Bokelskere.no

Ytringsfrihet handler om å tillate de meningene man ikke deler.

Det er viktig å huske at religion til alle tider har vært mot likestilling mellom kjønnene. I dag sprer muslimske imamer propaganda på internett om at kvinnen skal være underordnet mannen: Hun skal ikke inneha noen rettigheter, men være eid av en mann.

Tar man en flokk utslitte advokater og heller i dem brennevin, er det mye som går galt.

Han døde fredelig mens han sov, eller som de fargede foretrakk å si det, "da han våknet, var han død."

[...] ingen ting var penere end asper når de stod og sprat om våren, Hele sommeren var de også uforanderlig pene med en sølvlét over sig og en silkelyd i løvet. Det var ikke noget andet træ i nordlandene som hadde denne silkelyd, det kom av at selv det mindste luftdrag kunde få de store aspeblad til å dingle mot hverandre fordi hvert blad hang som på et knapnålshode. Det var et under som de kunde dingle uten å falde av.

Hvad var iveien med Edevart? Hans hænder var store, hans sener i orden, men hans sind var splittet. Her seilte han væk tom og hjemløs, han var litt isenn blit fra intet sted, hvorhelst han flakket om drog han røtterne efter sig.

Du skal beskytte mennesker mot diskriminering, men du kan ikke og skal ikke beskytte idéene deres. I det øyeblikk du beskytter en idé og setter den over andre idéer, da blir tanke- og ytringsfriheten bare teoretisk. Hvis du ikke lenger kan latterliggjøre, kritisere eller vise forakt overfor visse typer idéer, da er du heller ikke lenger fri til å mene og si det du vil.

Fear is good, sa Øystein. I alle fall litt. Fremmedfrykt er jo et jævlig negativt lada ord, og, ja, det har skyld i mye dævelskap. Men vi lever i en spis-eller-bli-spist-verden, og om du ikke er passe redd for det du ikke kjenner til, så går det til helvete før eller siden.

Vera Petersen viste seg å være et oppkomme av viten, et verksted av løsninger og et trailerlass av hukommelse, kort sagt typen på en sekretær som gjør de fleste sjefer overflødige.

Det er ting som kan tas frem i dagslys, og det er ting man må oppbevare i kjelleren.

Jeg kunne fortalt om min frykt for glemselen. Det er det det dreier seg om, Marlen, hva vi husker, hva vi glemmer. Farfaren min gjentok og gjentok at det onde skal fordrives av minnet. I mørke stunder tenker jeg at det er det motsatte som skjer, at det er ondskapen som fordriver hukommelsen.

Grunnstoffet i syklusen var lidelse. En skulle tro at smerten brøt ned alt liv, men lidelsen ga også næring. Lidelse ga politiet økte budsjetter. Lidelse ga rusmisbrukeren nye unnskyldninger for å ruse seg. Lidelse ga familien en mulighet til å vise hvor høyt de elsket sitt barn, sin bror, sin søster. For det finnes ingen større kjærlighet enn den som blir satt på prøve.

Oslo var en skitten by, men i motsetning til andre hovedsteder i Europa, var det en ærlig by. Det verste den hadde å tilby, ble stilt ut i sentrums paradegater, ingenting ble gjemt unna i gettoer.

Folk brukte stoff fordi det fikk dem til å føle seg bra, men som et paradoks gjorde stoff også livet vanskelig. Til slutt var stoff den eneste muligheten du hadde til å komme deg gjennom vanskelighetene.
Det var den klassiske onde sirkelen. Løsningen på et problem, ble til et nytt problem, som krevde den samme problemfylte løsningen.

Menneskets forbannelse, slik Mikael så det, er at ingen står alene. Alle er vi knyttet til noen, og valgene vi tar får konsekvenser for dem vi er bundet til. På den måten kan et menneske som tilsynelatende bare ødelegger seg selv, også ødelegge alle rundt seg.

«Hun fantes.
Den sære ubeskrivelige skjønnheten som kanskje også andre opplevde
(Hvordan kunne han vite noe om det?), når de så «sitt» ansikt, «sitt» menneske.
Han trodde gjerne på idealmål, og klassisk skjønnhet, skalaer fra en til ti,
hva som helst. Når det kom til stykket, var det ikke det som betydde noe.
Til idealene måtte en ha avstand. Å kjenne et menneske, og være glad i et menneske, gjorde idealene nærmest uinteressante.
Likevel – han syntes selvfølgelig at hun var noe av det vakreste som fantes.
Og at det ikke var en hildring, eller et selvbedrag."

Imperier kommer og går, slo det meg. Nå var et nytt tideverv i emning. Demokratiene knelte, de autoritære og totalitære regimene var igjen på frammarsj over hele verden. Det veltet seg i magen min ved tanken.

I Skandinavia har vi lett for å tro at våre ordnede, fredelige og egalitære samfunn er regelen i verden. Det sitter langt inne hos mange å innse at vi faktisk er unntaket - samt at byggverket vårt er skjørt og må passes på hver bidige dag.