Bokelskere.no

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Opprinnelig skrevet på bloggen min.

Jeg leste boka på norsk i 2008, og den satte spor i meg. En rystende historie om en oppvekst og et liv du blir fengslet og opprørt av, det er sikkert. Ikke minst er det en viktig bok om hvordan det er å bli født som jente i India. Jeg hadde boka i tankene lenge etter at den var ferdiglest.

Jeg har skrevet om boka her:
Hva er det som er forandret fra 2007-utgaven?

Jeg er så hjertens enig i å anbefale de som ikke har lest den ennå, å lese denne selvbiografien, på norsk eller svensk.

En svært sår bok om en tapt barndom. Vondt å lese om, men viktig for oss alle, for vi må ha øynene åpne for at det finnes flere barn som lever i slike forhold. Kanskje kan noen av oss være med på å redde et av disse barna før det er for sent.

Jane Elliot er et pseudonym.

Jane forteller om en barndom som ingen barn skulle få oppleve å gjennomgå. Hennes stefar mishandler henne på det grusomste både fysisk og psykisk, misbruker og utnytter henne sexuelt, og dette skjedde i mange år fra hun var fire år til hun ble voksen. I sytten år var hun i denne psykopatiske stefarens vold.
Denne boka handler om barndomsminnene som dukker opp i hukommelsen, litt etter litt, og det handler om at Jane endelig tør å ta fatt i alt som har skjedd med henne; hun klarer til slutt å anmelde forholdet og vil ha oppreisning.

Barndomsminner blander seg sammen, og kan dukke opp i et virvar av bilder, som kanskje egentlig ikke hører sammen. Mange minner er for vonde til at man kan eller vil minnes. De kan sitte innelåste hele livet, eller plutselig dukke opp i en gitt situasjon mange år etter at de skjedde.
Som hun selv begynner boka si med:
" Tidiga barndomsminnen lagras inte alltid i rätt ordning och kommer inte upp till ytan just när man söker efter dem. De sitter hellre tjurskalligt inlåsta i hemliga skåp djupt inne i hjärnans arkiv. Ibland kan jag se en bild från tre-fyraårs-åldern klart framför mig, fast jag inte minns vad jag gjorde på just den platsen eller vad som hände omedelbart efteråt. Med jämna mellanrum dyker de borttappade minnena upp helt utan förvarning, och ofta skulle jag ha föredragit att de höll sig borta. Jag har en hemsk känsla av att det fortfarande är vissa fack som mitt undermedvetna avsiktligt har tappat nyckeln till för att jag inte skulle stå ut med att se det som finns där, fast det en vacker dag kommer at låta sig dras fram i ljuset precis som allt det andra som jag redan minns. Det är som om minnena bidar sin tid tills de vet att jag är stark nog att klara av vad det nu är som ska avslöjas. Jag ser inte direkt fram emot att upptäcka vad som finns inne i de där facken."

Boy av Roald Dahl er absolutt en av mine yndlingsbøker. Ja, den er lettlest på engelsk; de fleste kan nok klare å lese den på originalspråket. Jeg har lest den flere ganger, både på norsk og engelsk. Ei bok alle burde få med seg!
Egentlig har jeg lyst til å si at ALLE bøkene til Roald Dahl er mine yndlingsbøker. De kan godt leses om og om og om igjen.
Jeg er så hjertens enig med deg i det du skriver om Boy. Kostskolesystemet i England var et nådeløst og grusomt hierarkisk system den gangen, som kunne gi alle og enhver vonde traumer for resten av livet. Men han forteller likevel med mye humor.

Roald Dahl var en strålende god forfatter, både for barn og voksne.
Jeg anbefaler på det varmeste også, både Boy, og alle hans andre bøker.

Jeg er så enig med deg i at Ildefonso Falcones har altfor mange dårlige formuleringer og konstruksjoner. Om jeg ville følt det samme om jeg hadde lest boka på spansk, vet jeg jo ikke, - jeg er ikke så god i spansk at jeg kan gå løs på ei så diger bok.
Beskrivelsene av alle grusomhetene er jo så forferdelige i seg selv, og det historiske bakteppet er egentlig interessant. Men oppramsinger av grusomme handlinger og forferdelige hendelser og folkegruppers opprør er ikke nok til å lage ei god bok. Eller å vise at man kan (!), som du også sier her. For det føler jeg også litt på, at han vil vise at han har god greie på fakta om denne tidsperioden.
Men jeg savner dybden i menneskene det skrives om. Jeg vil inn i hodene til hovedpersonene, kjenne deres følelser og innerste tanker. Dette syns jeg ikke forfatteren klarer å formidle godt nok, dessverre.

