Bokelskere.no

Jeg digger det radikale språket. Boka fenger med nærmest filmatiske klipp og gode personskildringer. Kjenner igjen anslagene fra de to foregående bøkene hans. Alt i alt synes jeg det var en underholdende roman på lirhusk vis. Mer av Lirhus!

Philip Roth sin Everyman er en liten og sørgmodig overskuddsroman fra en kommende nobelprisvinner!

Herta Müller sin Mennesket er en stor fasan i verden er vakker, sår, vakker.

Diktsyklusen I hundevaktene av Nils Chr. Moe-Repstad er virkelig god lyrikk, den får meg til å tenke på Bjørn Aamodt sin Anchorage i tema og kvalitet. Med andre ord det nærmeste man kommer reiselitteratur i poesiform på norsk.

Tommy Skoglund sin tekstsamling Våkne som en del av naturen er en god debut, den har noen sterke setninger og bra bilder og er absolutt noe jeg vil lese mer av senere.

Jeg gir de fleste bøkene 40-50 sider. Noen trenger jeg kun 10-20 sider for å se at de ikke er gode nok.

HBP er hvertfall strammet grundig inn i forhold til OotP. OotP er veldig preget av gjentakelser synes jeg, Harry drømmer hele tida om at han er Nagini og når dette skjer for 30. gang blir det litt kjedelig.

På den annen side er det vel først i HBP at det begynner å bli mange døde. Kanskje du skal lese bøkene om igjen? ;)

Jeg har lest Bjørn Ousland: Sydover - Kappløpet mot Sydpolen med min sønn (11. mnd) Jens sovnet fra boken, men jeg leste ferdig uten ham. Han er nok litt for liten, men er ikke for stor! Nerd som jeg er, leste jeg videre med Jens fra der han gikk lei sist gang. Denne gangen ville han ikke sove, og vi begynte dermed fra begynnelsen igjen. Anbefaler boka på det sterkeste, og gleder meg til å leste Nordover også!

Hentet fra Cappelen Damm Les, Barn og ungdom oktober 2009. Bokhandleren anbefaler, Fred Uno Ljosland Huvenes, Norli Bogstadveien, Oslo.

Hvis du likte Amundsen sin bok om sitt forsøk på å finne rett vei til gjennom nordvestpassasjen så anbefaler jeg deg Thorkild Hansen sin reiseskildringsbiografibok om sjøkapteinen Jens Munk som forsøkte seg med dette i 1619 på befaling av Christian IV. Han har bokstavelig talt satt Danmark/Norge på det Canadiske kartet.

helt enig, det var en veldig fin lytteopplevelse med å høre forfatteren selv lese på dialekten. bra bonus med låtene. Beatles for de som var ungdom på åttitallet.

ja, den ble omtalt som lun, men jeg er ikke helt glad i det ordet. fin, varm, morsom og litt sår er bedre.

Leste den første delen på norsk, men så hørte jeg forfatteren lese fra boken og skjønte fort at det var to ulike tekster. Dialogene satt ikke som i den engelske og originale teksten. Når lysten kommer så fortsetter jeg på den engelske.

gode noveller, lover meg selv å avslutte lesningen av denne.

som bokhandler har jeg sett hvor stor makt f.eks aftenposten har for oslo vest.

Ellers er det riktig det med Mannen som elsket Yngve. Før den boka så var det for det meste de svært litteraturkresne leserne som leste noe av Tore Renberg. Yngveboka ble en snakkis men det over en tid. Den ble på en måte nittallsungdommens svar på Beatles. Det var rett og slett en bok vi fra søttitallet trengte for å ha noe se tilbake på nittitallet på. Yngveboka tror jeg har hjulpet Renberg med salget av de tidligere bøkene. Selv mener jeg at Renselse burde filmes, så var det sagt.

