Bokelskere.no

"Grunnlaget for all frihet er råderett over egen kropp og hva i den er", sier hun. "Det motsatte er en slaves tilstand."

Sann tro krevde jo underkastelse til det ubeviselige, ellers var det jo ikke tro. Tro til det som i den ytre verden var umulig. Det lå jo i ordet.

Før en kvinne kan bestemme over sin egen kropp, og kontrollere om hun vil ha barn, når hun vil ha barn og hvor mange hun eventuelt vil ha, er hun ikke fri.

De levende må ta seg av hverandre, tenkte han. Det verste er å dø uten å ha levd.

Det var en sånn dag, konstaterte hun. En av de dagene som ikke tålte å åpnes ordentlig - eller da man selv ikke tålte å bli åpnet. Som man kom seg enklest gjennom med sanser og bevissthet som små sprekker ut mot virkeligheten.
En sånn dag. Kanskje rett og slett en sånn årstid?

"Tro meg, Adam," sa Nora den sommeren (og det gjorde jeg). "Det finnes måter å være smart på uten å gå på de beste skolene og universitetene. Moren din er den smarteste av alle mødrene."

Alle må ha en historie, sa hun. - For dem som ikke har noen, dikter man opp en.
Hun kastet et blikk opp på radene med bøker da hun sa det, og Moreno skjønte at det var et sitat. Og at ordene nok hadde en viss relevans for frøken Gravensteins eget liv også.

Kanskje det var slik som antropologene påsto, tenkte hun; at når den nordeuropeiske kjernefamilien har utspilt sin rolle som økonomisk og sosial faktor, hadde den også mistet sin følelsesmessige betydning.
Følelser var overbygninger og ferniss. Mann og kvinne møtes, reproduserte seg og gikk videre til hver sin kant. I den retningen de hadde vært på vei før de tilfeldigvis støtte på hverandre ... mot uklare mål. Ja, det var kanskje akkurat sånn man burde se det. Det fantes i alle fall rikelig med forbilder i dyreverdenen, og mennesket var i bunn og grunn en biologisk skapning.

Kanskje ville det dukke opp noe, og kanskje ikke.
Ikke noe dumt motto for politiets arbeidsvilkår i det store og hele, tenkte han. En fåfengt leting på lykke og fromme etter en nål i en høystakk, var det ikke sånn det pleide å være?
Eller som Reinhart foretrakk å uttrykke det: En politimann er en blind skilpadde som leter etter en snøball i ørkenen.

En god løgn går fra Bagdad til Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine.

Og planeten dreide, om det var slik eller slik.
Blåna hvelve seg uskadd over alle kryp, og solstrålene nådde dit skaperen hadde tenkt. Og tok han dagslyset vekk, varte det itte lenge før Herrens nattevakt viste åsyn. Månen. Som var e myte på den tid. Uten spor etter støvler og hjul, seg den hen under plirende stjerner.

Dere spør meg hvor langt livet er,
og jeg skal si det som det er.
Akkurat så langt som avstanden
mellom to årstall på en gravsten.
W.F. Mahler, poet

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre
Men plutselig og uforvarende
gjennom en dør på klem, får jeg se deg
slik du bare kjenner deg selv
Du sitter bakoverlent, sliten
med lukkede øyne, i ditt eget rom
Mens lyset siver ut av deg.

Aggressivitet, fysisk eller verbal, får folk til å gå på tå hev og velge omveier, får dem til å slå knute på seg selv for å slippe å bli utsatt.

Kriminalbetjent Jung kløp seg diskré i armen, men siden han ikke våknet, trakk han den konklusjonen at han ikke lå og drømte.

Livet bedrar oss, tenkte hun. Åpner dører og smeller dem igjen før man har rukket å komme seg ut. Om igjen og om igjen.

Paul Devereaux hadde brukt mange år på å sette seg inn i terrorisme generelt, og de variantene som utgikk fra den arabiske og muslimske verden spesielt, og som ikke nødvendigvis var den samme.
Han hadde for lengst kommet til den konklusjonen at den vestlige jamringen om at terrorisme hadde sitt utspring i fattigdom og nød hos dem som Fanon hadde kalt "jordens fordømte", bare var noe likegyldig, politisk korrekt psykobabbel.

Politikk var et skittent spill, og vinnerne var ikke alltid byens mest renhårige. Man måtte ha litt av råskinnet i seg for å overleve.

«Jeg tenker sytti år tilbake i tiden.
Min mor kom meg uendelig nær gjennom en nesten ubrutt årrekke i mitt
liv, til hun selv gikk bort. Hun var hverdagens holdepunkt og de små sorgers
trøst den gang vi var barn. Som voksen følte jeg meg en sjelden gang
på likefot, aldri foran, alt mens min hengivelse og aktelse for henne steg.
Marie – en stolt karakter, sterk og svak på samme tid, slik motsetninger
nå engang lar seg forene i et mottagelig sinn. –
Og han, Knut Hamsun, som hadde diktet om menneskesinnets mangfold
- Marie ble den eneste for ham. Men kjente han henne? Et dårlig spørsmål.
Ingen kjenner noen som helst, ikke engang seg selv. Men de våget reisen sammen.
Forskjellige, ofte motsatte både i styrke og svakhet, i temperament og
sinnslikevekt – bundet ble de til hverandre livet gjennom.
Det krevde forståelse, lojalitet og offervilje når det røynet på. Det brast vel mang
en gang, også før den tiden som ble den hardeste.
Intelligente mennesker finner sjelden lykken.»