Bokelskere.no

vi deler en slank Carlsberg
kona og jeg
og forteller små historier
fra dagen som har gått
og går gjennom regnskapet
og sørger for at alt går opp
slik at vi for alltid kan
ha det akkurat
sånn

Mummitrollet var den eneste som visste hvordan man skriver til en snusmumrikk. Saklig og kort. Ikke noe om løfter og lengsel og sørgelige ting. Og med noe å le av som avslutning.

Det finnes ingenting som er så deilig som å ha det bra og ingenting som er så enkelt.

Du ska möta döden berövad på språk
Mållös är du kommen, mållös ska du gå

Min mor sa: underskatta aldrig vilka besvär människor gör sig
för att formulera sanningar som är möjliga för dem att uthärda

Min mor byggde oss en framtid av livskvantitet
I förortsvillans källarförråd radade hon upp konservburkar som inför ett krig

Eg teikner celler i naturfagboka. Fargar cellemembranen gul, teiknar mitokondrium med tynn blyant. Om Magnus er i same rom som meg, skjønnar alle cellene mine at cellene hans er i nærleiken. Eg teiknar fleire celler og føresteller meg at alle tilhøyrer Magnus. Jo fleire eg teikner, jo betre, eg fargar dei i alle mogelege fargar: hårceller, hudceller, sædceller, blodceller. Eg teiknar et tverrsnitt av eit auge, mitt auge, som tek i mot lyset frå strekmannen som er Magnus. Bildet av Magnus reflekterer inn i synssenteret i hjernen som begynner å sende signal til resten av kroppen, til pusten min, magen min og hendene mine. Alt dette på grunn av mine celler som oppfatter hans celler. Eg får femmar på veggavisa om menneskeceller, ho får henge lenge i klasserommet, kun eg veit at det er eit bilde av Magnus, sett på veldig veldig nært hald.

Alle i klassen er delt inn i eit periodisk system av gassar og metall, av elektron, atom og kjemiske forbindelsar. Nokon av stoffa er umogelege å blande, som stein/saks/papir. Sjølv om me ser kvarandre kvar dag, har me aldri blitt kjente og me kjem aldri til å bli det. Alle blir verande i sin tilstand, fast form, væske eller gass. Om det er sånn, om me er stein/saks/papir, vil eg vere ein stein, ein stor stein som ligg heilt stille, som har gjort det så lenge at ingen legg merke til han lenger.

I regret that it takes a life to lean how to live.

When I was a girl, my life was music that was always getting louder. Everything moved me. A dog following a stranger. That made me feel so much. A calendar that showed the wrong month. I could have cried over it. I did. Where the smoke from a chimney ended. How an overturned bottle rested at the edge of a table.
I spent my life learning to feel less.
Every day I felt less.
Is that growing old? Or is it something worse?

She wants to know if I love her, that's all anyone wants from anyone else, not love itself, but the knowledge that love is there

We had everything to say to each other, but no ways to say it.

She had fallen in love so many times that she began to suspect she was not falling in love at all, but doing something much more ordinary.

"Why do beautiful songs make you sad?" "Because they aren't true." "Never?" "Nothing is beautiful and true."

The end of suffering does not justify the suffering, and so there is no end to suffering.

If I'd been someone else in a different world I'd've done something different, but I was myself, and the world was the world, so I was silent.

En sangfugl må have rent næb at kviddre med; aldrig falske toner.

jeg er mor aleine
jeg har gitt livet mitt videre
det handler ikke om meg lenger
jeg er dødelig nå

åssen kan man angre på et menneske

du er ikke svigermors drøm nå
du er ikke din egen mors drøm engang
eller, alle er vel sin egen mors drøm
jeg veit ikke om det er sant, men det er
livsløgnen folk flyter på
så la oss si det sånn