Bokelskere.no

Elise var jordmor. Hun kom fra Oslo en gang i femtiåra, og har halt halve befolkningen i Sneifjell fram i dagens lys. Noen av dem angrer hun på. For eksempel sa hun til ordføreren at dersom hun hadde visst hva slags skapning det skulle bli av ham, hadde hun stappet ham rett inn igjen. Og sydd igjen.

Aksel Beck har sittet og holdt pusten. Nå slipper han fra seg et langt sukk. Hadde det sittet noen på den andre siden av bordet og kjent pusten hans ville de besvimt. Men Aksel Beck sitter alltid alene. Han trives ikke noe særlig med folk. Forresten trives ikke folk noe særlig med ham heller, når sant skal sies.

Sneifjell ligger ved mellomriksveien, alle som skal til Sverige kjører gjennom Sneifjell. Ingen stopper. Pia er temmelig sikker på at om alle i Sneifjell ble bortført av aliens, så ville det går måneder før noen merket det.

Elvis husker økenavnet på plassen der han vokste opp. Fishølet. Han var en styggelig bra keeper på småguttelaget den gangen, så bra at lokalavisa kalte ham Tiger'n. Siden da het han Tiger'n fra Fishølet i årevis. Alt dette husker han mens fartsvinden river i håret hans og prøver å løfte ham etter armene, men han tenker ikke på det. Elvis er sabla god til å la være å tenke på ting.

Det menneske som tror seg å være sterkere enn døden - fordi han skal bo i fred og ro i paradis - praktiserer barbariet uten frykt eller skyldfølelse. Han er adskilt fra naturen og kulturen. Jeg ser Daesh som slutten på islam. Det er en forlengelse, så klart. Men det er også slutten. På det intellektuelle plan har islam i våre dager ingenting å si. Hverken en kraft eller en visjon for å forandre verden, hverken tenkning, kunst eller vitenskap. Denne gjentagelsen er selve tegnet på slutten. Og sett at Daesh oppnådde en seier på politisk eller strategisk plan - hva hadde de da å gi på et intellektuelt og vitenskapelig plan?

So hush, little baby
Don't you cry.
One of these mornings
You're gonna rise up singin'
Then you'll spread your wings
And you'll take to the sky

Jeg begynte å nærme meg puberteten, og dette gjorde pappa enda mer paranoid. Når en muslimsk jente begynner å menstruere, er hun utestengt fra moskeen, får ikke røre ved Koranen, og har ikke lov til å be hjemme. Koranen gjør det klart at menstruasjon er en «sykdom», og at menstruerende kvinner er «urene».
Puberteten brakte med seg nye tabuer hjemme. Mamma hadde aldri fortalt meg at jeg kom til å begynne å menstruere. I naturfagtimene på skolen hadde ingen sagt noe om hvor man skaffet seg tamponger eller bind. Heldigvis fikk jeg alt forklart av en snill helsesøster som også ga meg et par pakker bind.
Jeg var den første i venneflokken som fikk mensen. Alle var ivrige etter å få høre hvordan det føltes, og jeg opplevde et raskt og uventet blaff av popularitet. Men hjemme var alt annerledes. Fordi menstruerende kvinner blir sett på som urene, assosierte jeg menstruasjonen med synd. Det gikk flere måneder før jeg sa noe til mamma. Jeg gikk til slutt tom for bind, og måtte ut med hva som hadde skjedd.
Mamma sa til meg at jeg ikke skulle bruke tamponger, for det var galt å putte unaturlige ting inn i kroppen. Hun formante meg om ikke å be når jeg hadde menstruasjon - endelig en religiøs regel som jeg med glede fulgte!
Pappa skjønte ikke at jeg hadde fått menstruasjon før det hadde gått et år. Han var vant til at jeg blødde når han forgrep seg på meg. Men så fort han forsto det, lot han være å voldta meg når jeg hadde menstruasjon, når jeg var uren å røre ved. På skolen klaget de andre jentene over mensen, men for meg var det en velkommen befrielse.

Det anses som bedre for en kvinne å lide i stillhet enn å føre skam over familien eller fellesskapet. Alt er bedre enn skam.
Selv barnemishandling.
I starten brukte pappa noe jeg gjorde - mat som var tilberedt feil eller slurvete rydding - som påskudd til å slå meg, men det tok ikke lang tid før det ble umulig å forutsi volden. Etter hvert som det ble en vane for ham å mishandle sin femårige datter, ble min fars sinn stadig mørkere og mørkere.

