Marit Håverstad siterer Den døde republikken av Roddy Doyle
10:40, 18. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Det var ikke bare budskapet; det var ikke egentlig budskapet - det var svært få som faktisk brydde seg. Det var stemmen, påminnelsen om hvem og hva vi var. Ingenting. Ingen svarte, ingen hunder, ingen irer. Vi var ingenting og det fortalte Thatcher oss hver gang hun tok ordet.
Marit Håverstad siterer Den døde republikken av Roddy Doyle
10:36, 18. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Kriger ble vunnet eller tapt, eller de bare stanset, men en kamp kunne vare i all evighet. Kriger var fæle, men en kamp var alltid edel - særlig når fienden var en av verdens største armeer og en selv bare var et par hundre menn og kvinner.
Eivind Vaksvik som svar til Frøydis Tiltnes :
14:29, 17. mai 2017 Diskusjon: Tips til reisehåndbøker/beskrivelser/beretninger - fra Sør- Amerika, Sørøst Asia og Australia.
Har lest den to ganger. Blant mine absolutte favoritter :)
Eivind Vaksvik som svar til Mari Arn :
20:31, 15. mai 2017 Diskusjon: Tips til reisehåndbøker/beskrivelser/beretninger - fra Sør- Amerika, Sørøst Asia og Australia.
Har nå funnet i- phone versjonen. Tusen takk :)
Marit Håverstad som svar til kjell k :
11:39, 15. mai 2017 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn6: "Profetene i Evighetsfjorden"
Det må vel være Bertel som er stemmen i epilogen? Ved de tre gravene i Evighetsfjorden sier han at det er han sjøl som har begravd dem og sørget for gravsteiner og inskripsjoner. Men hvem ligger i den tredje grava?
Knausgård og Munch
Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt på bloggen min - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden").
Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst.
Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser.
Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd".
Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen.
For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch!
Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste!
Norah siterer Beveren av Mohammed Hasan Alwan (side 187)
11:22, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Det som er plagsomt når kjærligheten er forbi, er at ingenting hindrer følelsene i å avleire seg i årene og bli som en blodpropp.
Rosa99 siterer Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård (side 7)
11:15, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.
Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel.
Det er alt, det er hele bildet.
Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.
Hva er det som skjer da?
Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss.
Rosa99 siterer Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård (side 145)
11:14, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen var i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.
De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt saklig-kritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for "kjellerslitere", og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?
Rosa99 siterer Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård (side 99)
11:14, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften.
Rosa99 siterer Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård (side 95)
11:13, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår.
Rosa99 siterer Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård (side 64)
11:13, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig.
Rosa99 siterer Så mye lengsel på så liten flate av Karl Ove Knausgård (side 55)
11:12, 14. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid.
Marit Håverstad som svar til kjell k :
21:18, 13. mai 2017* Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn6: "Profetene i Evighetsfjorden"
Jeg har lest Profetene i Evighetsfjorden for andre gang, og min sekser fra forrige gang står fast. Boka framkaller sinne, grøss, kvalme, hoderisting, tvil og undring, og gir et tidsbilde som iallfall jeg finner troverdig.
Hva som rører seg i hodet og hjertet på Morten Falck, blir jeg – i likhet med flere andre – ikke riktig klok på i første omgang, men i siste del får vi en del hint, slik jeg oppfatter det. I løpet av reisen hjem og til København føler jeg at han «gjør seg ferdig» med sitt tidligere liv og slår fast at det er på Grønland han skal være. Siden taper vi han av syne, men helt til slutt tolker jeg Bertels gravskrift i retning av at Morten må ha vært gjennom en radikal forvandling, fra sjølgod «koloni-geistlig» til «tro venn».
Bertel er for øvrig den i persongalleriet som framstår for meg som en likandes kar helt fra jeg lærer han å kjenne. At han tidlig på 1800-tallet er blitt presteordinert, tyder vel også på at «blandingsbarna» er akseptert som fullverdige borgere. (Men hva med de fullblods innfødte?)
Jeg observerer at mange av dere har kommentert Kim Leines tilnærming til en del kroppslige funksjoner, men jeg får ikke helt tak i hva dere egentlig mener om det. Positivt eller negativt? Noen skriver at det blir for mye og for detaljert; men uten alt dette tror jeg ikke vi hadde greid å fornemme hvor ekstreme forholda faktisk var. Sjøl synes jeg det er befriende at han ikke legger fingrene imellom, men omtaler alt menneskelig uten å pakke det inn i eufemismer. Livet har alltid vært fullt av motbydeligheter og styggedom, - og ikke bare i primitive samfunn.
Jeg må forresten komme med en pinlig innrømmelse, siden det var jeg som først moret meg litt over forfatterens storfe-kunnskap. Den elskelige Roselil kan faktisk ha vært ei kvige. Jeg er nemlig kommet under vær med at i enkelte jordbruksdistrikter i Norge omtales hunn-storfeet som kviger helt til de har fått sin andre kalv. Unnskyld, Kim Leine!
Norah siterer Beveren av Mohammed Hasan Alwan (side 8)
16:01, 12. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Hjemme i leiligheten har jeg et speil som er så lite at jeg må vinke for å få kontakt med det. Jeg bruker det bare til barbering uansett, og jeg ville nok hatt et større speil hvis jeg bodde sammen med ei dame. Det dukket alltid opp så vanskelige og vriene spørsmål når jeg sto der og barberte meg, akkurat som når man møter igjen en gammel fiende etter mange år. Det var derfor speilet måtte være så lite, så det ikke overveldet meg med spørsmål som var for store til å svare på.
Norah siterer Beveren av Mohammed Hasan Alwan (side 44)
15:44, 12. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Noen ganger må vi være mer forsiktige etter hvert som vi blir eldre, men så blir vi enda eldre, og da gir vi fullstendig blaffen.
Marit Håverstad som svar til Jostein Røyset :
01:52, 12. mai 2017 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn6: "Profetene i Evighetsfjorden"
Skillet mellom hoved- og sideformer ble opphevet i 2005. Bare bruk "brisk" av hjertens lyst!
Marit Håverstad som svar til Jostein Røyset :
22:50, 11. mai 2017 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn6: "Profetene i Evighetsfjorden"
Norah siterer Fjellets skygge av Gregory David Roberts
11:09, 11. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Den sunne stoltheten sier ikke jeg er bedre enn alle andre, som den usunne stoltheten påstår. Den sunne stoltheten sier: Til tross for alle mine brister, har jeg en rett til å eksistere, og jeg har en egen vilje, og dette er verktøyet jeg kan bruke til å forandre meg selv. Faktisk er det svært vanskelig å forandre eller forbedre seg selv uten denne gode stoltheten.
Norah siterer Fjellets skygge av Gregory David Roberts (side 315)
11:04, 11. mai 2017 Ingen har det som favoritt.
Forgud meg. Tilbe meg. Adlyd meg. Meg, meg, meg. Det er det eneste Gud sier.
(...)
Tilbedelse er underkastelse (...) Alle religioner, alle kongedømmer, ber deg bøye deg og adlyde. Av alle de titusener av trosretninger som har eksistert siden menneskeheten oppsto, er det bare de som har påbudt lydighet, som har overlevd. Hvis lydigheten forvitrer, vil tilbedelsen som hvilte på den, svinne, slik tilbedelsen av Zevs, Apollon og Venus, som jo lenge styrte verden, en gang gjorde.
Sist sett
