Bokelskere.no

Hadde Barnevernet grepet inn og stoppet mamma og Arild den gangen, så hadde ikke mamma kunnet reist til Alvdal og forsette. Det hadde ikke blitt en Alvdal - sak og Mariel og Toby kunne vært spart.

Mamma fortalte også at hun var overbevist om at jeg hadde aspergs syndrom ( meget høyt fungerende autist). Alle veier første tilbake til mamma hver gang. Ingen tvilte på henne. Jeg var sjanseløs hele veien. Et barn! Et barn som som bare ønsket kjærlighet og aksept fra mine nærmeste, min familie. I stedet endte jeg opp med en ødelagt barndom, jeg var understimulert og utsatt for grov omsorgssvikt.

Jeg ser jo nå at gjennom barneårene mine har det etter hvert vært opplest og vedtatt at jeg løy, stjal og laget dramatiske episoder nesten daglig. Hvis noen tok kontakt med mamma, hadde hun svar som de slo seg til ro med. Det var noe galt med meg. Jeg var syk i hodet. Et problembarn. Dette sa mamma til alle offentlige instanser som var inne i bildet. Det går igjen i alle saksdokumentene, og dem ble det mange av opp gjennom årene.

I hele mitt tolv år lange liv hadde jeg følt meg usigelig alene og ensom. Det var ingen steder å få trøst og varme. Ingen steder å få nærhet og omsorg. Følelsen av ensomhet ble bekreftet da mamma kort tid etter at vi hadde hatt visning på huset, ba meg om å pakke en pose med ting jeg ville ha fra rommet mitt og gå ut av huset. Hun ba meg stille meg ved søppelkassene ved veien. Jeg ble kastet ut som søppel. Alt jeg fikk ta med meg var to plastposer med noen ting fra rommet mitt. Jeg fikk ikke lov å ta med meg noen klær, så alt jeg hadde var det jeg gikk og sto i. Aldri har jeg følt meg så alene og så redd da jeg forlot huset.

Charlie kjente igjen symptomene : verbale angrep prellet av ham som regn på en paraply. Og han hadde det åndsfraværende uttrykket i øynene, så du nesten kunne se at tannhjulene i hjernen snurret rundt og rundt....

Du er nødt til å øve deg på å være din egen bestevenn, sa jeg. Ville du ha bedt bestevennen din om å jobbe hvert eneste øyeblikk, eller ville du synes at han fortjente å slappe av og hygge seg litt innimellom?

Mamma har aldri sagt til meg at hun er glad i meg. Jeg kan heller ikke huske en eneste positiv ting hun har sagt til meg. Eller om meg. For henne har jeg tilsynelatende alltid vært en byrde. Skammen over at mamma ikke har villet vite av meg, har jeg båret med meg hele live.t Den sitter dypt i meg, omtrent som den har blitt en del av min personlighet: jeg er det uelskede barnet. Det har vært en stor og vond byrde å bære.

Hele livet har jeg higet etter hennes oppmerksomhet. Livet fram til nå har i veldig stor grad bestått i å søke mammas kjærlighet og anerkjennelse. Jeg har grepet hvert minste lille tegn på oppmerksomhet, positiv eller negativ, hun har gitt meg. Stort sett har det vært avvisninger, men hver smule hun har kastet til meg har jeg begjærlig tatt til meg. Lengselen etter Mamma er noe jeg har levd med så lenge jeg kan huske. Men den skal ikke lenger fortære meg slik den gjorde i mange år etter at mamma ikke lenger ville ha meg.

At en mamma ikke er snill mot sine egne barn, er så grunnleggende galt i forhold til den virkelighetsoppfatningen de fleste av oss har at vi ubevisst velger å se en annen vei fremfor å se virkelighetens grufullhet i øynene. Når dårlig omsorgsevne går over til ren sadisme og ondskap - da er det vanskelig for et vanlig menneske å forstå.

Når jenta ropte: voldtekt, voldtekt!, sa folk: hun roper voldtekt hele tiden. Når hun kom på skolen med kroppen full av blåmerker og sprukken leppe, så lærere og helsesøster en annen vei. For mor hadde alltid en god forklaring, og Eline, hun var en lystløgner. Det var noe mor hadde sagt til alle, og ingen trodde på de utrolige historiene den lille jenta fortalte.

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg forsøkt å fortelle omverdenen hva jeg har utsatt for. Allerede som helt liten forsøkte jeg på barns vis å få hjelp. Også dette står beskrevet i papirene jeg nå har i hendene mine. Men hjelpen kom aldri, for det var ingen som hørte på meg. Det var ingen som trodde på meg.

Hun var hemmelighetsfull, sjalu, med en voldsom besittertrang, led av forfølgelsesvanvidd og var en storartet og hengiven hypokonder.

Jeg hørte svak musikk innenfor fra radioen ; et palmehageorkester spilte smektende melodier, som kunne fått karameller til å smelte...

Hun har et veldig uttrykksfullt ansikt, Wanda; den typisk engelske huden hennes er blek og skjør som silkepapir, og linjene rundt øynene hennes rynker seg på alle mulige slags vis alt etter hva slags humør hun er i. Det er vel det som skjer når man ikke bruker Botox, sminke eller solarium. Man sitter igjen med et ansiktsuttrykk i stedet.

Fahrenheit : aleinemorsproblem, det å ikkje vite kva faren til barnet heiter. Sjå > Mette Marit

Ekkolodd : ivrig loddseljar, returnerer stadig til døra. Sjå > Loddefjord.

Mokkasin : bensin produsert av mokkabønner. Blir blanda med kokande vatn. Låg literpris. Fører ofte til startvanskar. Sjå > aktor

Morfin, medisin som far nyttar for at mor skal bli vakrare. Kan også nyttast i relasjonen son og mor. Ofte medikament nytta før>medisinball.

Hun sendte ham et syrlig smil som kunne fått en stålbjelke til å bryte sammen på kortere tid enn det tok ham å oppfatte misnøyen hennes.

Han hadde lest et sted at når en mann gifter seg med en kvinne, håper han at hun aldri skal forandre seg, men når en kvinne gifter seg med en mann, er det med et ønske om å forandre ham.