Bokelskere.no

Jeg går gjennom det gamle gule solskinnet
for å nå kjøkkenbordet mitt
Diktet om meg
ligger der sammen med bøkene
hvor jeg nevnes
blant de døde og kommende Dylan-er

Been so long since a strange woman has slept in my bed
Look how sweet she sleeps, how free must be her dreams
In another lifetime she must have owned the world or been faithfully wed
To some righteous king who wrote psalms beside moonlit streams

There is a crack in everything
That's how the light gets in

You have no form, you move among, yet do
not move, the relics of exhausted thought
of which you are not made, but which give world to
you, who are of nothing made, nothing wrought.
There you long for one who is not me, O
queen of no subject, newer than the morning,
more antique than first seed dropped below
the wash where you are called and Adam born.
And here, not your essence, not your absence
weds the emptiness which is never me,
though these motions and these formless events
are preparations for humanity,
and I get up to love and eat and kill
not by my own, but by our married will.

Do not arrange your bright flesh in the sun
Or shine your limbs, my love, towards this height
Where basket men and the lame must run, must run
And grasp at angels in their lovely flight

With stumps and hooks and artificial skin.
O there is nothing in your body's light
To grow us wings or teach the discipline
Which starvers know to calm the appetite.

Understand we must be content to beg
The clinic of your tighs against the night
Were there no scars of braces on his leg
Who sings and wrestles with them in our sight,

Then climbs the sky, a lover in their band.
Tell him your warmth, show him your gleaming hand.

Historiske nedtegnelser forteller oss ikke nødvendigvis hva som har hendt i virkeligheten, men bare forfatternes oppfattelse av hendelsene, eller hva de ønsket at andre skal tro har hendt.

Stemmen hennes forsvant da jeg fulgte etter henne opp hovedtrappen - revet mellom det forstandige behovet for å holde meg nær og trangen til å luske noen få skritt bak og late som om jeg ikke var sammen med henne.

En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse, eller i de intellektuelle tidsskrifter.

Hvis du ønsker å forandre verden, bør du først få deg en utdannelse.

Dypest sett er rasistiske uttalelser mer tragisk for rasistene enn dem de er ment å gå ut over, fordi de åpenbarer engstelige, lukkede og avstumpede sinn. Et menneske som ikke kan tåle annerledeshet, tåler neppe seg selv så veldig godt heller.

For meg er rasisme fullstendig utålelig, og må bekjempes med alle legitime midler. Men kampen mot en lovreligions inntog i et verdslig samfunn, er langt fra utålelig - det er en ytterst nødvendig kamp hvis vår frie sivilisasjon skal kunne videreføres til neste generasjoner.
Islam er således like berettiget å kritisere som enhver annen doktrine - hvis man da ikke i fullt alvor mener at den islamske konfesjonen er ekstraordinær og så fornem, at den er hevet over enhver rasjonell tilnærming og gransking. Selvsagt må dens tilhengere og kamerater få lov til å mene at islam er ren og urørlig, men å pålegge andre den samme overbevisningen og tilnærmingen, er fullstendig uakseptabelt og i full kollisjon med opplysningstidens idealer om rasjonalitet.

Ingen politiker treffer bare kloke avgjørelser, og ingen sjef kan lage regler som kan dekke alle situasjoner. Det jeg ikke kan forstå, er at det skal være så vanskelig å snu, selv når en vet at en er i ferd med å kjøre seg fast. Alle som har vært i krigen, vet at troen på egen ufeilbarlighet skaper de farligste situasjonene. Derfor var det så viktig å lytte, ikke bare på sambandet til fienden, men også til alle i eget lag som hadde en oppfatning av hva som var det riktige å gjøre.