Bokelskere.no

Jeg kan overhodet ikke forestille meg et liv uten bøker[...]

Noen ganger legger man i vei for å komme et sted. Og noen ganger legger man bare i vei for å gå og gå og gå enda lenger, helt til tåken letter, fortvilelsen avtar eller man har tenkt ferdig en tanke.

Lykke og ulykke ligger ofte veldig nær hverandre. Man kunne også si at lykken av og til tar noen besynderlige veier.

Hvis man ser godt nok etter, så har vi jo alle våre særegenheter, våre følsomheter og våre luner. Det finnes ting vi gjør og ting vi aldri ville gjør, eller kun under helt spesielle omstendigheter. Ting som får andre til å le, riste på hodet og undre seg. Merkelige ting, som bare er våre.

Men folk en er glad i dør alltid for tidlig, ikke sant, uansett hvor gamle de blir.

Jeg tror det kan være nyttig å være impusliv [sic], hvis du bare innser hva konsekvensene kan bli før du stuper uti hendelsene.

Så ser jeg ikke noe galt i det å være impulsiv.Ikke så lenge det kombineres med litt fornuft!

Det var godt ha en slik vennine , som hun kunne snakke med om alt, og til og med kjefte på og ta imot kjeft fra, uten at det ødela vennskapet.

[...] Interneringen var basert på frykt. frykt for et menneskes opphav.

Jeg la blomstene foran gravsteinen til Joe og hvisket: husker du disse? jeg hadde noen slik i bilen da vi møttes. Centaurea cyanus. Jeg tok dem ut på kjøkkenet ditt og du fylte en vase med vann. Husker du? Jeg knelte ned og ble sittende på hælene mens jeg ventet på å merke ham. Hvor han enn var, var det ikke her. Sannheten er at jeg fortsatt ikke kan tro det, sa jeg. En del av meg tror ennå at du kommer til å dukke opp et sted. Er ikke det sprøtt?

Hvor mye visste jeg på et eller annet nivå, under overflaten, som jeg ikke ville bringe opp ved å stille et enkelt spørsmål? fordi jeg hadde min egen frykt.

Det er grenser for hva et menneske kan tåle i livet sitt. Grenser for hva en familie kan tåle.

Det har begynt å gå opp for meg ... å være perfekt er en vekt ingen av oss kan bære, levende eller dø.

Få mennesker er i stand til å elske et barn slik foreldrene gjør.

Der i den skogen forsto jeg hvorfor man kunne kalle en skog fortryllet. Omgitt av store, eldgamle og levende trær kan man få en følelse av noe mystisk, noe av en annen verden.

[...]Stans litt og se på dette øyeblikket.

[...] Og pappa har sagt at jeg alltid skal fortelle sannheten,uansett.

Endring kan være av det gode.

Gleden var håndgripelig og ofte høylytt. Andre ganger stilnet den til Zachs melkeduftende pust mot halsen eller Annies hår om fingrene når jeg flettet det, eller Joe som nynnet på en gammel låt fra Crowded House i dusjen mens jeg pusset tennene.