Bokelskere.no

Mye urett er begått mens vestlige medier sviktet sitt kall om kritisk objektiv journalistikk og ensidig hyllet den ene part. Den kjente filosofiprofessoren Arne Næss sa engang at den moderne verdens teknologiske nyvinninger ikke har endret noen ting. Folk er fortsatt stort sett uten evne til å sette seg inn i annet enn sitt eget narrative univers og knapt nok det, til tross for mobiltelefoner, PC og andre teknologiske informasjonskanaler. De fleste leser simpelthen ikke aviser fra andre land enn sitt eget, og da handler det stort sett om innenriksstoff.

Jeg kan tenke fritt og er derfor selvstendig.
De kan få vaske kroppen min, og jeg kan tillate meg å nyte det i stedet for å føle skammen.
Å overgi meg naken i deres hender befrir meg.
Ingen når sjelen min.
De kan være mine årer og ro for meg, og jeg kan ligge på dørken og se himmelen.

Å lide er ikke under den menneskelige verdighet. Jeg mener at man kan lide menneskeverdig og ikke menneskeuverdig. Jeg mener at de fleste i Vesten ikke kan kunsten å lide og i stedet gripes av tusen forskjellige slags angst /.../ Man må akseptere at døden hører sammen med livet, også den mest redselsfulle død. Og lever vi ikke et helt liv hver eneste dag, spiller det da noen rolle om vi lever noen dager mer eller mindre?

Å få noens tid. At noen gir meg av sin tid.
Det er en gave så stor, så stor.
En kollega kommer hit og leser skjønnlitteratur med vakker stemme.
Han sitter ved sengen min der jeg ligger mens sondematen pumpes inn. Vi har lys tent, og jeg vil at den boken aldri skal ta slutt.

Man får symptomer som tyder på sykdom. Pendler mellom håp og fortvilelse. Det kan jo være en feiltagelse. Kankje jeg innbiller meg alt?
Men innsikten er jo der. Et menneske vet når det er sykt. Når døden prøver på seg drakten.

Jeg skal ta dagen som den kommer, sier de.
Jeg våkner ved siden av mine sønners far og lukter litt på ham. Men alltid med det lille stikket av utilstrekkelighet. Min utilstrekkelighet. Enda jeg jo skal ta dagen som den kommer, og derfor er jeg glad jeg klarer å skyve meg opp av sengen, halte til toalettet og trekke ned buksene. Jeg kan fremdeles tørke meg selv. Foreløpig er det bare vridebevegelser og pinsettgrep venstrehånden har vanskelig for.

Han var kommet til det punktet i livet der han ble slått, med økende styrke, av et spørsmål så overveldende enkelt at han ikke hadde noe å stille opp med. Han lurte på om livet var verdt å leve, om det noensinne hadde vært det. Han antok at dette var et spørsmål alle stilte seg på et eller annet tidspunkt, og han lurte på om det kom med en like kjølig kraft til alle som til ham. Spørsmålet brakte sorg med seg, men det var en generell sorg som (trodde han) hadde lite med ham selv å gjøre eller hans spesielle skjebne. Han var ikke engang sikker på om spørsmålet sprang ut fra de mest umiddelbare og åpenbare grunner, fra det hans eget liv var blitt. Han trodde det kom fra opphopningen av år, fra akkumulerte tilfeldigheter og omstendigheter og fra det han hadde forstått av dem. Han kjente en dyster og ironisk glede ved muligheten av at det var det lille han hadde klart å tilegne seg av lærdom som hadde ført ham til denne kunnskapen: at allting i det lange løp, selv lærdommen som hadde vist ham dette, var fåfengt og tomt, og skrumpet til sist inn til en intethet det ikke kunne forandre.

Som alle elskere snakket de mye om seg selv, som om de derigjennom kunne forstå den verden som gjorde dem mulig.

I sin tidlige ungdom hadde Stoner tenkt på kjærligheten som en absolutt tilstand man kunne få tilgang til hvis man var heldig. I moden alder hadde han bestemt seg for at den var den falske religionens himmel, noe man burde stirre på med lystig vantro, forsiktig og velkjent forakt og skamfull nostalgi. Som middelaldrende begynte han å skjønne at den hverken var en nådestilstand eller en illusjon; nå så han på den som en menneskelig tilblivelseshandling, en tilstand som ble oppfunnet og modifisert sekund for sekund og dag for dag, av viljen, hjernen og hjertet.

