Bokelskere.no

Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?

Nesehårene hans er utrimmet, og de skjelver som edderkoppbein når han blåser på teen. Han er ustriglet - noe som er et tegn på sunnhet, etter min mening.

Humanity is a huge aggregate lie, and a huge lie is less than a small truth. Humanity is less, far less than the individual, because the individual may sometimes be capable of truth, and humanity is a tree of lies. And they say that love is the greatest thing; they persist in SAYING this, the foul liars, and just look at what they do! Look at all the millions of people who repeat every minute that love is the greatest, and charity is the greatest— and see what they are doing all the time. By their works ye shall know them, for dirty liars and cowards, who daren't stand by their own actions, much less by their own words.

Etter hva jeg [det vil si Ibn Ishaq selv] er informert om, pleide apostelen [det vil si Muhammed] ofte å sitte ved al-Marwa ved markedsboden til den unge kristne mannen ved navn Jabr, en slave som tilhørte Ibn al-Hadrami. De [det vil si Quraysh] pleide å si: Den som lærer Muhammed det han sier, er Jabr den kristne, slaven til Ibn al-Hadrami.

Da dette ble sagt, skriver Ibn Ishaq at Allah åpenbarte disse ordene, som står nedskrevet i Koranen i kapittel 16, vers 103:

Vi vet godt at de sier at det bare er et menneske som lærer ham. Men talen til ham som dere sier dette om, er utenlandsk, og dette er klar arabisk tale.

Mange historikere har forsøkt å svare på hvor Muhammed fikk sin inspirasjon fra, og det er blitt antatt at han må ha hatt kontakter med så vel jøder som kristne. Men hvor mye han lærte under sine reiser i forholdsvis ung alder til Palestina og Syria, som den gang var kompakte kristne områder, og hvor mye han hentet fra kristne og jøder i Mekka og siden i Medina-området, har vært umulig å rekonstruere.

Ibn Ishaqs fortelling om at Muhammed tilbrakte mye tid i butikken til Jabr, og at folk i Mekka hevdet at han fikk sine historier fra denne mannen, er naturligvis verdt å merke seg, nettopp av denne grunnen. Skal vi anta at fortellingen inneholder en historisk kjerne, tyder den på at islams grunnlegger i denne perioden hadde forholdsvis tett kontakt med en kristen. Det som bekrefter at det faktisk var slik tingene forholdt seg, er det siterte koranverset ovenfor. Koranverset kan ikke tolkes på noen annen måte enn at Muhammed ønsket å imøtegå anklager om at han fikk stoffet til sine åpenbaringer fra en mann av utenlandsk herkomst.

At disse forestillingene oppstod og har levd fram til vår tid, er desto mer forståelig ettersom deler av Koranen nettopp består av bibelske historier. Normalt er alle disse gjenfortellingene kortere enn dem man finner i de originale fortellingene i de jødiske og kristne hellige skrifter.

Siden opplysningstiden, da vestlige vitenskapsmenn og kristne teologer begynte å beskjeftige seg med islam på et vitenskapelig grunnlag, har den rådende oppfatning vært at Muhammed må ha hørt de bibelske fortellingene bli fortalt, og at han så har gjenfortalt dem for sine tilhengere. På denne bakgrunnen er det naturlig at fortellingene i Koranen fikk en kortere og mer knapp form enn i Bibelen.

Irvin Zeitlin vier et helt kapittel i sin bok til spørsmålet om hvilke kilder som gav Muhammed religiøs inspirasjon. En av forskerne Zeitlin siterer, er den britiske orientalisten David Samuel Margoliouth, som levde mellom 1858 og 1940. Han tar dog ikke stilling til hvordan Muhammed hentet inn det materialet som ble brukt til å sette sammen muslimenes hellige bok.

Også Montgomery Watt påpeker at det er nære paralleller mellom Koranen og jødisk-kristne skrifter. Vanligvis dreier ikke disse skriftene seg om de kanoniske bøker man finner i Bibelen, men heller om andre jødiske skrifter og om apokryfe bøker i ulike kjetterske kristne tradisjoner. I tillegg til det som opprinnelig stod i disse skriftene, tilførte Muhammed dem en dimensjon som gjorde dem relevante for beboerne i datidens Arabia, noe en kristen eller jødisk misjonær aldri ville klart, hevder teologen og historikeren Montgomery Watt.

Frants Buhl peker på sin side på at Muhammed, etter hvert som hans bysbarn i Mekka nektet å følge hans budskap, i stadig sterkere grad tok til å true dem med ulike former for straffer fra Allahs hånd. For å gi disse advarslene større kraft begynte Muhammed å henvise til hva tidligere tiders profeter hadde opplevd hver gang de ble sendt til et folk. Hovedinnholdet i disse profetlegendene som inntar en så stor plass i Koranen, og som gjennom de utallige gjentagelser virker så trettende på leseren, er bestandig det samme, nemlig at en profet blir sendt til et folk, men folket er vantro og vil ikke høre på formaningene som kommer fra profetens munn. Derfor rammes folket av en tilintetgjørende straff, skriver Buhl.

