Bokelskere.no

Dette får bli mitt vesle paradoks, at eg ikkje maktar å delta i dette, i det fellesskapet som folka omkring meg trass alt finn i dei kyrkjelege handlingane og ikkje vil vera forutan. Eg maktar heller ikkje å delta i dei kretsane der dei lagar seg verdslege surrogathandlingar som borgarleg dåp og konfirmasjon. Det blir som den første gongen eg besøkte ein vegetarrestaurant og såg at dei serverte soyabiff. Biff! For kjøtt skal det smaka sjølv blant planteetarane.

Det betyr ikkje noko kva eg trur eller ikkje trur. Ingen ville bry seg. I høgda ville dei mest hissige gudsdyrkarane sjå på meg som ein fortapt liten tosk. I heimlandet mitt blir du forresten lettare håna om du er ein from gudsdyrkar enn om du er ein ateist.

Så finst det dei som meiner at mennesket kanskje ikkje står i noka særstilling likevel.
Eit farleg syn!
Må vi gje slepp på særstillinga vår, fell religionen i grus, og det evige livet går tapt.

For fem milliardar år sidan fanst det på Jorda ei ursuppe der det heilt spontant oppstod aminosyrer, purinar og pyramidinar, dei nødvendige byggjesteinane til DNA-molekylet. Dette er så vilt usannsynleg - død materie vart levande! - at det må ha lege ei styring bak. Føremålet må ha vore å få eit eineståande sluttprodukt: oss, mennesket.

Også i heimlandet mitt kunne samfunnsfellesskapet finne på å rakne dersom Kyrkja vart borte, same kor glissent det er i benkeradene om søndagene. Slik sett lever også eg i eit fellesskap som er basert på gudstrua. Eller rettare sagt: som er basert på at det finst ein samfunnsinstitusjon der gudstrua blir halden i hevd.

Visste du at tyrkisk kaffe ikke skal koke? Og at Istanbul har tre store fotballklubber som har hata hverandre som pesten i hundre år, men har glemt hvorfor. Bortsett fra at det antagelig er menneskelig å hate noen fordi de hater deg.

Jeg føler at jeg prøver å svare så ærlig jeg kan på det du spør om. Men for å gjøre det må jeg tenke meg om og være realistisk. Skulle jeg fulgt min første følelsesmessige innskytelse, hadde jeg svart det jeg ville trodd du ville høre. Men her er en advarsel. Jeg er ikke ærlig, jeg er sleip. Denne ærligheten min nå er bare en langsiktig investering i min troverdighet. Det kan nemlig komme en dag da jeg virkelig trenger å juge, og da kan det være fint om du tror jeg er ærlig.

Vi mennesker har aldri likt det uavvendelige. Som døden.

September i Oslo. Mørket var endelig tilbake, og de hadde lagt bak seg de lange, irriterende lyse sommernettene med sommerens hysteriske, muntre, stupide livsutfoldelse. I september fikk Oslo tilbake sitt egentlige jeg: melankolsk, reservert, effektiv. Solid fasade, men ikke uten mørke steder og hemmeligheter.

Stole på noen ... Det er ofte det første sexhandelens ofre må lære seg på nytt. Når krisemottakene forteller jentene om senteret mitt, er den første reaksjonen mistenksomhet. At det skulle finnes et sted hvor de blir tatt hånd om, og får eget rom, og mat, og får gå på skole og lære et yrke, og hvor ingen gjør dem vondt ... forekommer dem i beste fall helt ubegripelig, og i verste fall høyst mistenkelig. For det er akkurat på samme måte menneskehandlerne har lokket dem:
- Kom til meg, så skal du få tak over hodet og varme måltider. Vi skal ta oss pent av deg, skal du se.

Eg har hevda at fellesskapet ofte er ein illusjon, at dei som snakkar høgast om fellesskap, gjer det fordi dei har eigeninteresse av at dei andre trur på dei. Men ser du nærare etter, løyser fellesskapet seg opp i delfellesskap med motstridande interesser. Og ser du nærare på delfellesskapet att, står det til like eins der, osv. Slik smuldrar fellesskapet opp mellom fingrane på deg, til glede for den som nøyer seg med smular.

Livet hans var blitt så smått, det var en sorg som hadde satt seg i kroppen, en sorg han ikke forstod seg på.

Overalt rundt ham, rundt denne ene lille stubben i den svære skogen, gikk døden hånd i hånd med livet, døden stod på skuldrene til livet og kunne hvert øyeblikk tvinge det i kne. Her var det sammenheng, balanse, harmoni.
Regnestykket gikk opp.

Ingen kommer uskadd fra det når de er blitt behandlet som kveg i årevis.

Stikke av? Hvor hen? De har ikke engang penger til bussen. Politiet? Som oftest står de i ledtog med menneskehandlerne, som har forbindelser på alle nivåer. Jeg vet ikke hvor mange jenter som har fortalt meg at de måtte ligge med politimenn i uniform på klubbene der de jobbet. Og jeg snakker ikke bare om Makedonia, men om Spania og England! Disse jentene har ingen å ty til, de lærer at ingen er til å stole på.
Dessuten sender menneskehandlerne dem ofte fra det ene landet til det andre, for å unngå at de blir for lenge på hvert sted, blir kjent med forholdene og får tid til å knytte forbindelser og kanskje til og med skaffe seg kjennskap til landets lovgivning. På senteret har mange ofre betrodd meg at de til slutt var blitt overbevist om at de var skapt til å prostituere seg, at det var skjebnebestemt og ikke noe å gjøre ved. Det var vel også en måte å overleve på, kanskje den eneste ...

Jenter som går med på å vitne i en rettssak mot en menneskehandler, blir alltid utsatt for trusler og skremselsforsøk. Det er en av grunnene til at jeg tviholder på senterets uavhengige status, uten noen form for statsstøtte. Når det gjelder sexhandel, kan man ikke stole på noen. Særlig i Romania, hvor de fleste institusjoner er gjennomsyret av korrupsjon. Fremdeles står politiet altfor ofte i ledtog med forbryterne.