Bokelskere.no

Ah remember me, I used to live for music
Remember me, I brought your groceries in
Well it's Father's Day and everybody's wounded
First we take Manhattan, then we take Berlin

FOR GAMMEL

Jeg er for gammel
til å lære navnene
på de nye morderne
Han her
ser sliten og sympatisk
oppofrende ut, professoraktig
Han ligner litt på meg
da jeg drev og underviste
kronisk sinnslidende
i en radikal variant av buddhisme
Han gir ordre
om å brenne familier levende
og lemleste småbarn,
alt i opphøyde gamle
vismenns navn
Antakelig kjenner han
et par av sangene mine
Alle de der
alle de som bader hendene i blod
og tygger innvoller
og skreller hoder
alle danser de
til Beatles
de forgudet Bob Dylan
Kjære venner
det er ikke mange igjen av oss
stilnet
alltid skjelvende
gjemt blant blodhekta
fanatikere
mens vi er hverandres vitner på
den gamle råskapen
den gamle arkaiske råskapen
som har drevet ut
hjertets varme lyst
ydmyket evolusjonen
og gjort oppkast av bønn.

Gråhårede, magre, med ansikter som hard og sprukken jord, satt de som alltid med ryggen mot hytteveggen og et blikk som rakk så mye lenger enn det som nærmet seg i horisonten. De var ferdige med livet, skulle ingen steder. Det handlet bare om å sitte stille og smelte i den brennhete solen. Eller kanskje å fordampe eller tørke inn og fly bort med ørkensanden. Folk døde ikke i landsbyen. De ble bare tørrere og tørrere, til det verken var kjøtt eller blod igjen i lemmene deres. De pleide å si at vinden hadde tatt dem, de gamle som døde.

Snøfiller gikk drukningsdøden i møte med det kalde havet.

He gets fairly repetitive when he's been drinking, and he drinks fairly repetitively. I guess he lives a Cut & Paste life too.

That's a fear when someone you love dies, isn't it? Especially if you're only young when it happens, you might worry that over time you'll stop being able to picture them properly. Or that the sound of their voice will merge into other voices, so that you can no longer be sure how it was they sounded.

Billions of years ago exploding stars sent atoms hurtling through space and we've been recycling them on Earth ever since. Except for the occasional comet, meteor, some interstellar dust, we've used exactly the same atoms over and over since the Earth was formed. We eat them, we drink them, we breathe them, we are made of them. At this precise moment each of us is exchanging our atoms with everyone else, and not just with each other, but with other animals, trees, fungi, moulds -

Nanny Noo made nice food. She is one of those people who tries to feed you the moment you walk through the door, and doesn't stop trying to feed you until the moment you leave. She might even make you a quick ham sandwich for your journey.

I felt sick a lot of the time, and once or twice I actually was sick. This was difficult for Nanny Noo too, because if she couldn't solve a problem through the stomach - like with a bowl of soup or a roasted chicken or a slice of Battenberg - she felt out of her depth. One time I spied her standing in the kitchen, hunched over the untouched dishes and sobbing.

Mental illness turns people inwards. That's what I reckon. It keeps us forever trapped by the pain of our own minds, in the same way that the pain of a broken leg or a cut thumb will grab your attention, holding it so tightly that your good leg or your good thumb seem to cease to exist.

The worst thing about this illness isn't the things it makes me believe, or what it makes me do. It's not the control that it has over me, or even the control it's allowed other people to take.
Worse than all of that is how I have become selfish.

If people think you're MAD, then everything you do, everything you think, will have MAD stamped across it.

Drawing is a way to be somewhere else.

I think about how the passing of time makes everything seem less real.

But there are different kinds of madness. Some madness doesn't act mad to begin with, sometimes it will knock politely at the door, and when you let it in, it'll simply sit in the corner without a fuss - and grow.

I de blindes rike er den enøyde konge, men det hjelper ikke en dritt når de blinde nekter å innse at kongen har ett øye.

Verden hadde stoppa opp, hadde den. Det kommer den til å gjøre. Når det bare blir administrasjon. Det er ikke noe annet enn tragisk. I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk.

Psykologer går til andre psykologer og jamrer om problemene sine. Fakturerer fram og tilbake. Det er parasittisme. Det er som om tannleger skulle stå på rekke og rad og borre i tenna på hverandre.

Jeg vil nok aldri kunne påberope meg tittelen «årets far», men jeg jobbet virkelig for å få orden på forholdet til dem som var avhengig av min nærhet, slik at jeg kunne oppdra barna våre, veilede dem. Patti har sørget for at jeg har et godt og nært forhold til ungene, fritt for mye av turbulensen jeg selv opplevde i min egen barndom.