Bokelskere.no

I vår del av verden har vi lenge tatt ytringsfriheten nærmest som en selvfølge. Men grusomhetene i Frankrike minner oss om at den er en rettighet som kommer med en pris. Den er dyrekjøpt. Også her i Norge. Vi skal ikke mer enn 70 år bakover i vår historie før frie ytringer kunne medføre dødsstraff. Tallrike nordmenn satte sine liv på spill for å holde den illegale pressen i gang under okkupasjonen.

Som psykiater er jeg ikke begeistret for konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke det finnes en ond makt som prøver å utbre digitale medier og dermed en snikende demens i befolkningen for å holde folk under kontroll. Nei, jeg tror det er langt enklere enn som så. Det finnes folk som tjener svært mye penger på digitale produkter, og som er helt likegyldige til menneskers, og særlig barns, velbefinnende. Man kan sammenligne dem med våpenprodusenter og -forhandlere, som som kjent tjener penger på andre menneskers død. Også tobakkindustrien, som fremstiller produkter som er beviselig dødelige, mange matprodusenter - som fremfor alt gjør våre barn syke med produktene sine - og reklamebransjen - som blant annet annet hjelper tobakks- og næringsmiddelprodusentene med å selge sine livsfarlige produkter - kan nevnes her.

Bruk av datamaskiner i tidlig barnehagealder kan føre til oppmerksomhetsforstyrrelser. I førskolealder kan det føre til leseforstyrrelser. I skolealderen ser man tegn til økende sosial isolasjon. Dette går frem av amerikanske og senere også tyske studier.

Da Miriam ble løslatt i 1970, var hun 17 1/2 år. Søsteren tok henne med til en innsjø for å bade. Livredderen bad henne ut, men hun klarte ikke å svare. Han het Karl-Heinz Weber, men alle kalte ham Charlie. Da Miriam ikke svarte, forsøkte han å få kontakt med henne gjennom søsteren. Han syntes at hun var så rar, og så stille. Han ville komme til bunns i det.
(...)
«Det var han som fikk meg tilbake igjen.» Miriam går over til en slitt koffert, og fra den faller alle fotografiene hennes ut over gulvet. Hun finner et av Charlie. Det er av en mann i 20-årene, med lysebrunt hår og pent ansikt som ser rett mot kameraet. Han er plassert merkelig langt ute mot den venstre kanten av bildet.
«Å, det er fordi jeg klippet vekk meg selv,» sier Miriam. Så sier hun: «Det er bryllupsbildet vårt.» Jeg vil spørre, men jeg sitter taus.

«Fengselslivet gav meg noen merkelige, små nykker.» Hun har tatt dørene av hengslene i alle leilighetene hun siden har bodd i. Det er ikke slik at hun får angstanfall i små rom, sier hun, men hun begynner å kaldsvette. «Denne leiligheten er perfekt for meg,» sier hun, og ser seg rundt i det åpne rommet.

«Da jeg kom ut av fengselet, var jeg egentlig ikke lenger menneskelig,» sier Miriam.
Den første dagen i Hoheneck ble Miriam befalt å kle av seg, legge igjen klærne hun kom i og ta med seg den blå- og gulstripete uniformen. Hun ble ført naken bortover en korridor og inn i et rom med et dypt, flislagt badekar. To kvinnelige voktere ventet. Dette var velkomstdåpen.
Det var den eneste gangen hun trodde at hun skulle dø. Badekaret var fylt med kaldt vann. Den ene voktersken holdt henne i bena og den andre i håret. De dyttet hodet hennes under vann en lang stund, så trakk de henne opp etter håret, mens de skrek mot henne. Så holdt de henne nede igjen. Hun kunne ikke gjøre noen ting, og hun kunne ikke puste. Og opp. «Din drittjente. Din velse oppkomling. Din idiot av en forræder, ditt vesle utyske.» Hun trodde de skulle drepe henne.
Miriam er opprørt. Stemmen er anstrengt, og jeg kan ikke se på henne. Kanskje de banket noe ut av henne som hun aldri fikk tilbake.

Miriam forklarer vennlig at i DDR var det utenkelig at et menneske ville spørre en fremmed, en fullstendig fremmed, om vedkommende bodde i nærheten av grensen. Det var også utenkelig at denne fremmede ville spørre om du tenkte å rømme. Og det var enda mer utenkelig at vedkommende så ville tilby praktiske tips om stedet. Forholdet mellom mennesker var begrenset av det faktum at den ene eller den andre kunne være en av dem. Alle mistenkte alle, og den mistilliten dette skapte var grunnlaget for sosial eksistens.