I began to worry, a little later, that the sins my captors had sown in me were being harvested in my family in more ways than one. Among Far Eastern ex-prisoners-of-war there is a rumbling of belief that our children are damaged, in some way genetically harmed. It seems to us, when we get together now as older men, that we have bequeathed some strange problems to our children. It is interesting that some American scientists suggest that the notorious 'middle passage' of the slave trade may have caused intolerable genetic stresses which damaged the immediate descendants of slaves. I don't know whether it is good science, but we murmur these things among ourselves, caught between rumour and doubt. Who knows, too, what effects our suppressed feelings may have had on the psychic development of our children?

She was utterly unhurried, and this is what impressed me more than anything. She seemed to have infinite time, endless patience and sympathy; but above all she gave me time. It was astonishing simply to know that the pressure of everyday life would not drown out what I had to say. I remembered the half/hour medical examination in 1945, when I was still raw and sore, and there was no interest or time. Half a century later I was still livid with suppressed anxiety and now at last here was someone with the time. Not only that, there was the easing of mind that came with knowing I was not uniquely crippled or mad.
That meeting was like walking through a door into an unexplored world, a world of caring and special understanding.

I didn't understand yet that there are experiences you can't walk away from, and that there is no statute of limitations on the effects of torture.

The news was passed along by trusted men, through hundreds of different mouths, around the workshop compound and up the miles of railway track to the real death camps. We made sure that one reliable man, Gunner Tomlinson, was placed on the ration train going up the line and briefed him on what to tell the men suffering there. It was difficult for them and for us to distinguish truth from rumour, to know how much to believe. Who knows how the news was distorted as it went along, how truth became legend and vice versa; but having these scraps of information was a wonderful boost to our morale and to our sense of connection with the world we had lost. The radio meant more to prisoners than anyone can imagine: it literally gave meaning and normality to our lives; now we felt we knew what we were living for.

Yet the Burma-Siam railway was unique; to a mind haunted by images from biblical times it recalled the construction of the Pyramids; it was not only the last cruel enterprise of the railway age, but the worst civil engineering disaster in history.

The physical healing happens so fast, it is the rest that takes time.

At the beginning of time the clock struck one
Then dropped the dew and the clock struck two
From the dew grew a tree and the clock struck three
The tree made a door and the clock struck four
Man came alive and the clock struck five
Count not, waste not the years on the clock
Behold I stand at the door and knock.

Multikulturalismen som håndteringsmodell for innvandring mener følgelig at man bør tone ned egne kulturelle og idealer for å forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Langs aksen "Europa - de andre" ble det i Derridas ånd viktig å nedrive makten til den dominerende part, i dette tilfellet Europa, som ble anklaget for å anse sin egen kultur som overlegen. "De andre" skulle gis forrang siden "den hvite mann" angivelig hadde forårsaket så mye elendighet i verden under kolonitiden.
Eksempelvis situasjonen i Den Demokratiske Kongo Republikken der over seks millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen det siste tiåret. Argumentet om den hvite manns grådighet under kolonitiden ødela Afrika, holder ikke lenger mål. Femti år etter de afrikanske statenes frigjøring, er det åpenbart at kongoleserne har vært vel så harde mot hverandre.

I dag er ikke-vestlige innflyttere overrepresentert i volds- og kriminalstatistikken, samt i stønadssystemet. De siste årenes overfallsvoldtekter i Norge er utelukkende gjennomført av usiviliserte ikke-vestlige som åpenbart mangler en grunnleggende respekt for kvinnen. Gleden over å undertrykke andre og påføre uskyldige lidelser, ser dermed ut til å være et trekk som rammer mennesker fra alle raser. Idyllen som Derida antok ville inntreffe straks det tradisjonelle Europa ble ydmyket i møtet med fremmede kulturer, har altså uteblitt.

Det multikulturelle prosjekt har radbrukket nasjonens stolthet over å være norsk - nettopp den type identitetsforankring som er så viktig å opprettholde i en globalisert tidsalder der differensiering utgjør et uforholdsmessig press på individet, for å sitere sosiolog Zygmunt Bauman. Det har gått så langt at den som nevner Olav den Hellige eller Harald Hardråde i et foredrag, straks blir sammenlignet med et møte i Nasjonal Samling. Det er knapt lov å være stolt over tradisjonelle europeiske verdier, uten å bli overfalt av beskyldninger om at man er intolerant, rasistisk, fallokratisk eller allment mannevond.