Hele det ytre apparatet i disse fortellingene er lånt fra jøder eller kristne, hevder han. Resultatet er imidlertid ikke blitt særlig godt, delvis fordi disse historiene er hentet fra det Buhl kaller «urene og apokryfe» kilder. Dels har Muhammed ofte misforstått sine kilder, eller så har han på grunn av upålitelig hukommelse fordreid og blandet sammen navn og hendelser, skriver Buhl, som blant annet henviser til at Muhammed i korankapittel 28 utroper Haman til en samtidig med Moses og setter både Haman og farao i samband med byggingen av tårnet i Babylon. I kapittel 19 i Koranen blander Muhammed sammen Jesu mor Maria og Mirjam, søster av Moses og Aron, ifølge Buhl.

Hvem var så denne slaven Jabr som Muhammed samtalte mye med, og hvor store kunnskaper om kristendommen hadde han? Dette er skjult i historiens mørke. Den tyske islamforskeren Theodor Nöldeke, som døde i 1930, men som fortsatt anses som en autoritet på islam, trodde at Jabr må ha vokst opp i det kristne Etiopia.

«Jeg vet ikke. jeg vet ingenting om naturen. Jeg liker den ikke.»
«Hvordan kan man la være å like naturen?»
Sebastian tenkte seg litt om selv om han innerst inne visste svaret.
«Den er bare der. Den tenker ikke. Jeg har problemer med ting som ikke tenker.»
«Det er antagelig derfor jeg liker den,» sa Vanja stille.
«Fordi den bare er. Den tenker ikke, den lyver ikke, den prøver ikke å ta sitt eget liv ...»

Litt for langt unna til å være nær.
Litt for nær til ikke å kjenne noe.

Fortellingen om de sataniske vers går i korthet ut på at Muhammed først hevdet at Allah tillot dyrkelsen av flere av arabernes guder. Siden gikk han tilbake på det og hevdet at det ikke var Allah, men Satan som hadde inspirert ham til å framsette tillatelsen til å dyrke andre guder. Historien har naturligvis gitt opphav til store debatter, både i vår tid og tidligere. Mange spørsmål er blitt stilt: Dersom Muhammed fikk gale vers fra Allah, kunne han da være en ekte profet? Eller var det slik at han egentlig fikk sine vers fra Satan? Alternativt kunne Muhammed selv ha funnet på versene sine, og dermed iblant gå seg bort i de teologiske irrgangene.

Disse spørsmålene er bare noen av dem som er blitt stilt i forbindelse med den århundrelange debatten om de sataniske vers. I vår egen tid huskes disse versene først og fremst fordi de dannet utgangspunkt for forfatteren Salman Rushdies berømte bok Sataniske vers fra 1988 (den norske oversettelsen kom i 1989). Utgivelsen førte til at Salman Rushdie måtte gå under jorden i mange år etter at det iranske presteskapet hadde utstedt en såkalt dødsdom over ham.

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre. På dette punkt råder det ingen uenighet mellom moderne vestlige forskere og ideologer innen ulike avskygninger av den islamistiske bevegelsen.

Første gang folk flest i Vesten ble klar over hvor viktig Muhammed-skikkelsen og den gjenfortalte beretningen om ham var for muslimer flest, var under Rushdie-saken i 1989, da mange tusen ennå forholdsvis nyinnvandrede muslimer marsjerte blant annet i Oslos gater for å støtte ayatollah Khomeinis såkalte dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie. Grunnen var at Rushdie angivelig hadde fornærmet profeten Muhammed. Dette var paradoksalt nok året da det kommunistiske system var i ferd med å utkjempe sin dødskamp, og Vesten var langt mer opptatt av kommunismens undergang enn av hva en den gang forholdsvis marginal gruppe i de vestlige samfunn måtte mene om en profet som hadde levd i et land langt borte for veldig mange århundrer siden.
Men så, med framveksten av politisk islam, islamismen, og endelig med den danske karikaturstriden omkring 2005/2006, ble det definitivt klart også for den brede offentlighet i Vesten hvor viktig Muhammed-bildet er for svært mange av dagens muslimer - og dermed også for de vestlige samfunn.

That’s the place to get to—nowhere. One wants to wander away from the world’s somewheres, into our own nowhere.

But better die than live mechanically a life that is a repetition of repetitions.

Det ser ikke ut til å være tilfeldig at Muhammed giftet seg med Maymunah. Hun var søster til konen til al-Abbas, Muhammeds onkel og tidligere beskytter, som samtidig var et framtredende medlem av Quraysh-stammen. Etter å ha ligget i krig med Quraysh-stammen i flere år tok Muhammed i bruk alle mulige metoder for å vise at han ønsket å forsone seg med dem, forutsatt altså at stammen gikk over til hans tro.

