Bokelskere.no

Det er klart, Bjørneboe var særdeles barsk, og om ikke forut for sin tid, så var han forut i sin tid. Jeg stusser noe på det du sier om at språket hans var elegant og velformulert. Det er ikke feil, for å si det sånn, men Bjørneboe står igjen som en bruksforfatter mer enn en lystforfatter, og hadde en hard penn mer enn noe annet. Han kunne skrive for seg, men det var ikke kunstverk på noen måte. I en annen diskusjon jeg deltar i blir det nevnt at Bestialitetens Historie er å regne som en romanprosa, eller noe i den duren. Uten å trekke inn prosaens visjon etc.

Jeg er personlig av den oppfatning at poesi, i form av diktsamlinger osv. helt har mistet sin samfunnsverdi. Om du tar et besøk på nærmeste bibliotek vil du se flere titalls, om ikke hundrevis, av urørte diktsamlinger, som forlagene har vært påkrevd å utgi og bibliotekene påkrevd å anskaffe.

Et uventet håp for lyrikken som sjanger har derimot dukket kraftig opp i hip-hop-musikk, en sjanger jeg omfavner. Selv om musikkens verden har krevd en stor del av poesiens plass helt siden vokal ble standard rundt midten av forrige århundre, så har det ikke helt eksistert noe som rappens MC'ing. Selv har jeg en forkjærlighet for rappere med et svært bevisst forhold til tekstene sine (i diktform), og som bedriver poesi, ikke bare rim.

Jeg vil gjerne tillate meg å anbefale artister som:

• Nas
• Pharaohe Monch
• Black Throught fra bandet The Roots

NIGGERBLOOD, NIGGERCOCK

PART SOUL, PART ROCK

Jeg oppfatter det slik at du fremstiller sakprosatekster som mer objektive enn ren skjønnlitteratur. Personlig har jeg problemer med en slik formulering, og vil presentere noen notater på subjektivitet i forhold til tekst:

Sakprosa blir ofte kalt brukslitteratur. Dette er med tanke på juridiske skrifter o.l. en ganske godt myntet term. Men, et premiss for sakprosa er at den skal være sannferdig, les: beskrive sannhet, eller virke sannsynlig på den tiden den ble skrevet. For å problematisere mitt første eksempel på sakprosa: Norges Lover m/forarbeide blir oppfattet som sannhet ved at den er all norsk aktivitet må forholde seg til som en fasit, hva legalitet angår. Men, lovene ble skrevet av mennesker. Og i anvendelse er den et subjekt for fortolkning. Slik kan ordet vris og vendes på nærmest uendelig, så lenge kjennskapen og kunnskapen til gitte fortolker er stor nok, og evnene tilstrekkelige. Derifra (i et tenkt scenario; en rettstvist) vil den første fortolkningen møtes av motpartens fortolkning (andre fortolkning), og utfallet av fortolkningene vil bli bestemt av, her, en jury. Deres oppfatning av de to første fortolkningene av lovverket vil få dem til å framsi en kjennelse, altså hvilken av fortolkningene de finner for godt å regne som sannhet. Utifra juryens kjennelse vil en fjerde part, dommeren, avgi en dom i overensstemmelse med juryens kjennelse, men dommerens fortolkning vil kunne ha massiv effekt på dommen: om dommeren er uenig i juryens kjennelse vil dommeren avgi en domfellelse som er strengere/mildere utifra dommerens egen fortolkning. Det jeg i bunn og grunn har beskrevet er en fortolkningsprosess av en "objektiv sannhet", Norges Lover. Hele sakprosateksten renner ut i subjektiv fortolkning, og sakprosaens visjon er dermed å regne som ugyldig.

Om dette virket noe vidløftig, så tar jeg nå for meg biografien som sakprosatekst, med et sitat som utgangspunkt:

Biografi (fra gresk bios, liv og graphein, skrive) er en sjanger innen litteratur og andre medier som forteller om et enkeltmennskes liv.

