Bokelskere.no

Jodi Picoult er en mester i å krype under huden på og langt inni hodet på sine hovedpersoner. Jeg blir stadig like imponert over hennes evne til å kunne se de vanskeligste situasjoner fra forskjellige perspektiver.
Her fikk jeg dessuten et mye bedre bilde av hvordan det er å leve med Asperger.
Strålende skrevet!

Burde jo skrive en omtale på engelsk, siden jeg har lest denne på originalspråket.
Men jeg skal i stedet sitere litt fra boka, der Jacob beskriver litt om hvordan det er å leve med Asperger (side 321):
"Having Asperger's is like having the volume of life at full blast all the time. It's like a permanent hangover (although I admit I have only been drunk once, when I tried Grey Goose straight to see the effect it would have on me and I was dismayed to learn that, rather than giggling, like everyone on television who's drunk, I only felt more displaced and disoriented, and the world only got more fuzzy and indistinct). All those little autistic kids you see smacking their heads against walls? They're not doing it because they're mental. They're doing it because the rest of the world is so loud it actually hurts, and they're trying to make it all go away."
Jeg er stadig like imponert over Jodi Picoult og hennes evne til å skrive virkelighetsnært og ekte om vanskelige temaer.
Jacob har fått diagnosen Asperger. Det påvirker også livet til de som er rundt ham. Først og fremst hans mor og bror.
House rules handler om å ha trygge regler og forutsigbare stabile rammer i livet og i huset, nettopp for at Jacob skal greie å fungere så godt som mulig i det daglige.
Men Jacob har, som mange med Asperger, sine egne meget spesielle interesseområder, som han går inn for med noen av oss nok ville kalle fanatisk innsats; i dette tilfelle er det krimscener og en viss kriminalserie på tv som er det store interessefeltet. Jacob er en mester i å løse kriminalmysteriene...
Så havner han opp i en ekte krimscene i virkeligheten. Og da begynner problemene å rulle for alvor. Jacob blir siktet for mord.
Jodi Picoult veksler ofte mellom å gå inn under huden og langt inni hodet på alle hovedpersonene som er med i boka, og det gjør hun også her. Vi får på den måten oppleve det som skjer fra flere perspektiver.
Til slutt vil jeg ta med dette sitatet fra Jacobs mor Emma (side 544):
Once Jacob told me that he could hear plants dying. They scream, he said. I thought for certain this was ridiculous until I talked to Dr Murano about it. Kids with Asperger's, she said, have senses we can't even imagine. We filter out sounds and sights that are constantly barraging their brains, which is why sometimes it seems like they're off in their own little world. They're not, she said. They're in our world, but they're more engaged in it than we'll ever be.
Glitrende skrevet!

Jeg har nettopp lest House Rules, både på norsk (Åstedet) og engelsk. Kan trygt anbefales!
Jeg hadde med meg bøkene overalt og hadde store problemer med å gjøre eller tenke på noe annet mens jeg holdt på med dem. Jeg blir så engasjert! Og hun klarer jo å beskrive tanker, følelser og tilstander så levende. Jeg fikk mer innsikt i livet til en med Asperger av å lese denne boka, og ikke minst hvordan det kan være å være i familie med en med Asperger. Jeg må innrømme at jeg var veldig lite tilstede i virkeligheten mens jeg var tilstede i de bøkene. Hun har en fantastisk evne til å holde på meg som leser! Kan vel egentlig si det om alle de bøkene jeg har lest av henne.