Stasi var besatt av detaljer, og mislyktes fullstendig i å forutsi slutten på kommunismen, og med den, slutten på landet. Mellom 1989 og 1990 ble det snudd opp ned: stalinistisk spionenhet den ene dagen, museum den neste. I løpet av sine 40 år frembrakte «firmaet» like mange dokumenter som alle dokumenter om tysk historie siden middelalderen. Hvis arkivmaterialet som Stasi hadde om sine landsmenn og -kvinner ble lagt etter hverandre, ville det danne en rekke som var 180 km lang.

Helt siden de giftet seg, hadde de to utført kjønnsakten meget sjelden, i stummende mørke, i dryppende stillhet og nesten total ubevegelighet. Det kunne ikke falle Hind inn å vri og vrikke på seg, og siden Sufyan øyensynlig klarte seg med et absolutt minimum av bevegelse, antok hun - og hadde alltid antatt - at de to hadde samme syn på saken, nemlig at det var noe svineri, som man ikke skulle diskutere før eller etter, og som man heller ikke skulle gjøre oppmerksom på mens det pågikk. At det tok sin tid før barna kom, oppfattet hun som Guds straffedom for de ugjerninger bare Han kjente til fra hennes forrige liv. At de begge ble jenter, nektet hun å klandre Allah for: hun foretrakk å skylde på det puslete frøet som ble plantet i henne av hennes umandige ektemann, en innstilling hun ikke unnlot å bekjentgjøre, og det med stort ettertrykk, og til jordmorens forskrekkelse, i samme stund som lille Anahita kom til verden. «Enda en jente,» gispet hun i avsky. «Jaja, når man tenker på hvem som laget ungen, får jeg være glad til at det ikke ble en kakerlakk, eller en mus.»

Konflikten mellom ytringsfrihet og islamisme i Norge begynte selvfølgelig ikke med karikaturstriden. Den startet våren 1989 da William Nygaard bestemte seg for å trosse drapstruslene fra ayatolla Khomeini og likevel gi ut Sataniske vers. Og den nådde sitt foreløpige dramatiske høydepunkt her i Dagaliveien. Skuddene mot William Nygaard var et av de første islamistiske voldsanslagene mot ytringsfriheten i Europa. Jeg har hele tiden ment at Norge derfor burde ha et særlig ansvar for å forsvare ytringsfriheten mot islamistiske trusler. Dessverre sviktet norske myndigheter fatalt da saken igjen ble satt på spissen i 2006.

Han så seg om etter noen å klandre. Også han drømte, og i drømmene var det en skikkelse, et ansikt, som kom drivende nærmere, spøkelsesaktig stille, uklart, men en dag med det aller første ville han kunne kalle det ved dets navn.
Jeg er hva jeg er, godtok han.
Underkastelse.

Han begynte å skjelve; vibrasjonene ble så voldsomme at han tenkte han kunne revne under påkjenningen, som et, som et, fly.

Profeten våkner mellom silkelakener, med dundrende hodepine, i et rom han aldri har sett. Utenfor vinduet står solen nær sitt voldsomme senit, og i silhuett mot alt det hvite er det en skikkelse i svart kappe med hette, en som synger stille, med sterk, lav stemme. Sangen er en som Jahilias kvinner synger i kor når de trommer sine menn ut i krigen.

Byen Jahilia er bygd helt av sand, byggverkene formet av den ørkenen den rager opp av. Den er et syn som vekker undring: omgitt av murer, med fire porter, et eneste stort mirakel utrettet av dens innbyggere, som har lært knepet å forvandle den fine hvite dynesanden på disse gudsforlatte trakter - det stoff som omskifteligheten består av - innbegrepet av ulikevektighet, lureri, forræderi, formløshet - og har gjort den, ved alkymi, til det stoff som brer oppe deres nyoppfunne uforanderlighet. Disse menneskene står bare tre-fire generasjoner fra sin nomadiske fortid, da de var like rotløse som sanddynene, eller rettere sagt: forankret i vissheten om at den omreisende tilværelsen i seg selv var et hjem.
- Mens omstreiferen kan klare seg reisen foruten; den er ikke annet enn et nødvendig onde; hovedsaken er å komme frem.

Kommunistene, både de østtyske og cubanske, skulle arbeide for et klasseløst idealsamfunn. Det var jo hele poenget med kommunismen. Men i den praktiske gjennomføringen av den kommunistiske ideen hadde de selv skapt sin spesialversjon av det klassedelte samfunn. Og det var et samfunn der det til alt overmål var umulig å gjøre en klassereise. Det gikk ikke an å jobbe seg oppover på samfunnsstigen gjennom hardt arbeid, risikovilje, gode ideer og pågangsmot.
Nei, for dette klassedelte samfunnet var ideologisk delt. Det var nomenklaturaen, partipampene, de rettroende kommunistene som utgjorde overklassen. Og dit fikk man bare adgang dersom man var villig til å krype for systemet. Og selv bli en del av undertrykkelsesapparatet.

