Bokelskere.no

Elva er som min smerte
Den renner og tørker ikke ut
Og når er uka ferdig?

Det er på ingen måte slik at FN er ukjent med Saudi-Arabias elendige rulleblad når det gjelder kvinners rettigheter. Hvem har vel glemt farsen som fulgte i 2008, da en saudiarabisk delegasjon for første gang møtte frem i FNs panel for kvinners rettigheter i Genève og fremsatte den absurde påstand at saudiarabiske kvinner ikke er diskriminert? Den latterligste påstanden kom som svar på et spørsmål fra FN-komiteen om hvorfor saudiarabiske menn kunne gifte seg med opptil fire kvinner. Uten å fortrekke en mine sa en saudiarabisk delegat - en mann, selvfølgelig - at det var for å sikre at mannens seksuelle appetitt ble tilfredsstilt på lovlig vis dersom en av konene ikke var i stand til å sørge for det.

I 2000 ratifiserte Saudi-Arabia en internasjonal erklæring om kvinners rettigheter, men med det forbehold at sharia ville ha forrang i tilfelle konflikt med erklæringens bestemmelser. Hvorfor da signere erklæringen? Særlig siden Saudi-Arabias tolkning av sharia er opphav til en så stor del av kvinnediskrimineringen - polygami, barne-ekteskap, begrenset adgang til skilsmisse og redusert arverett for kvinner. Også andre land skjuler seg bak slike forbehold, og spørsmålet blir: Hvorfor får de lov å underskrive konvensjoner som de i praksis ignorerer?

Konservative teologer gjør Saudi-Arabia til latter. Et land som i løpet av 60 år bygde motorveier tvers gjennom ørkenen og er et av landene med best forbindelse til den såkalte «Information Superhighway», holder sine kvinner innesperret i en middelaldersk boble - og utenverdenen er skammelig taus.

Det å gjenta til det absurde at kvinnene «har styringen i hjemmet», er å lure seg unna, å fraskrive seg ansvaret for å ta til motmæle og fordømme det institusjonaliserte kvinnehatet fra personstatuslovene som gjennomsyrer alle sider ved kvinners virkelighet i vår del av verden.

Forestillingen om den sterke kvinnen i hjemmet er en myte vi oppfordres til å tro på for å opprettholde et undertrykkende system, for å kunne avvise spørsmålet om urett og ulikhet. Den «sterke kvinnen» i hjemmet kan ikke hevde seg dersom hun har internalisert patriarkatet og dets onder.

Lenge hadde vi ikke noe ord for feminisme på arabisk. Så fikk vi ordet nasawiya, som hjalp oss å tilbakevise den lettvinte beskyldningen at feminisme er en vestlig import. Vi trenger så mange nye ord på arabisk.

Jo mer frihet vi har, jo flere valgmuligheter. Jo mindre frihet vi har, jo raskere vil hykleriet fortære kjernen i samfunnet vårt.

Når kulturen din bestemmer at du ikke selv kan finne ut om, hvor og når du kan ha sex, bestemmer den også at du må holde deg taus når sex blir påtvunget deg.

Når kultur tillates å påvirke ens menneskelige integritet, når den krenker integriteten - enten det gjelder kjønn eller etnisk tilhørighet - må den kulturen fordømmes, for hver gang en av oss blir såret eller utsatt for overgrep, er det et overgrep mot oss alle.

Boken Sataniske vers vil overleve opp gjennom århundrene. Men i det siste kvarte århundret har dens forfatter bare kunnet overleve takket være britisk politis nitide beskyttelse. Aschehoug-sjef William Nygaard overlevde riktignok. Men det var bare millimeter om å gjøre. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren av Sataniske vers, gjorde ikke det.

Brannmenn sa til saudiarabisk presse at moralpolitiet hadde tvunget jentene til å bli værende inne i den brennende bygningen fordi de ikke brukte hodetørkle og abaya, som kvinner må gå med på offentlig sted der i landet. En avis skrev at moralpolitiet hadde stanset menn som prøvde å hjelpe jentene å komme seg ut, blant dem også brannmenn, og hadde sagt: «Det er syndig å nærme seg dem.» Jentene døde fordi fanatikere heller ville se dem brenne inne enn at de skulle vise seg offentlig uten forskriftsmessig påkledning.
Du er hijaben din. Hijaben din er verdt mer enn du er.

I det moderne Tunisia, og i hele regionen for øvrig, er det å gå med hijab fremdeles ikke et reelt valg for kvinner, og kan ikke bli det så lenge diskrimineringen og volden florerer. Nesten hundre år etter at Huda Shaarawi tok av seg ansiktssløret står vi fremdeles i stampe - og vil fortsette med det så lenge kvinnekroppen er lerretet der vi signaliserer at vi bøyer oss for konservatismen og patriarkatet.

Enkelte er imot niqab-forbudet fordi de mener at myndighetene ikke må blande seg inn i måten folk går kledd på. Etter min mening er det et svakt argument, fordi man glemmer at myndighetene allerede gjør dette for eksempel ved forbud mot nakenhet på offentlig sted.

Jeg er skuffet over venstresiden i Europa for at den ikke står frem og erklærer at niqab-forbudet har alt å gjøre med kvinners rettigheter. Vi kjemper mot en ideologi som ikke tror på kvinners rettigheter. Det er derfor jeg støtter forbudet mot tildekking av ansiktet, som er innført i Frankrike, Belgia og deler av Barcelona. Det er derfor jeg stiller spørsmål om hvorfor så mange muslimske menn reiser seg til forsvar for niqaben og retten til å gå med den.

Det er ikke monumentene
som lærer oss historie.

Det er ruinene.