Jodi Picoult har seilt opp til å bli en av mine aller mest interessante nålevende forfattere.
Hun tar opp temaer og kompliserte situasjoner hvor hun klarer å gjøre de impliserte personene så levende og ekte at jeg ofte kan synes at det rett og slett gjør fysisk vondt å involvere meg. Hun kan virkelig kunsten å gå dypt inn i det hun skriver om, og ikke minst kunsten å kunne se saker og ting fra flere perspektiver.
I Lone Wolf er det spesielt spørsmålet om man skal/ikke skal forlenge livet til en som ikke lenger er forventet å våkne igjen fra koma, som er det brennbare temaet. Passiv/aktiv dødshjelp, en aktuell problemstilling, - og hvem kan egentlig si helt sikkert om en person som ligger i koma aldri kommer til å våkne igjen?
Enig med deg i at mye av det Jodi Picoult skriver om er det lurt å drøvtygge på i ettertid. Det er nå godt over et halvt år siden jeg leste Lone Wolf. Mye av stoffet trenger tid til bearbeiding, og bøkene hennes er godt egnet til å gi en dypere innsikt og betraktelig utvidede horisonter i de sakene hun skriver om.
Jeg har også grublet. For meg ble Lone Wolf omtrent like engasjerende som de andre bøkene hennes; jeg er stadig voldsomt imponert over hvor godt hun setter seg inn i de emnene hun tar opp. Har inntrykk at hun gjør et meget grundig forarbeid, og jo vanskeligere dilemmaene er, jo bedre skriver hun.

Menneskets lodd av André Malraux? Men den ser jeg du har i samlingen din. Ellers må jeg benytte anledningen å minne om at nesten alt av den godeste D.H. Lawrence jo har et arbeiderklassebakteppe.

Men det har da kommet noe godt ut av det! jeg kan nå svare på det du lurer på. Jeg kan iallefall skissere slik det er her i Trondheim. På basisnivå er man låst til de gitte emnene, og disse er delt opp etter perioder (antikken, renessansen, moderne tid), hvor da de to første periodene naturligvis er noe ubalansert hva gjelder kjønnene (!). På fordypningsnivå får man mer valg. Her kan vi velge emner vi har lyst til å ta, om enn begrenset til de seminarene som er tilgjengelig det og det semesteret. F.eks. har jeg tatt et seminar om brevromaner, og et annet om «den sentimentale roman» på 1700-tallet, og her bestod pensum av et flertall kvinnelige forfattere.

Litteraturvitenskap er et hyggelig fag. Mer enn å sitte med lupe og påstå ting om litteratur, å redusere den til teorier, er det jo en unnskyldning til å lese og gjøre det man er glad i. Stå på!

Jodi Picoults bøker slutter aldri å begeistre meg. Hun skriver fantastisk bra og levende, og jeg liker best å lese bøkene hennes på engelsk. Hennes hovedpersoner blir så ekte. Hun går inn i personene sine på en så overbevisende måte.
I denne boka er temaet tungt og vanskelig. Hun tar for seg de alvorlige krigsforbrytelsene fra andre verdenskrig, og gjør det så bra at det gjør fysisk vondt å lese om det. Hennes måte å skrive om alvorlige temaer på er forbløffende dyptpløyende og variert. Hun er en mester i å skrive om kompliserte forhold. Ingenting er bare svart/hvitt. Er det mulig å leve videre, få et godt liv, med så traumatiske og vonde opplevelser som de overlevende fra Auschwitz var utsatt for, og er det mulig at en tidligere krigsforbryter og morder fra fangeleirene er blitt et "nytt og bedre menneske"? Er det mulig å tilgi et slikt menneske noe av det som skjedde i konsentrasjonsleirene?
Dette er en meget engasjerende bok som ikke slipper meg så lett etter at den er ferdiglest...

Jeg er enig med deg om denne boka.
Har sett at den har fått så mange lovprisninger om hvor fantastisk den er, og ble nysgjerrig på den, - men jeg opplevde den dessverre som svært banal, enkel og forutsigbar, med personer som ikke var helt overbevisende ekte.
Emnet er både interessant og aktuelt (og også rørende, som du også nevner, Hilda), men her ble det litt for platt og overfladisk for meg, uten den dybden det hadde fortjent, og utviklet seg til å bli en slags tåredryppende "såpeopera", - og som det ble altfor lett å forstå hvor ville ende....
Temaet aktiv dødshjelp kommer nok til å bli omdiskutert i mange år til. Det tror jeg vi kan være temmelig sikre på.