, men det la jeg faktisk ikke merke til før jeg leste dette. :p Jeg hadde akkurat begynt å venne meg til den faktisk.