Lykken er å kunne velge mellom 30 forskjellige TV-kanaler. Sittende i lykkestolen på et hotellværelse i Fort Lauderdale på Floridas Solskinnskyst med utsikt mot en lunken Golfstrøm på vei nordover, er lykken fullkommen. Beskue nymånen over Atlanterhavet, lytte til brenningen i stereo som brytes mot beachen - bare det er lykken en sen høstdag.

Science has taught us, against all evolved intuition, that apparently solid things like crystals and rocks are really composed almost entirely of empty space. The familiar illustration represents the nucleus of an atom as a fly in the middle of a sports stadium. The next atom is right outside the stadium. The hardest, solidest, densest rock, then, is 'really' almost entirely empty space, broken only by tiny particles so far apart that they shouldn't count. So why do rocks look and feel solid and hard and impenetrable?
I won't try to imagine how Wittgenstein might have answered that question. But, as an evolutionary biologist, I would answer it like this. Our brains have evolved to help our bodies find their way around the world on the scale at which those bodies operate. We never evolved to navigate the world of atoms. If we had, our brains probably would perceive rocks as full of empty space. Rocks feel hard and impenetrable to our hands because our hands can't penetrate them. The reason they can't penetrate them is unconnected with the sizes and separations of the particles that constitute matter. Instead, it has to do with the force fields that are associated with those widely spaced particles in 'solid' matter. It is useful for our brains to construct notions like solidity and impenetrability, because such notions help us to navigate our bodies through a world in which objects – which we call solid – cannot occupy the same space as each other.
A little comic relief at this point – from The Men who Stare at Goats by Jon Ronson:

This is a true story. It is the summer of 1983. Major General Albert Stubblebine III is sitting behind his desk in Arlington, Virginia, and he is staring at his wall, upon which hang his numerous military awards. They detail a long and distinguished career. He is the United States Army's chief of intelligence, with sixteen thousand soldiers under his command … He looks past his awards to the wall itself. There is something he feels he must do even though the thought of it frightens him. He thinks about the choice he has to make. He can stay in his office or he can go into the next office … He stands up, moves out from behind his desk, and begins to walk. I mean, he thinks, what is the atom mostly made up of anyway? Space! He quickens his pace. What am I mostly made of? He thinks. Atoms! He is almost at a jog now. What is the wall mostly made up of? He thinks. Atoms! All I have to do is merge the spaces. … Then General Stubblebine bangs his nose hard on the wall of his office. Damn, he thinks. General Stubblebine is confounded by his continual failure to walk through his wall.

Barndommen og tenåringstidens besøk i DDR har preget meg, mine verdier, mitt engasjement og mitt syn på verden, kanskje mer enn jeg har vært klar over. Det har blant annet påvirket meg politisk. Gjort meg til en overbevist antikommunist.
Jeg så jo råttenheten i systemet fra innsiden. Idealet om likhet og brorskap var bare et tomt skall. Faktisk klarte kommunistene å skape et forskjellssamfunn som nesten var verre enn den kapitalistiske versjonen. For i DDR var godene virkelig reservert for eliten. Reservert i bokstavelig forstand.

Den gangen, i 1976, var det ennå ingenting i veien med østblokkens selvtillit. Fremtidens ideologi het sosialisme. Det var bare et tidsspørsmål før de vesteuropeiske nasjonene ville bli innhentet av den kommunistiske verdensrevolusjonen. I hvert fall trodde man det i partihovedkvarterene i Moskva og Øst-Berlin.

Arbeiderne tystet på sine overordnede. Sjefer på sine ansatte. Naboer skrev rapporter om de andre i oppgangen. Så de på vesttysk TV? Hadde de konatkt med utlendinger? Kom de med slengbemerkninger om myndighetene?
Det finnes til og med et eksempel på at en Stasi-agent giftet seg og fikk barn med den han skulle overvåke. Vera Langsfeld var sentral i det kirkelige fredsmiljøet som ble stadig mer aktivt i begynnelsen av 1980-årene. Den gryende - om enn i starten ganske uskyldige - politiske aktiviteten i kirkene bekymret DDR-myndighetene. De ønsket full kontroll med det som var på gang. Og hva var da bedre enn å infiltrere bevegelsen?
I 1980 møtte Vera Langsfeld lyrikeren Knud Wollenberger. De giftet seg snart. Det Vera ikke visste, var at ektemannen arbeidet for Stasi under kodenavnet «IM Donald».
Nå fortsatte IM Donalds rapporter å strømme inn til Stasi-hovedkvarteret. Denne gang om hustruens stadig mer fremtredende rolle i den kirkelige undergrunnsbevegelsen. Vera grunnla flere fredsgrupper, et forlag og arrangerte menneskerettighetsseminarer. Men Stasi var merkelig nok alltid et steg foran. De visste på en forunderlig måte alt som skulle skje på forhånd. I 1988 ble Vera arrestert av sikkerhetspolitiet.