“What about you? Are you the happiest and saddest right now that you’ve ever been?” “Of course I am.” “Why?” “Because nothing makes me happier and nothing makes me sadder than you.”
Only now that my son was gone did I realize how much I’d been living for him. When I woke up in the morning it was because he existed, and when I ordered food it was because he existed, and when I wrote my book it was because he existed to read it.
I forced myself to picture the last moments. The penultimate breath. A final sigh. And yet. It was always followed by another.
Jeg liker stemningen i boken.. Selv om den er ganske treig, så er opplevelsen av boken fin. Litt trist noen plasser, men spennende :)
Det var ikke et lett spørsmål, men jeg tror jeg så absolutt hadde villet at neste generasjon etter meg hadde lest "I morgen da krigen kom-serien". Den serien er gripende og får en virkelig til å tenke..
Åh, denne boken er vakker! Jeg likte den veldig godt :)
Sam and Patrick looked at me. And I looked at them. And I think they knew. Not anything specific really. They just knew. And I think that's all you can ever ask from a friend.