Bokelskere.no

Twenty-five years and my life is still
Trying to get up that great big hill of hope
For a destination
I realized quickly when I knew I should
That the world was made up of this brotherhood of man
For whatever that means
(...)
And I try, oh my god do I try
I try all the time
In this institution
(...)
And so I wake in the morning
And I step outside
And I take a deep breath and I get real high
And I scream from the top of my lungs
What's going on?

Fortiden, eller det vi opplever i livet, kommer alltid til å være en del av oss. Noen ganger står den veldig i forgrunnen, andre ganger mindre, men som regel har den ingen direkte innvirkning på livet vårt her og nå.

Forestillingen om at alle Guds bud og regler er urokkelige, slik de er nedfelt i Bibelen eller forstått av de troende eller uttrykt i kirkelige dogmer og påbud, er noe av det mest problematiske ved kirkens moralske univers. Fordi de fleste religionene vil representere en eviggyldig sannhet, utformer de også en-gang-for-alltid-regler. Gudegitte og derfor uforanderlige. Dermed blir religionene firkantete og reaksjonære. Blinde for virkeligheten.

Det handler om å rive ned overgriperen fra hans opphøyde posisjon som umenneskelig monster. Gi ham noe av menneskeligheten tilbake. Det var det jeg prøvde på i mange år. Ved å se på ham som et menneske, med en svært mørk, men også en litt lysere side, klarte jeg selv å forbli et menneske. Jeg kunne og måtte tilgi ham for det han gjorde mot meg, ellers ville jeg blitt spist opp av hat og sinne.

Barn kan venne seg til de tøffeste forhold. De er avhengige og trengende og alltid villig til å godta, finne unnskyldninger og se det gode i selv den mest grusomme tilknytningspersonen, uansett hvor lite det måtte være.

Et byttedyr blir først et byttedyr når rovdyrene jager og feller det. Det er da det blir et offer, et objekt. Og når et byttedyr blir såret under jakten, stopper det ikke opp midt i flukten for å slikke sine sår. Det venter til det er tilbake i sitt trygge hi.

Hadde de sveket meg?
Hun, kanskje, men ikke han. Han hadde jo gitt meg all den kjærligheten som var å få.
Han, kanskje, men ikke hun. Hun hadde jo faktisk vært der hele tiden.

Pappa var opprømt da vi gikk. Kjerringhelvetet var jo egentlig ei helvetes fin kjerring. Men hun var kraftig bygd, dama! Gud må ha ledd seg ihjel da han skapte det akterspeilet.

Når pappa drakk, ble ikke verden vakker og mennesker tiltrekkende. Tilværelsen ble styggere, og idiotene mangedoblet seg. Eneste måten å få bukt med elendigheten på, var å drikke enda mer.

Den kommunismen pappa snakket om, hadde visse likheter med forestillingene han hadde om Cuba. Han tenkte at under kommunismen ville folk ordne det slik at vinteren ikke var en årstid lenger. Kommunisme betydde cubansk sol og varme, ikke snø, kulde og drivis.

Sentimentale tanker som at livet her på jorda bare er et forspill, at vi en gang i framtida skal få det så mye bedre, at himmelen vil bli en eneste stor syttende mai-fest eller en eviglang julefeiring, er et svik mot livet. Det er det jeg mener. Livet er alt - selv om dette livet kan være et helvete (og er det, for millioner av mennesker). Det nytter ikke å gjemme seg i skjørtene til en eller annen guddom. Livet er alt vi har.

Fromhet og ydmykhet var to sider av samme sak! Underkastelsen var en dyd! Lider du her i verden, skal du få din belønning i den neste.

Deres hovedmål legger de ikke skjul på: Å etablere en islamsk stat, senere et kalifat for alle muslimer, inkludert i Europa, hvor sharia skal være loven. De har en total visjon for samfunnet, som samtidig er en total negasjon av det vestlige demokratiet.

Rammen for hele fortellingen er altså al-Kubaisis forhold til et Norge han føler er hans nye fedreland, men som han frykter skal bli mer likt den verden han flyktet fra. Filmens reise kaster lys ikke bare over en bestemt politisk-religiøs bevegelse med uttalte ambisjoner om å inkludere Europa i det nye islamske kalifatet. Like viktig er det at filmen stiller spørsmål ved måter å tenke om verden på under hva som kan kalles det internasjonale gjennombruddet i norsk historie.

Troen på Gud er irrasjonell, den kan ikke begrunnes på noen som helst slags måte, men har gjennom historien hatt så stor verdi i overlevelsessammenheng at vi fortsatt vil oppleve at mennesker vil tro på en gud ennå i minst hundre år.

At vi ikke kan stole på vår fantasi, ser vi jo også lett ved å betrakte alle de guddommer som er blitt oppfunnet gjennom tidene. Våre forfedre fant opp Odin og Tor og ga dem egenskaper som folk trodde på, men som vi nå vet var oppspinn. Hvorfor skal vår fantasi være mer å stole på når det gjelder den kristne guden?