Jeg sliter med denne boka. Har holdt på med den ei tid, uten at jeg har fått helt sansen for innholdet. Det historiske perspektivet er jo i høyeste grad interessant. Men jeg liker ikke helt språket. Det samme følte jeg med Havets katedral. Det er noe som mangler med språket til Ildefonso Falcones. Jeg syns ikke vi kommer dypt nok inn i hovedpersonenes hoder, og da blir det ikke levende nok for meg.
Men har forsåvidt bestemt meg for å prøve å fullføre den, for å vite litt mer om Spanias historie, og for å kunne si hva jeg mener om boka.

Ferdiglest. Og fortsatt ikke veldig imponert over språket i denne boka.

Middelalderen er jo en spennende tid, med store omveltninger, kriger, intriger, voldsomme hendelser, sykdommer, sult og nød, der adelen, baronene, kongene, kirkens folk og andre storfolk drev skånselløs utnytting og straffeforfølgelse av alle de små og vergeløse i samfunnet. Ikke minst inkvisisjonen, der pavekirken med sine folk drev med sin nådeløse torturering av sine ofre for å få dem til å tilstå sine synder, for deretter å dømme ofrene til halshugning, bålbrenning eller andre grusomme straffer, er en stor skamplett i dette historiske bildet. Alt stoffet her er jo så enormt spennende!

Så historisk sett er temaet i boka meget interessant. Og vi får masse informasjon om Spanias historie.
Men jeg må si at jeg ble skuffet over skrivestilen til Ildefonso Falcones. Det kan muligens ha noe med oversettelsen å gjøre. Jo mer jeg leste, jo mer strittet jeg imot denne måten å skrive på. Mot slutten var det så mange ufullførte setninger og unødvendige spørsmålsstillinger at jeg vred meg i pine. En god del av språket var så dårlig at ordet "kiosklitteratur" dukket opp i hodet mitt. Jeg fant ikke et eneste sitat jeg fikk lyst til å gjengi her, dessverre.

Jeg må bare si til slutt at bl.a. Sigrid Undset med sine middelalderromaner om Kristin Lavransdatter appellerte mye mer til meg enn denne romanen gjorde. Der kommer man mye dypere inn i menneskesinnet enn i Havets katedral.
Vera Henriksen er også en forfatter av historiske romaner jeg har lyst til å nevne i denne forbindelse, der menneskene blir mye mer levende og dypere beskrevet.

Ulrik Imtiaz Rolfsen har skrevet ei bok med høyt driv.

En til tider nervepirrende og grusomt spennende bok. Her er det høyt spill i oljebransjen; norske oljeinstallasjoner er i faresonen. Nådeløse handlinger fra skruppelløse menn fører til frykt og død.
Hvem står bak? Amerikansk eller Russisk mafia, utenlandske terrorister, islamister, forhenværende norsk FSK-er (Forsvarets spesialkommando)?

Men jeg mener at det mest interessante med boka er hovedpersonen Javar Jafri, som av og til vakler i tomrommet mellom to svært forskjellige kulturer. På den ene siden den pakistanske samholdskulturen, der fellesskapet og familien og slektskap betyr mye mer enn enkeltpersoner, på den andre siden den norske. Javar lever et norsk liv med norsk samboer, men føler presset fra kulturen han kommer fra.
Og når samboerskapet knaker i sømmene og mora hans dør, får Javar dårlig samvittighet, fordi hun aldri fikk oppleve at han ble gift og kunne gi henne barnebarn. Så da tar han initiativet til å be faren skaffe seg en passende brud som kan importeres til Norge fra Pakistan...

Boka er godt skrevet, og spenningen og drivet holder seg bra. Da jeg først kom i gang med å lese, ble det til tider vanskelig å legge fra seg boka.
Jeg har ikke sett Taxi-tv-serien, der Javar var hovedperson. Så jeg visste ingenting om ham fra før. Men boka kan godt leses uavhengig av at man har sett Taxi-serien. Nå føler jeg imidlertid at jeg bør skaffe meg de dvd-ene, for temaet om kulturforskjellene interesserer meg, og Javar Jafri alias Adil Khan er unektelig en flott figur...
Kanskje blir dette en ny film om Javar Jafri?

Middelalderen er en spennende tid, med store omveltninger, kriger, intriger, voldsomme hendelser, sykdommer, sult og nød, der adelen, baronene, kongene, kirkens folk og andre storfolk drev skånselløs utnytting og straffeforfølgelse av alle de små og vergeløse i samfunnet. Ikke minst inkvisisjonen, der pavekirken med sine folk drev med sin nådeløse torturering av sine ofre for å få dem til å tilstå sine synder, for deretter å dømme ofrene til halshugning, bålbrenning eller andre grusomme straffer, er en stor skamplett i dette historiske bildet. Alt stoffet her er jo så enormt spennende!