Biografier kan omhandle både virkelige og fiktive personer, men begrepet blir for det meste brukt om virkelige personer. Biografien skiller seg fra profiler og curriculum vitae (CV) ved at den gir en dypere innsikt i personligheten og ofte er mer intim i sin beskrivelse av personen. I tillegg til å nevne konkrete hendelser, tar en biografi normalt også for seg følelsene omkring disse hendelsene. Selvbiografier kalles også autobiografier etter latin: auto(selv). Wikipedia

En biografi bruker som kilder f.eks. en persons litterære verk, samtaler med personen, personlige brev, samtaler med bekjente og familie av personen o.l., og alt dette med det formål å kunne skape en så korrekt gjengivelse av personens liv og tankerekker. Men, også her er det overføring fra personens "sannhet" til biografens fortolkning, og akkurat slik hviskeleken fungerer så blir den biografertes mening fordreid, og leseren av biografien får en ugyldig fremstilling av personen som er skildret. Her kunne jeg utdypet, men jeg føler at poenget er ganske tydelig.

Når det gjelder henvisningen til en sakprosatekst om krigsopplevelser i Norge, så føler jeg at dette er et kjedelig forsøk på å promotere sakprosa, da det er skrevet av en mann, og baserer seg ikke på kriens faktiske virkelighet, men på hans subjektive oppfatning.

Det er ikke mitt poeng at det ikke kan skrives gode biografier eller sakprosa, men at de ikke kan gjengi en sannhet. Det at man får, som leser, er en pseudosannhet (Norges Lover o.l.), eller en halvdrøvtygd sannhet i form av en biografi eller andre sakprosatekster. Derfor kan ikke sakprosa opphøyes, eller ses på som en elevert sjanger innenfor litteraturen.

Skjønnlitteratur, på den annen side, så lenge den ikke har gjennomgått sensur eller moderasjon, gir en persons uforurensede skildring av liv, tanker, mening og følelser. Det er ikke slik å si at leseren av en roman eller et drama ikke fortolker teksten slik han opplever den, men leseren får servert et purt produkt, ikke et som har blitt fordreid i et annet menneskes bilde. Slik står skjønnlitteratur som den eneste genuine gjenfortellingen av én persons opplevelser, de være fiksjon eller bære autobiografiske trekk. Nå er det slik at skjønnlitteratur, nettopp på grunn av denne særskilte subjektiviteten aldri vil skape verdensfred e.l., på samme måte som sakprosa aldri vil være mer enn et intellektuelt kompromiss, og på den måten ikke vil kunne stille opp himmellegemene på rekke.

For meg personlig er det "friksjonen" mellom skjønnlitteratur og sakprosa som skaper en "sannhet". Allikevel er det skjønnlitteratur som gjør sterkest inntrykk, som et gjenvendende fenomen. Jeg får med meg at dere som ikke leser skjønnlitteratur har prøvd, men allikevel virker ikke anstrengelsene særlig ektefølte. Ikke at jeg vil anbefale dere å bevege dere ut av komfortsonen, med den bevisste litterære amputasjonen dere har foretatt på dere selv vil nok få dere til å falle forover og få ansiktet oppspjæret av all den ektefølte skjønnlitteraturen der ute.

Om du kunne har konkretisert eksemplene så ville det vært hjelpsomt. Som jeg sa har jeg ikke mulighet til å lese den på originalspråket, da jeg ikke snakker nederlandsk. Du får det til å virke som om du gav opp på din søken etter en engelsk oversettelse, men dersom du fant en, er den verd å lese, i sammenligning med den norske?

Bjørneboe var en god forfatter, men har mistet mye av sin aktualitet, nettopp fordi han han var såpass brennaktuell på sin tid. Du vil kanskje finne det for godt å lese noe av Berthold Brecht, en mann Bjørneboe var særdeles opptatt av. Vil tro at det er ønskelig å tre videre fram i litteraturens verden, samtidig som man skal ta godt vare på Bjørneboe, en av få faktisk gode nordiske forfattere.

Har du noen eksempler, dette er uforståelig kritikk som ikke har lest den, eller vil kunne lese den på originalspråket. Jeg finner det alltid fornøyelig når det dukker opp svake oversettelser i de nordiske landene, som har et såpass opphøyd syn på egen litterær forståelse og produskjon. Jfr. den danske oversettelsen av Ringenes Herre og norske forlags uavbrutte oppkast av norske bøker.