Bo hadde et kjærlighetsforhold til Jugoslavia og fikk kjærlighetssorg da Jugoslavia gikk i oppløsning, da de som hadde bodd fredelig sammen begynte å drepe hverandre. Hvordan kunne det skje?
Jaja, denne historien er vel mest interessant i beskrivelsene av hvordan Taliban snudde oppned på folks liv og tilværelse da de tilranet seg makta i Afghanistan. Selv om boka altså handler veldig mye om å spille cricket. Poenget med å bli på cricketlaget, som Taliban ville starte for å vise verden hvor flinke, humane, demokratiske og sportslige de er overfor resten av verden, - blir for flere av spillerne en mulighet til å kunne flykte fra Afghanistan. For hvis de er flinke nok, kan de få spille mot andre nasjoner, utenfor Afghanistan.
Det er ei stund sida jeg leste denne boka nå, men ser at Den talibanske cricketklubben har fått noen høye terningkast her.
Jeg endte opp på en firer for denne boka. Var nok veldig usikker, kunne nok sikkert ha gitt en femmer, for historien klarte å holde på meg tross alt, - men en ting var at det ble litt for mye cricket for meg, noe jeg visste så å si ingenting om fra starten av, og jeg begriper fremdeles fint lite av den sporten. Cricket er en gammel sport med røtter i England, og med ganske innvikla regler. Man har to lag som har elleve spillere hver, og de veksler mellom å være "ute" og "inne". Så har man med en lærball og et balltre. Såpass har jeg fått med meg. - Og selvsagt ble cricket innført til blant annet India, Pakistan og Afghanistan fra England, dvs britene tok med seg denne sporten til alle sine gamle kolonier.
Beskrivelsene av kampene i boka ble ganske rørete og forvirrende i mitt hode, siden jeg aldri har sett eller vært interessert i å se en cricketkamp i hele mitt liv.
En annen ting var at boka etter hvert utviklet seg til å bli en litt for søt kjærlighetshistorie, med litt for sukkersøte beskrivelser.
Joda, Timeri N. Murari kan skrive, og han setter seg inn i tankene og livet til hovedpersonen Rukshana under Talibans regime i Afghanistan.
Til tider svært spennende.
Men som sagt, det ble etter hvert litt for mye søtladen kjærlighetsroman for meg.
Ingenting forandret seg fordi om Bo Schjerven skrev i avisen, men han sa som filosofen, at han ikke skrev for å overbevise dem som var uenige med ham, men for at de som var enige skulle vite at de ikke var alene.
Bos blikk var skeivt. Bo så det fra en annen side. Bo sa ikke bare: Dette er sant. Men spurte: Hva annet er sant.
Når de menneskene dør, som man har innrettet sitt liv for å tilfredsstille og få aksept av, opplever man kanskje en plutselig tomhet?
Når de menneskene dør som man bevisst eller ubevisst har ønsket å bli tatt imot av, oppdager man kanskje at de valgene man har tatt, små og store, for å bli tatt imot av disse, har bidratt til å skyve andre bort?
Man blir ikke snill av å ha det vondt. I regelen blir man slem av å ha det vondt. Krangelen om hvem som har hatt det verst, er barnslig. I regelen forkrøples de undertrykkede og får et ødelagt følelsesliv, i regelen overtar de undertrykkede undertrykkerens tankegang og metoder, det er undertrykkelsens mest infame konsekvens, at den ødelegger de undertrykkede og gjør dem mindre i stand til å frigjøre seg, Det skal hardt arbeid til for å gjøre lidelsen om til noe som er nyttig for noen, særlig for den lidende selv.
Det vanskelige er når begge parter er offer og identifiserer seg med offerrollen og trenger den og bruker den for hva den er verdt og ikke vil gi den opp.
Filosofen Arne Johan Vetlesen har sagt at svakheten ved sannhetskommisjonene, forsoningsprosessene etter krigene, er at de i regelen krever like mye av ofrene som av bødlene, at det er en urettferdighet i det.
Straks et problem var løst, dukket det opp et annet, uansett hvor mye hun holdt på, kom hun aldri i sikkerhet, uansett hvor mange nyttårsfester hun arrangerte, ventet avslagene og skattefuten, farer lurte alle vegne, snart ble hun sikkert ulykkelig forelsket eller påkjørt, det var ikke hvile å få og hvordan ville det ende, garantert og ikke til å unngå med døden.
Ja, ja, sa hun. Å holde ut er den første plikten for alle levende vesener.
At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.
Ingen kan nå deg, sa jeg til meg selv, hvis du ikke er nå-bar.
Nordmenn er effektive på jobben, men selv sjefene går etter forholdene tidlig hjem og liker helgene sine.
Pakistan: De renes land
Kristin Solberg er journalist og utenrikskorrespondent og har reist og oppholdt seg mye i blant annet Pakistan, Afghanistan og andre områder der islamske lover og regler gjelder.
I denne boka oppholder hun seg i Pakistan, som betyr 'de renes land'. Året er 2009. Hun reiser en del rundt for å finne ut hvordan folk lever, hva som foregår i forskjellige deler av landet, og hun intervjuer en del mennesker.
Blant annet får hun mye kontakt med en konvertitt og jihadist fra Irland, som hun treffer flere ganger. Khalid Kelly la ikke skjul på at han ønsket å utføre et terrorangrep. Han holdt til i «hemmelige» områder av Pakistan sammen med radikale islamister. Da Kristin spurte ham om han ville sprenge bomben et sted der han visste at hun også var til stede, nølte han ikke med å svare ja. For ham spilte det ingen rolle hvem som ville bli drept i et terrorangrep. Han ville gjøre det for Allah, og da var gjerningen "hellig".
Khalid Kelly reiste senere til Syria, - og endte til slutt opp som selvmordsbomber i Mosul i november 2016.
Mannen jeg kjente ble selvmordsbomber for IS
Skipsfart er en av de få bransjene der du kan begynne med to tomme hender og ende med å skylde en milliard.
Mens kristne i økende grad ble trakassert og i noen tilfeller angrepet og drept, ble kirken noe mer enn der man møttes til gudstjeneste. Den ble en sosial institusjon, et samlingssted og en frisone der de kristne kunne være som de var, uten å bøye ryggen eller skamme seg. Langt flere begynte å sende barna sine til kirkens fritidsklubber og bibelundervisning. Og som et resultat av dette ble den kristne identiteten sterkere og viktigere, selv om kopterne er og var klare på at de også er egyptere og en del av den egyptiske nasjonen. Tross alt var det de som alltid hadde vært der, lenge før muslimene kom.
Det finnes alltid ett øyeblikk i barndommen da døren åpner seg og slipper fremtiden inn.
Gode gud, ba Pepe - for en farlig vei som ligger foran oss, i hendene på både galninger og ukjente! Veiled oss, vær så snill!
Den katolske kirke har gjennomgått flere kosmetiske operasjoner enn bare en ansiktsløftning
Det finnes ingen tomhet, intet fravær, som kan måle seg med ansiktsuttrykket til et lik