Det er bemerkelsesverdig at de muslimske historikerne ikke legger det aller minste skjul på at Muhammed var sterkt uønsket da han nesten syv år etter utvandringen til Medina vendte tilbake til sin fødeby. Betegnende er det at hele befolkningen ser ut til å ha flyktet fra byen mens Muhammed skulle foreta sine pilegrimshandlinger. Heller ikke da Muhammed innbød lederne av Quraysh-stammen, sine egne slektninger, til å være med og feire bryllup, gikk stammens ledere med på å gjøre gode miner til slett spill. I stedet ba de ham om å forsvinne ut av byen fortest mulig.

Montgomery Watt setter felttoget mot Tabuk i et langt større perspektiv enn det al-Waqidi synes å antyde. Han mener at Muhammed innså at hans stat på Den arabiske halvøya ikke kunne bli holdt sammen i framtiden hvis den skulle basere seg på handel. Mekka gjenvant nemlig aldri sin posisjon som dominerende handelsby etter Muhammeds angrep og seinere erobring. Årsaken til dette var blant annet forbudet mot renter, som førte til at rikdom ikke kunne samles opp i samme grad som før.

Det som gjorde Muhammed til en så enestående politiker, skriver Watt, var at han, i motsetning til de aller fleste av sine tilhengere, så at det muslimske fellesskapet og den indre freden på Den arabiske halvøya «bare kunne bli opprettholdt hvis dets overskudd av energi ble dirigert mot omverdenen». Felttogene mot nord var dermed av aller største betydning for å skape en stabil arabisk stat, slår Montgomery Watt fast.

Dette var en langsiktig politikk hvis fordeler ikke stod klart fram for den store hop. (..) Da ordren om å marsjere til Tabuk, ble som vi har sett et antall menn fra ansars rekker hjemme, skriver Watt.

Den britiske teologen og historikeren fastslår at striden med dem som heller ville sitte hjemme og nyte sin nyvundne rikdom enn å dra ut på nye erobringstokter, er den siste krisen i Muhammeds liv. Han løste denne krisen ved enten å tvinge eller å overtale tilhengerne sine til å forstå at kravene hans om fortsatt ekspansjon og videre krig mot nabostammene ikke kunne ignoreres. De som ignorerte ham, fikk føle hans overveldende makt.

«På denne måten etablerte han det islamske fellesskapet på et grunnlag som var solid nok til å sette det i stand til å ekspandere helt til det ble et imperium,» skriver Montgomery Watt.

For meg er ikke det viktigste å få penger, men det viktigste vil være at nå kan jeg vise at jeg kan jobbe, at jeg klarer noe, at jeg gjør noe nyttig. Helt siden jeg kom til Norge, har tante og onkel sagt at jeg er helt ubrukelig, nå har jeg lyst til å vise dem at jeg klarer noe, at jeg kan jobbe. Jeg er lei av folk som sier at jeg er gal, ubrukelig og syk.

Jeg trodde at den kulturen vi hadde i Somalia, var den eneste og beste, men her i Norge ser jeg at ting blir gjort annerledes. Her ser jeg fedre som er ute og leker med barna sine, barn som blir respektert, barn som ikke slåss. barn som blir snakket med og ikke til. Selv om det var krig i landet mitt, var jeg aldri i tvil om at kulturen vår var riktig. Jeg orket ikke mer av krigen, og da jeg fikk mulighet til å forlate den, var kulturen og språket det eneste jeg kunne ta med meg til mitt nye land.

Al-Tahtawi, som observerte forholdet mellom kjønnene i Paris 30 år senere, klaget også over at tingenes «naturlige tilstand» var snudd opp ned. «Her er mennene kvinnenes slaver og står under deres kommando,» skrev han, «uansett om de er pene eller ikke.» Al-Jabarti og al-Tahtawi kom fra et samfunn der respektable kvinner måtte oppholde seg på egne rom i hjemmet og bevege seg anonymt på offentlig sted under lag på lag med klær og slør. Slik var forholdene i Kairo fremdeles da Ahmad Amin var barn. Amin beskriver moren og søstrene som «tilslørt, de så aldri andre mennesker eller ble sett av dem annet enn bak slør».
I 1890-årene begynte egyptiske reformister å ta til orde for en annen rolle for kvinner, og ingen mer kraftfullt enn advokaten Qasim Amin (1863-1908), som hevdet at den nasjonale kampen for uavhengighet måtte begynne med å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.
Qasim Amin (ikke i slekt med Ahmad Amin) var født inn i en privilegert familie. Hans tyrkiske far hadde tjenestegjort som ottomansk guvernør og oppnådd rang som pasja før han flyttet til Egypt, og studerte juss i Kairo og Montpellier. Han vendte tilbake til Egypt i 1885, og ble snart trukket inn i reformistiske sirkler omkring Muhammad Abduh.
Mens hans kolleger debatterte islams rolle og den britiske okkupasjonens betydning for Egypts nasjonale gjenoppvåkning, fokuserte Qasim Amin på kvinnenes status. I 1899 skrev han sitt banebrytende verk Kvinnenes frigjøring. Han skrev som muslimsk reformist med tanke på muslimske lesere, og knyttet an til en sekulær nasjonalistisk agenda for frigjøring fra kolonistyret.