Bokelskere.no

Warning

When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn’t go, and doesn’t suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we’ve no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I’m tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
And pick the flowers in other people’s gardens
And learn to spit.

You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.

But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read papers.

But maybe I ought to practise a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.

Jenny Joseph 1932-2018

Diktet er hentet fra Scanning the Century, The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry, 1999.

1
eg er den brune guten som spring
over brua
eg er den brune guten som spring
under brua
eg er den brune guten som spring
ut i elva
eg er den brune guten som seinare
blir funne i vatnet.

dei ropte
drep denne negeren

men det var ikkje meg
eg er ikkje brun, eg er gul

2
eg opnar dei smale auga mine
og les om
arve berheim karlsen
han er eitt år yngre enn meg
adoptert frå india

gutane som jaga han
var like gamle som oss
drep den negeren
ropte del

3
og eg spring saman med arve
berheim karlsen
eg ser på han og han ser på meg
vi snur oss og ser dei kome etter
drep denne negeren
ropar dei
og vi spring over brua
og halvegs så stansar arve opp
han vurderer
fram og tilbake
så skjønar eg at han vil
springe under brua
og eg følgjer etter
ned til elva
som er sterk og djup
steinane er glatte og harde
og arve og eg går ut i vatnet
det kalde, mørke vatnet
som renn ut i sognefjorden
verdas djupaste og lengste fjord
tenk at vi skulle hamne her
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
den eine brun
den andre gul
tenk at vi er hamne her
i denne djupe, lange fjorden
der det veks epler og bringebær på
rekke og rad
langs fjordskråningane
der fjell etter fjell strekker seg
oppover
mot snøtoppane
der ferjer sklir som kvite kvalar
mellom små bygder

no høyrer vi steg på brua
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
vi held kvarandre i hendene
vi dukkar under
i vatnet er vi brør
to adoptivbarn held pusten

eg er den einaste som reiser meg

• Brynjulf Jung Tjønn

Diktet er hentet fra Kvit, norsk mann utgitt på Cappelen Damm

Enig med deg i at denne boksiden beveger seg fra å være en kilde til inspirasjon som gir økt leselyst - til å bli en side med mer reklame enn litteratur. Det er en trist utvikling. Som deg reagerer jeg på omfanget reklamen har fått. Jeg skjønner at boksiden må ha inntekter, men den siste oppdateringen med reklame er for drøy.
Ikke ta det personlig Hr. Fredriksen, men når jeg aktivt oppsøker bokelskere for å få nye ideer til bøker og lesing - ønsker jeg ikke å bli møtt med bilder av deg med reklame for skandaløst intervju.

Spiral

My time
moves on in a spiral.

The spiral
limits my landscape,
leaves what is past in the shadows
& makes me advance
full of doubts.

Oh perfect straight line! Pure
spear without spearman.
How your light turns my solomonic
path into dreams!

- Frederico Garcia Lorca 1898-1936

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems, Farrar, Straus and Giroux, New York 2002

The Mask of Evil

On my walls hang a Japanese carving,
The mask of an evil demon, decorated with
gold lacquer.
Sympathetically I observe
The swollen veins of the forehead, indicating
What a strain it is to be evil.

-Bertolt Brecht 1898-1956
(translated from the German by H.R. Hays)

• Great Short Poems from Around the World - Edited by Bob Blaisdell, Dover Publications.

EN PURPURPRIK

Jeg er saa lykkelig i Dag,
jeg gaar i Glædesdille;
thi Himlen er saa stor og blaa,
at Hjertet bliver lille.
I Dag er jeg saa dejligt fri
for Reflexionens Tandbid,
er kun en lille Delirist,
en Purpurprik af Vanvid.

• Tom Kristensen (1893-1974)

Diktet er hentet fra Muntre vers fra flere alvorlige land - Utvalgt av André Bjerke, Den Norske Bokklubben 1974.

Huff og atter huff! :)

Vel, diktet finnes i utgaven min.

• Den ensomme fest
• Advent
• Brød og vin

Vi kan sikkert gå ut i fra at Bjørneboe har funnet den første utgaven av diktet.
Jeg synes det redigerte verset er bedre, som leser gir det meg et tydeligere bilde og «sterkere trykk». Men når det er sagt, den ene utgaven er ikke til forkleinelse for den andre. Begge utgavene av diktene befinner seg i bokhylla mi, jeg har lest begge versjonene tidligere, (med 30-40 års mellomrom) og har oversett redigeringen. :)
Så takk til deg, Lillevi, som fikk meg til å finne fram diktene til Arnulf Øverland på ny!

Merkelig, ja. Men på side 7 i Den unge Øverland ved Jens Bjørneboe finnes forklaringen.
. Vestre Gravlund ble skrevet i unge år. Da Samlede Dikt ble gitt ut på 1930-tallet bedrev den «modne» Øverland en hårdhendt redigering av sine tidligere dikt.
- Og ja, vi har alle våre interesser. :)

Fint at det var det riktige diktet! Jeg så etterlysninga di i dag - tenker det er like greit at jeg ikke så den tidligere - slik at du holdt Kirsten Lund i aktivitet i påska. :)
Diktet står i Arnulf Øverland - Samlede Dikt utgitt på Aschehoug i 1936.