Så historisk sett er temaet i boka meget interessant. Og vi får masse informasjon om Spanias historie.
Men jeg må si at jeg ble skuffet over skrivestilen til Ildefonso Falcones. Det kan muligens ha noe med oversettelsen å gjøre. Jo mer jeg leste, jo mer strittet jeg imot denne måten å skrive på. Mot slutten var det så mange ufullførte setninger og unødvendige spørsmålsstillinger at jeg vred meg i pine. En god del av språket var så dårlig at ordet "kiosklitteratur" dukket opp i hodet mitt. Jeg fant ikke et eneste sitat jeg fikk lyst til å gjengi her, dessverre.

Jeg må bare si til slutt at bl.a. Sigrid Undset med sine middelalderromaner om Kristin Lavransdatter appellerte mye mer til meg. Der kommer man mye dypere inn i menneskesinnet enn i Havets katedral.

Ja, bokas tema er i aller høyeste grad Sara, om hennes barndom og oppvekst og veien fram til et voksent liv. Og beskrivelsen av hvor vanskelig det er å leve som jente/kvinne i en mannsdominert verden, ikke minst. Veien ut og vekk fra den verdenen, og opplevelsen av å komme til Norge, der hun måtte lære seg å forstå en helt ny kultur og et nytt språk, gjorde at jeg mener boka fortjener lesere. Jeg tror kanskje mange kan lære litt av det hun skriver om hvordan det kan føles å forlate alt man kjenner og komme til et helt fremmed land, der man må lære alt på nytt.
På sett og vis enig med deg i at en ren selvbiografi ville vært det beste her. Men jeg føler at boka er meget selvbiografisk slik den fremstår. Og jeg tenker meg at det er mulig at hun måtte skrive den slik hun har gjort for å få litt distanse og perspektiv til det boka handler om.

Jeg holder på med boka nå, har kommet over halvveis, - og er så langt ikke så overvettes imponert over språket. For meg blir ikke dette helt virkelighetsnært... - Lurer på om det kan ha noe med oversettelsen å gjøre?
Syns det er blitt litt vel mange endimensjonale personligheter hittil, og jeg snubler over alle krigshandlingene og alle fyrstene, baronene og kongene som regjerer ved og rundt Middelhavet...
At det var mange fattige mennesker og kjempetøffe tider for fattigfolk i Middelalderen, er jeg ikke i tvil om, og det solide grepet som kirkens folk hadde på alt som skjedde og alle som levde den gangen, gjorde nok ikke alltid saken noe bedre.
Det historiske perspektivet er jo egentlig spennende! Men skrivestilen til Ildefonso Falcones har jeg rett og slett ikke så mye sansen for, slik den er i denne oversettelsen.

Jeg skal fullføre boka, og kommer sikkert tilbake med en kommentar til når den er ferdiglest.

Sara Azmeh Rasmussen har skrevet ei fengende og interessant bok, basert på hennes eget liv.

Denne selvbiografiske boka gjorde inntrykk. Hun forteller om hvordan barndommen og oppveksten formet henne og førte henne fram til dagen da hun måtte reise ut av landet sitt. Hun kom til Bergen, der hun gikk på skole, og måtte prøve å forstå det vanskelige språket, og ikke minst måtte lære seg å innrette seg i dette kalde landet hun i begynnelsen forsto så lite av.

Den er også hyperaktuell akkurat nå, for Sara Azmeh Rasmussen er fra Syria, landet der regimet nå ser ut til å rakne fullstendig i sømmene.
Sara Azmeh Rasmussen kommer fra Damaskus. Hun er religionskritiker, feminist, aktivist og samfunnsdebattant. "Skyggeferden" ble lansert på selveste kvinnedagen 8.mars. Hun er vinner av Fritt Ord Prisen 2012.

Noen husker kanskje handlingen hennes på 8.mars-markeringen på Youngstorget i 2009. Da rev hun av seg den sorte hijaben, dynket den i tennvæske og tente på. Dette førte selvsagt til mange reaksjoner fra rasende muslimer, drapstrusler og internasjonal oppmerksomhet.

Fram til å bli integrert i Norge har hun hatt en lang og ofte vond og vanskelig reise. Boka er viktig. Den viser hvor vanskelig det kan være å forstå hvordan man skal klare å innrette seg i det norske samfunnet for en som kommer fra en helt annen kultur.
Du kan lese mer om livet hennes i fri tanke 2 2012.

Les boka hennes!