Hvordan i all verden skal vi tro på at det plutselig, etter at menneskene hadde utviklet seg på jorden i noen tusen år, dukket opp en ny gud, Jesus, som er likestilt med den guden som har eksistert siden jorden ble skapt og kanskje tidligere? Hva med alle de som allerede var døde og ikke fikk oppleve den nye guden? Det er ikke mulig å se logikken i dette. Tidspunktet synes å være helt tilfeldig og det var ingen ting ved verdenssituasjonen som tilsa at tiden var inne for en ny gud. Så i en diskusjon mellom en muslim og en kristen, vil muslimen her ha et viktig ankepunkt mot kristendommen. Et ankepunkt den kristne vil ha vanskeligheter med å gjøre rede for. Muhammed var smart nok til å unngå dette problemet, han var en profet og ikke en gud.
Muhammed fremstilte heller ikke guden som et menneskelignende vesen, slik som de kristne gjør. Islams gud er noe som er høyt hevet over alt annet i verden, han ligner ikke på noe annet som finnes. Han er egentlig udefinerbar. Og et slikt bilde av en gud virker mye mer sannsynlig enn den menneskelignende kristne guden. Det virker ikke særlig troverdig at en gud som til forveksling ligner et menneske, har skapt alt som finnes i verden, blant annet jorden og solen.
Jesus skiller mellom det som hører keiseren til og det som hører Gud til. I islam hører alt Gud til. Og i et idealbilde av en allmektig og allvitende Gud er vel dette mest naturlig. Man svekker i grunnen den kristne gudens status og autoritet ved å holde ting utenfor hans kontroll. Men vi som bor i et land hvor ikke guden blander seg inn i alt, bør være takknemlige for at Jesus innførte dette skillet.
En annen ting som gjør at den kristne guden får en noe lavere status enn den islamske guden er disse to gudenes forhold til den falne engelen, som i kristendommen kalles Satan og i islam Shaitan eller Iblis. Satan er en farligere motstander enn Shaitan, Satan kan skape store problemer for den kristne guden. Shaitan er imidlertid en svak og litt klosset motstander for den islamske guden.

Det er smertefullt å miste en "trofast følgesvenn". Jeg satset på at jeg en dag ville oppdage at Gud var nær, at han hadde vært meg nær hele tida selv om jeg ikke opplevde det slik. Jeg vet ikke hva som er verst: å miste en nær venn, eller å innse at vennen du trodde du hadde, aldri har vært der.
Skam? Åja!
Jeg skammer meg mest over at jeg selv var en aktiv pådriver for å overføre mitt dysfunksjonelle, urealistiske gudsbilde til andre unge mennesker, et gudsbilde som aldri innfridde, men som jeg likevel klamret meg til - kanskje av frykt for å bli stående igjen uten håp og uten Gud i denne verden.
Jeg skammer meg over at jeg var mer lydig mot menighetskulturen som omga meg, enn jeg var mot mitt eget hjerte, min egen fornuft, min egen integritet.

Til slutt ble han kompromissløs ateist. Men med sterke åndelige interesser. «Han ble frelst fra troen - og den største frigjøringen var å kunne slippe alle religiøse grublerier», sier han.
«Gud er som mye annet i menneskehetens liv et resultat av evolusjonens virkning på hjernen vår», fortsetter han. «Mennesket har utviklet en forestilling om gud fordi det har vært nyttig. Men når det ikke finnes noen vitenskapelig holdbare bevis for Guds eksistens, da går det ikke lenger an å tro på den gamle måten. Da kan vi bare tro på Jesus som vi tror på de greske gudesagnene.»

Jeg tror slike tyranner finnes innenfor alle slags religiøse samfunn, og jeg har en mistanke om at de ikke tenker over hvor stor makt de har. De vil heller kalle seg tjenere. I alt hva de gjør - henviser de til den høyere makt. Den mektigste av alle: Gud. Eller Allah. Eller Jahve. Eller ...
Og det er nettopp det som gjør dem så farlige.
Verden er full av mennesker som har makt over andre. De fleste av dem er menn. Det er likevel en stor og viktig forskjell mellom en religiøs og en ikke-religiøs leder:
Den som er sjef for bedriften, kan sparke deg. Påføre deg en masse konkret elendighet. Det kan ende med at du må selge huset ditt, bilen din. Du kan føle at livet ditt er ødelagt, ja, det kan virkelig være ødelagt.
Sjefens begrunnelse kan være den dårlige økonomien, miljøet på arbeidsplassen, udugelighet. Begrunnelsen kan være sann - eller dekke over noe annet.
Men den religiøse sjefen kan ta fra deg noe mer grunnleggende. Fundamentet i livet ditt. Livshåpet. Den religiøse sjefen kan støte deg ut i det endelige mørket. I kraft av en autoritet langt større enn økonomisk lønnsomhet.
Denne sjefen kjenner nemlig sannheten. Den eneste, den saliggjørende. Og kan ved hjelp av den, støte deg ut i det ytterste mørket. Til fortapelsen. Til Helvete.