Bokelskere.no

Den politiske makten er fortsatt stor i Norge - ryktene om politikkens avmakt og snarlige endelikt er falske. De ledende politikernes posisjoner er viktige, men justeres sterkt av personlige egenskaper og nettverk - og det er slett ikke alltid de med høyest medieprofil som er mektigst. Politikk utøves i høy grad utenfor medienes lys - på partikontorene, i stortingsgruppene og i uformelle fora og direkte kontakt mellom enkeltpolitikere. Politikk er prosess og pragmatisme. Det som skjer i den politiske offentligheten, er derimot ofte preget av ritualer og retorikk, mens de reelle beslutningsprosessene skjer innad i partiene og i ikke-offentlige møter mellom partiene.

Det er slående hvor ofte saker kan dempes og reduseres når noen av dem sakene berører og involverer, forholder seg tause. Som forfatteren Arnljot Eggen har sagt det: «Lytt nøye på det makta teier om.»

I utgangspunktet er nordmenn preget av betydelig skepsis mot både formell makt og annen makt. Ja, vi er et land med visse rabulistiske trekk, ikke så autoritetstro og hierarkisk som for eksempel Sverige.
Derfor kan makten bli utfordret, og blir utfordret konstant i et land som Norge, uansett hvor den befinner seg.

Den som frafaller troen på Allah og Muhammed som hans sendebud, skal henrettes. Dette gjør det umulig å tillate misjonsvirksomhet, for om noen skulle bli overbevist av en misjonær og forlate islam, vil det være skadelig for ham. Han vil bli dømt til døden både i dette livet og i det hinsidige. Frafall er en av de største syndene i islam, og slik er islamsk lov.

Salafistene er lette å kjenne igjen i sine flagrende, hvite kjortler og med lange skjegg. De kler seg som profeten Muhammed og lar skjegget gro slik Allahs sendebud gjorde. Et stridstema blant salafister er hvorvidt man kan bruke moderne tannbørster, eller om man må bruke en trepinne, for skal man gjøre som Allahs sendebud, vil det være eneste mulighet. Salafistene følger intrikate regler for hvordan man skal hilse på noen, hvilken fot man skal sette først når man går inn en dør, og hvilke bønner man må lese før man skal på do. For en salafist får religionen innvirkning på alle sider av tilværelsen, ikke bare politikken og troslivet.

Drømmer gjør slikt: I likhet med Den romersk-katolske kirke bemektiger drømmene seg ting; drømmer tilriver seg ting som egentlig ikke tilhører dem.

«En misunnelig jesuitt høres ut som en jesuitt med problemer. Ikke si at du plages av tvil, papegøyemann,» hadde Vargas sagt.
«Tvil er en del av troen, Vargas - visshet er for dere vitenskapsfolk som har lukket den andre døren,» sa Edvard Bonshaw til ham.

Clark French hadde ingen sans for hundesvømming eller å trå vannet; det var som å leve i fortiden, som å være i stillstand. Juan Diego levde der, i fortiden - og gjenopplevde i fantasien alt han hadde mistet, og som hadde merket ham.

Testen på en god religion er om du kan spøke med den.

Det var ein vanskeleg oppgåve å overtyda ein etterretningsmann frå Midtausten om eit demokratisk system med fridom til opposisjonelle meiningar. Eg kjende avmakt og vonløyse. På den eine sida skulda han meg for terrorisme mot amerikanske styrkar i Irak, og på den andre sida mistenkte han det heile som eit vestleg etterretningsopplegg. Han trudde at tilhøva i Noreg er slik dei er i Syria: Alt må styrast av etterretning.

Stakkars dei uskuldige i Syria, blodet deira vert nytta til å vekkja politiske draumar. Tyrkia vil retta opp att si store osmanske makt basert på islam, og dei gløymer ikkje å hemna seg på den arabiske nasjonale rørsla som etter den fyrste verdskrigen allierte seg med engelskmennene og franskmennene og kjempa ned den tyrkiske okkupasjonen. Tyrkarane kalla arabarane for landsforrædarar. Det er eit ståande uttrykk den dag i dag.