Men tenk på en annen storselger: Saman er ein mindre aleine. På Frogner sleit vi med å selge den fordi den var på nynorsk selv om den hadde fått knallgod omtale i media. Med det tok det veldig lang tid i bokbransjeverdenen før den ble en snakkis og som alle kvinner og noen menn måtte lese på tross av det "rare" språket.

Bok i P2 og Bokprogrammet er to nye medier som hjelper på boksalget, men de er samtidig opplysende.

Er det en bokklubb i dag som er spiselig, så er det bokkubben Epp. Der kan man bli opplyst uten å føle seg prakket på av bokselgere.

skråninga er god, den holder nerven lenger enn de to andre hans, de faller litt på slutten.

mine debutfavoritter er:

Sigmund Løvåsen med sin Nyryddinga; med sitt enkle og fine språk.

Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll er perle når det gjelder språk og historie. burde fått tarjeiprisen.

Jeg har også sansen Mette Karlsvik sin Vindauga i matsalen vender mot fjorden. Sårt og veldig billedlig språk.

Karl Ove Knausgård er det bare å ta av seg hatten for, han blir bare bedre og bedre, En tid for alt er større en Ute av verden. Og dermed har han levert med sin andrevanskeligebok.

Av lyrikk så slår jeg et slag for: Og du dør så langsomt at du tror du lever av Bertrand Besygie. Herlige lange setninger som mange steder sitter som et skudd. Thomas Marco Blatt med sin Slik vil jeg måle opp verden er moden tekst av en ung forfatter. Jan Erik Vold sin Mellom speil og speil er vel heller ikke dårlig.

Men hvis jeg må velge en så velger jeg meg: Nyryddinga av Sigmund Løvåsen, han får vi høre mer av. Stødig i språket og har en god fortellerstemme.

Lars Saabye Christensen debuterte vel med Historien om Gly.

Hyggelig side dette og veldig hyggelig tilbakemelding. Først og fremst er det noen år siden jeg skrev den teksten nå. Oversetteren av Ett öga rött skal ha all ære for det forsøket han gjorde. Men når det er sagt så er jeg enig at en oversettelse faktisk er en åpner for en bok her i Norge. Jeg var nesten på nippet til å sende en sinna mail til aftenposten pga en slapp anmeldelse på Montecore sin norske utgave der den kun fikk ordene sånn cirka slik: "ettersom vi anmeldte den svenske versjonen da den kom ut så trenger vi ikke anmelde denne versjonen". Det synes jeg var en melding som ikke burde stå i en av de viktigste kulturmediene i Norge. Som bokhandler på Frogner/Langbrecke fram til 2002 og nå Majorstua/Norli så vet jeg hvor viktig en anmeldelse i aftenposten er for at kunder skal etterspørre en bok. Som fryktet så var det få som spurte etter denne boken. Men vi fikk allikevel fart på Khemiri.

En oversettelse blir en gjendiktning og en fortolkning og en tilnærming til den originale teksten. På den måten er det interessant å se hvordan oversetteren tenker. Jeg vet at du har oversatt blant annet Stig Larsson sin Autisterna. Nå har jeg kun lest den svenske versjonen, men jeg vet at det å nevne oversetteren kan prege en anbefaling hvis man vil anbefale denne boka til en kunde som vil ha noe annet enn Stieg Larsson, selv om Stieg ikke er det verste jeg har lest av krim. Jeg vet også med meg selv at ettersom jeg er hyggelig skadet av blindern kommer jeg til å lese din oversettelse også. Det samme gjelder Stig Sæterbakken sin versjon av Eldreomsorg i Øvre Kågedalen, men den svenske versjonen var såpass drøy den gangen jeg leste den på midten av 1990-tallet at jeg tviler på at den lillehammerske versjonen kan måle seg med den. Men det vil tiden vise.

Når det gjelder The Road så har jeg ennå tilgode å lese den, men jeg har den på ventelista mi. Og etter at jeg startet min noen måneder lange pappaperm så ser jeg fram til å ta en pause fra salg og kun fordype meg i litteraturen igjen.