Jeg har en mistanke om at diktet du etterlyser kan være Vestre Gravlund av Arnulf Øverland.

Vestre Gravlund

Der jamrer en klokke i kvelden,
forstyrret og skrikende øde.
Den svinger og maner og svinger…
Kapellets klokke ringer
til nattero for de døde.

Den brokede kirkegård tømmes
for alt sitt travle liv,
felter og ganger rømmes
av sorte kjoler og røde,
og damer med sprøite og spade
belager sig på å forlate
de velbegravede døde.

Nu ligger de godt og rolig
og pent i sin ordnede by,
hvor hver har sin egen bolig,
som skjenker ham tyve års ly,
en velavmålet parcelle,
som koner kan vanne og stelle.

Dessuten så har de jo himlen,
og der skal det være bra.
Mangen en kunde vel takke til!
Åja, åja.

Godnatt da, I kjære døde,
og sov nu, og ha det godt!
Jeg kommer tilbake imorgen
og gir jer med sprøite og spade
og gråter mig øinene røde,
så I kan nok være glade!

• Arnulf Øverland

Når jeg engang gifter mig

Når jeg engang gifter mig,
da vil jeg ikke som andre
radikalere
ha borgerlig vielse.

Når jeg gifter mig
med en kvinde,
da vil jeg for alteret trine
med rødme på kind.

Jeg vil klæde mig i sort
snibel
og dække mit bryst med hvidt.
Guldknapper
skal funkle derpå.

Og under menighedens
og alle byens damers
andæktige lytten,
da svarere jeg ja,
høit, kjækt, greit.

Hun skal være min kone,
- hun og ingen anden.-
Hun skal føde mine børn
og hun skal styrke mit mod
i trængsel.

Og så kjører vi hjem
under klokkerens kimen,
og så stiger vi ind
i vort eget hjem,
vort eget hjem.

Og så - ja så
er jeg hendes mand,
og hun min
patenterede kone.

Ordentlig patent
vil jeg ha.

- Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)

Diktet er hentet fra Siigbjørn Obstfelder - Dikt i samling - prosa i utvalg
Gyldendal Norsk Forlag 1993

JEG SER

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de blågrå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Detter er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De blågrå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende heste.

Hvor de blågrå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig …

-Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)

Diktet er hentet fra Levende dikt i norsk lyrikk,
J.W. Cappelens Forlag - 1963

DE GAMLE DAMENE

De gamle damene holder
seg fast i veskene sine
på sine små ærend i
isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens
onde overgrep.

• Sidsel Mørck
• Dagbladet 1974

crime and punishment

Mr. Sanderson was the principal of
my high school
and it seemed that much
of the time
I was in Mr. Sanderson’s
office
and I had no idea
why
the teacher would send me down
with a sealed
envelope.
Mr. Sanderson would open the
envelope
read the enclosure
and then look at
me.
«well, here we are
again!
we just can’t behave ourselves,
can
we?»
he always said the same
thing.
I rather liked the idea of
being bad
but I had no idea
that I
was.
I didn’t protest
because
I thought that
the teachers were
stupid
and that
Mr. Sanderson was
stupid
so
there was nobody
to protest
to.
certainly not
my parents
who were more stupid
than
any of
them.
«all right,» Mr. Sanderson would
say, «go into the phone booth,
close the door
and don’t come out until I
tell you
to»
it was one of those
glassed in phone booths with a
little seat.
all the times I sat there
the phone never
rang.
and it was stuffy
in there.
all you could do in there
was think
and I didn’t want to
think.
Mr. Sanderson knew that.
there was magazines in
there
but they were all dull,
fancy ladies
magazines
but I read them
anyhow
and that really made me
feel bad
which was what Mr.
Sanderson wanted.
finally
after one or two hours
he would bang on the
door with his big
fist and yell, «ALL RIGHT,
YOU CAN COME OUT OF THERE
NOW
AND I DON’T EVER WANT TO
SEE YOU IN HERE AGAIN»
but
I’d be back
many times
never knowing
why.
finally
like somebody doing
time
I got out of that
high school
and it was a couple
of years later
that I read
in the newspaper
that Mr. Sanderson
had been
prosecuted
fined and
jailed
for
embezzlement of
school
funds.
while I had been
in that phone booth
diddling with
myself
that son of a
bitch
had been making
his
moves.
I felt like
going down to
the jail
and dumping a
bunch of
Ladies’ Home Journal
on him
but of course
I didn’t.
I felt good enough
about it
just the way it
was.

-Charles Bukowski
-The Last Night Of The Earth Poems - 1992

poetry

it
takes
a lot of
desperation
dissatisfaction
and
disillusion
to
write
a
few
good
poems.
it’s not
for
everybody
either to
write
it
or even to
read
it.

• Charles Bukowski

• The Last Night Of The Earth Poems -1992

Hyggelig at du likte boken, Lillevi.
Ja, det er en rå og ærlig beskrivelse av å være kunstner og alkoholiker. Og en uro ligger der. Det er vel en del av alkoholismens vesen som gir seg til kjenne. Som gjør at man lengter tilbake til de skapende og gode stundene med alkohol innabords, og i tankene fortrenger den rå virkeligheten. Jeg leser det som om forfatteren har et bevisst forhold til denne problematikken.
Og ja, boken passer godt i en lesesirkel.