Taksameteret går
Ikke tro at det står
Ikke vei dine valg
på drømmenes vekt
Ikke vent med å elske
til alt er perfekt

Alawittene var ein undertrykt minoritet, og difor isolerte dei seg. Dei løynde seg i fleire hundre år i ei fjellkjede i Syria. Dei frykta muslimane, og muslimane såg på dei som vantru fordi alawittene dyrka imamen Ali og såg på han som guddommeleg.
Ein av dei små landsbyane som kviler på eit av fjella, heiter Al-Qardaha. Der budde ein fattig mann som heitte Sulaiman. Han var bonde. Ingen kjende han. Men ein dag dukka ein tyrkisk brytar opp og vann over alle modige og sterke menn rundt i området. Tyrkaren utfordra alle arabiske menn. Ingen torde å kjempa mot brytaren. Sulaiman var den einaste: Han greidde å sigra over tyrkaren. Landsbyen vart stolt av han og kalla han for Sulaiman al-Wahsh, som tyder Monstret.
Sulaiman hadde ein son, Ali, som voks opp og hadde eigenskapane til faren: djervskap, frimod og styrke. Folka i byen kalla han for Ali al-Assad, og ordet assad tyder 'løve' på arabisk. Han vart sedd på som ein av dei viktigaste personlegdomane i byen. Ali var fattig bonde, men likevel respektert. Son hans heitte Hafez. Då den franske kolonimakta etablerte skular i Syria, var Hafez den fyrste i familien som fullførde studia sine. Han synte interesse for politikk og melde seg inn i Baath-partiet. Han var leiar for studentorganisasjonar av Baath-partiet i Latakia.
Han hadde ambisjonar om å verta lækjar, men dei fattige vilkåra som familien levde under, hindra han i å realisera draumen. På denne tida og særleg etter at dei franske kolonistane drog seg ut av Syria, fekk alawittene høve til å arbeida i den nyfødde sjølvstendige staten. Hafez verva seg til militæret og vart flygar. Han synte leiareigenskapar, fekk dei beste karakterane og vann alle konkurransar.

I 1970 tok han makta ved eit militærkupp. Han greidde å skapa eit relativt sekulært samfunn i Syria med kvinnerettar. Muslimbrørne, som var støtta av Saddam Hussein med våpen og pengar, gjorde opprør i Aleppo og Hama. Han knuste dei med brutal makt. Kven var verst? Muslimbrørne eller Hafez al-Assad? Begge nytta vald og snikmord, og begge kjempa kvarandre ned med rykte og propaganda. Midtausten er fødd av valdens livmor. Denne kulturen fortærer framtida deira.
Hafez greidde å få staten Syria til å overleva i balanse med andre land i Midtausten. Han var ikke sekterisk motivert i politikken sin. Han var nasjonalist som Saddam og Nasser. Og i staden for å byggja eit demokrati overleverte han makta til son sin.
Etter han gjekk bort, vart sonen Bashar president. Alle hadde von om at lækjaren Bashar som studerte i England og var gift med ei sunnimuslimsk kvinne, ville reformera makta i Syria. Men av manglande røynsle overlèt han landet til korrupsjon og styrde med etterretning og frykt. Alawittane, særleg den nære familien hans, sat i alle maktposisjonar. Tilhøvet hans til Iran fekk hans eige folk til å reagera. Iran har forkynningssenter i alle byar i Syria, både mellom alawitter og sunnimuslimar. Og no med den religiøse vinden som susar i Midtausten, vart Bashar sedd på som ein framandlekam i eige land. Reforma han tala om, greidde han ikkje å gjennomføra. Store ord utan handling.

I dei ustabile sekunda av livet mitt sat eg og tenkte på Syrias historie. Familien som styrer landet, høyrer til alawittene, ei sjiamuslimsk sekt som dukka opp i Latakia kring 1000-talet. Dei vart sedde på av andre muslimar som vantru fordi dei dyrka imamen Ali, profeten Muhammeds fetter som gifta seg med dotter til profeten, Fatima.

Vi køyrde til den syriske grensa. Her er alt gamalt. Gamle bilar og slitne bygningar. Mange politimenn. Eg fekk den same kjensla som då vi kryssa grensa frå Vest-Berlin til Aust-Berlin. Stalinistisk atmosfære. Du kjenner at du går førti år attende. Politimennene har utslitne uniformer. Åtferda deira uttrykkjer slit og misnøye. Alle frykter alle. Ein del av det menneskelege er fråverande her ved denne grensa.

• Eg er lei av dette livet. Eg trudde vi vart ferdige med Saddam. No er kvar irakar vorten Saddam.

• Draumen min er å sjå Saddam liggja på gata, drepen. Han har øydelagt livet mitt. Han har øydelagt moralen, generasjonen og landet!