Skips opprør var som bensin på bålet til mitt eget, selv om jeg i en alder av tolv var mer usikker. Håret mitt var langt og alltid bundet i en tykk flette. Det var like langt overalt, mens flere av jentene i gaten hadde pannelugg. Jeg syntes de andre var kjempefine, men mamma sa at Allah kom til å straffe dem. Det var haram å ha pannelugg, sa hun.
Slik mamma og pappa snakket, skulle man tro at alt var haram - det var et under at det var lov å puste! Jeg syntes det så så flott ut med pannelugg at jeg bare ikke kunne dy meg, så jeg bestemte meg for å klippe håret mitt selv. Jeg måtte bare sørge for å holde det hemmelig. Siden jeg alltid hadde hijab over hodet, selv hjemme, kunne jeg bare forsikre meg om at den forbudte panneluggen aldri kom til syne.
En dag etter skoletid gikk jeg inn på badet og låste døren. Mange muslimer misliker å ligge lenge i badekaret, for det er urent å ligge i vann du allerede har skitnet til. Men det regnes ikke som rett å stå oppreist mens man vasker seg heller, så det er ikke lov å dusje. Jeg forsto ikke hvorfor, så jeg antok at dette bare var nok en regel fra Koranen. I stedet for å dusje, pleide vi å fylle en gul plastbøtte og bruke hendene til å helle vann over kroppen mens vi satt på huk i badekaret.

Fra religiøse autoriteter hilses det at homofile homser finnes ikke, egentlig er det en programmeringsfeil. Sju år i skapet er bedre enn et helt liv, sju år er bedre enn å bli tvangsgiftet med en av motsatt kjønn, sju år er bedre enn å bli gal. Men sju år i skapet er lang tid. Helt fint hvis man er en flaske vin, men forferdelig hvis man er et menneske.

Forbudet mot homofile stammer fra Det gamle testamente. Det mest typiske med Det gamle testamente er jo at det er gammelt.

Finnes det en kur for troen på jomfrufødsler, religionskriger, misforstått helligdom, ære, skam, synd og skyld? Finnes det en kur for dem som mener at deres egen seksualitet er selve Merkevaren? Sannsynligvis ikke. Noen holdninger blir visst aldri helbredet. Det er egentlig litt sykt.

At mannfolk vil ha en jomfru, har selvsagt å gjøre med at svært mange menn er slik at de ønsker kontroll, gjerne med den bonus at ingen andre enn kona vet hvor talentløs han er på lakenet. Skikkelige mannfolk føler seg ikke truet av erfarne kvinner. De er trygge på sin seksuelle identitet. Umodne menn er ikke det, de får jo fnatt bare kona har lyst til å gå på 14-forestillingen på Saga Kino. For der fins det jo andre menn, for eksempel billettkontrolløren, som sikkert er et svin, akkurat som ektemannen. Og til den slags har man jo alltids en religion eller to å slå i bordet med.

Danske innvandrere, de er først og fremst forbauset. Er du ikke redd for å bli drept? skyter danske revolverjournalister til meg for tusende gang, med dårlig skjult fremmedfrykt. Jeg jobber med humor, med å få folk til å le, svarer jeg. Blir noen drept for det, er det en sprø verden vi lever i. For dette handler ikke om å dø, men om å leve.

Jeg er blitt forsøkt presset til å si at jeg ikke er muslim, pakistaner, norsk og til og med en god kvinne. Det er nå åpenbart at enkelte politikere og talspersoner unnviker sitt ansvar ved å gjemme seg bak en gruppe med jenter som de påstår «er uenige med meg». Hvorfor er det alltid en mannlig innvandrerpolitiker som skal framføre deres sak?

Hvorfor er folk redd for døden? Vi lærer for lite om døden - det burde finnes en Dødens Dag, hvor vi kan vise vår ærefrykt, respekt og aksept av vår deadline. Hele vårt liv er betinget, fordi vi skal dø.

Multietnisitet kan ikke eksistere uten frihet. Det er altfor mange som ikke har innsett dette. Frihet til å mene, kle seg, gifte seg og leve med den man vil. Det betyr kamp. Kamp mot dogmer, vold, enøyd oppdragelse, kjønnsapartheid, misunnelse, smålighet, sensur og diskriminering. Kamp mot selvgode og etnosentriske produsenter av akademisk kunnskap. Det betyr et fullstendig åpent samfunn, der sannheten om årsakene til alle typer fascisme og sjåvinisme strippes. Forakten som ble vist mitt kjønn fordi jeg løftet en mann, ble først levert av Krekar selv og seinere av en rekke personer som avslørte sin intellektuelle utilstrekkelighet.

Det er tvingende nødvendig å rette søkelyset mot religionens nådeløse undertrykking av det frie, kritiske, selvstendige mennesket. Dette er den eneste mulighet hvis de unge generasjonene ikke skal ramle i den samme lydighetsfellen som deres forfedre sitter fast i. Jeg mener det er gode sjanser til å lykkes.
Hvorfor jeg ikke er muslim er nemlig sterkt kritisk til både jødedommen og kristendommen, i tillegg til islam. Når Koranen bygger så sterkt som den gjør på referanser fra jødisk og kristen (og førkristen) mytologi og historie, og ved en rekke anledninger anerkjenner og respekterer denne, er dte umulig å forlange at islam blir mer selvkritisk uten at alle verdensreligionene får lyskasterne på seg. Dette klarer Ibn Warraq på en strålende rasjonell og realistisk måte.