Bokelskere.no

Britiske statsministre kommer i alle slags utgaver og fasonger.
Noen drakk. Den store William Pitt kunne gjøre ende på tre flasker portvin om dagen, når dagen var ille. Han er særlig kjent for å ha fått orden på Storbritannias finanser. Men parlamentet måtte bevilge nesten en million kroner for å få betalt den personlige gjelden han etterlot seg.

Urtemedisinen opplever en slags renessanse rundt omkring i verden. Ikke bare er publikums interesse økende, men også innen medisinsk forskning er det skjedd en forandring. Ute i Europa, og det gjelder såvel Øst-Europa som Vest-Europa, er antallet arbeider i den vitenskapelige faglitteratur som beskjeftiger seg med legeplanter og deres virkninger, voksende. Bemerkelsesverdig nok dreier flertallet av disse undersøkelsene seg ikke om eksotiske planter fra fjerne himmelstrøk, men om våre egne gamle tradisjonelle legeplanter. Det er hos disse man i dag finner holdepunkter for deres virkninger og til dels oppdager helt nye terapeutiske muligheter. Legeplantene fra den gamle europeiske folkemedisinen er således i ferd med å gjenvinne noe av sin gamle plass i medisinen. Riktignok viser det seg ved undersøkelser at endel av de gamle antagelser om deres virkninger ikke holder for grundigere ettersyn. Men på den annen side oppdager man i mange tilfeller nye virkninger, som gjør at disse urtene får helt nye anvendelsesområder.

Hvis man vil gripe den offentlige mening i Vesten, må man huske at den konsekvent ikke tar realitetene på alvor.

Hver dag blir dere tutet ørene fulle av samvittighetsgnagets spesialister, som det vrimler av i Vesten. Og alt dere har klart å gjøre, er å velte dere i samvittighetskvaler nå og da, med bønn om at tingene må forbli som de er så lenge som mulig. Dere skulle holdt fast ved deres vestlige stolthet. Kanskje den ville gjort dere mer handlingsdyktige? Og nå skjelver dere av angst. En ugjenkallelig skjebne venter dere. Det er umulig å unnslippe den, velfortjent som den er, og ingen kommer til å gjøre motstand. Nettopp dèt demonstrerer hvor langt forfallet er kommet.

De som kommer så langt som til å undervise på universitetet, kan ikke engang forestille seg at en politisk utvikling kan ha noe å si for karrieren deres, de føler seg absolutt urørbare.

Frankrike hadde lenge, i likhet med de andre vesteuropeiske landene, beveget seg mot borgerkrig, det var åpenbart, men helt til nå i det siste hadde jeg ennå vært overbevist om at det store flertall av franskmenn var resignerte og apatiske - sikkert fordi jeg selv var passe resignert og apatisk. Der hadde jeg tatt feil.

Det finnes bare èn verden, en verden som oversvømmes av livet selv. Mitt land er som en elv som går over sine bredder. En elv av sperma, som tømmer seg i Vesten.

Vi lever i en tid hvor det eneste man egentlig frykter, er sannheten. Et hemmelighetsfullt ord, ikke sant? Man vet aldri hva som skjuler seg bak det. Man vil ikke vite det. Man unngår det. Men det sprer frykt.

Kampen om oppmerksomhet blant radiobølgene gjorde at det lønte seg å pakke enhver hendelse inn i en kommentar slik at tilhøreren skulle få følelsen av at han tenkte selv når han lyttet til herretenkerne. Dermed ble han i lengden mye lettere å påvirke enn om han hadde blitt overlatt til seg selv og sin ettertanke.

Langvarig samtykkende mumling. Ti halvdøde gamlinger, ustø bønneroboter, senile, utslitt av for mye kneling, nattevåk, faste og salmesang, ante plutselig muligheten for en finale som på samme tid forløste dem og forlente deres lange klosterliv med mening. "La oss marsjere, la oss marsjere!" mekret de. De mest reduserte blant dem hadde glemt hvilket århundre de levde i. Andre frøs seg syke på trebriskene i cellene sine nattestid og drømte om en barnhjertig Gud som ville ta dem til seg.

Frankrike har gitt etter. Det uopprettelige er fullført. Noen form for tilbakevending til fortiden er heretter umulig; man kan til nød regne med noen lokale kompromisser som kan fremforhandles her og der når styrkeforholdet tillater det. Resten av verden, som hittil har holdt pusten, tar resultatet til etterretning og utnytter situasjonen; den må uansett velge side og ta konsekvensene avhengig av hvilken leir den havner i.

To leire står mot hverandre. Den ene tror på undere. Den andre gjør det ikke lenger. Leiren som har bevart troen, kan flytte fjell. Den vil seire. Hos den andre har tvilen ødelagt enhver livskraft. Den vil bli beseiret.

Statistikk viser at ungdom slåss mindre nå enn før. Slik er det ikke i Groruddalen. Kanskje er det derfor vi reagerer slik på volden her. De færreste av oss er vant til å se vold i nærmiljøet. Volden er ikke lenger en del av hverdagen.

I 2011 innførte Norge ungdomsstraff for å redusere antall barn i fengsel og for å unngå at fengslene fungerer som utdanningsanstalt for unge kriminelle. Ungdomsstraffen gjelder for ungdom mellom 15 og 18 år som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. I Groruddalen er andelen ungdom som får ungdomsstraff, høyere enn i resten av landet.

Like lenge som familien hans kunne spores tilbake i tid, hadde de vært zoroastere av tro. For ham og hans slekt var mennesket hellig og hadde ansvar for det gode i seg selv, mens man innenfor islam hadde en bok som var så hellig at den sto over ethvert menneskes frie vilje i ethvert henseende, og til og med dikterte menneskenes gjerninger, gode så vel som onde. I islam var selv mord, voldtekt og lemlestelse gode gjerninger, hvis de var gjort på befaling fra Allah.

Jirga er en tusen år lang tradisjon og blir brukt til å løse konflikter. Partene vender seg til en person som nyter tillit, for eksempel en mullah. Mullahen hører på alle partene og setter sammen et råd som diskuterer saken. Rådet avgir en konklusjon som alle må godta. Dommen kan innebære dødsstraff eller utstøtelse av klanen. Jirgamøtene opererer på siden av norsk rettssystem og norske lover.

I et parallellsamfunn er den registrerte kriminaliteten ofte mindre enn gjennomsnittet. Men det er den registrerte delen. Der går ikke folk til politiet, men har sine egne lover og reaksjonsmønstre.