Dyrene er en gave
Bygdabøygen såg eg sidan
i mang ein form
god som engel
og sleip som orm :
Stundom einsleg som nadarear,
og brått i flokk som fariseer.
Utanfrå kom han inn og takka
for seinast og sist
tøyg og turlærd og seminarist
Stundom bar han ein kross
og stundom sverdet ved sida.
Han song om fagraste framtidslandet
og levde langt inn i gamletida.
Han heiste faner i storm og sol
og ottast fylgjet som bar han fram.
Han nekta etter at hanen gol
og beit av hovudet av spott og skam
Frå diktet Bygdabøygen. Tor Jonsson, 1946
Varme sko
trasker bortover veien
tråkker på nedfalt løv
Måkene seiler
ned i havdypet
fram og tilbake
mellom søppel,tang
og skyer
Mitt blikk
møter meg i sjøvann
speiler seg i grums
Jeg bader i salt
I dag ligger min verden
og dupper i bølger
En virkelighet så uforståelig
Hvorfor har mennesker kanter.
Jeg vil ikke skille
dagene fra hverandre
Trærne lager konturer
mellom nettene
Og dagene glir
for hastig fram
gjør at barn blir eldre
og hender endres
Jeg lar føttene mine stå stille.
Ansiktene er stier og veier
Jeg går meg vill
Jeg velger å forholde meg
til tallene
og til katten
Jeg tar vare på
øyeblikkene
og fester de som
lyseblå krystallperler
på netthinnen
Jeg puster inn himmelen
og hele skogen
er min i dag
For morgenlyset smiler til meg
og venter på mine steg.
Tettkledd er sannheten
skjuler språket sitt
I tåka står jeg
og beundrer et nakent tre
står tynnkledd og holder i greinene
Lar jeg deg se meg?
Jeg tar to steg tilbake
kikker meg rundt.
Jeg vil synge når
når himmelen gir meg kyss
Når sommerfuglene
flyr i formasjoner
over hvite blomstereng
Smil til meg sommervind
smil til meg
Jeg står i blå korridor
og menneskene
ser meg ikke
Jeg hører nøkler
og stiletthæler
mot linoleum
og jeg ser ut av vinduet
Snøfiller faller så lett
Hjertet mitt banker så tungt.
Eg vaknar i eit snøkvitt kav. Kjempar meg sveittevarm opp til toppen av snøflaka, vrenger til sides badehandkle, frotterte badekåper, dusjmatter og tørkehandkle. Sparkar og spenner. Slår vilt rundt meg for å skaffa rom å pusta.
Isberg.
Av Lars Ove Seljestad.
Jeg dro tilbake til stedet
Lyset gled over engene
og buskene snakket til meg
Vinden luktet blomster
og jeg ville aldri forlate
august og tærne
viste meg minner
Skogen brer ut kompakt mørke
grantrærne stenger lyset ute
En densitet mellom grenene
suger oksygen ut av lufta
Jeg kunne tenkt på rustning
En taushet eller mental isolering
Det er veien ut av skogen
som er den farlige
Fra singularis til pluralis
mer enn det som kan fortolles
Du... du sa til meg en gang at den kvelden i labyrinten ikke måtte få bli det som definerte meg. Du sa at jeg kunne velge hva det var som definerte meg. Vel, du må ikke la den... den rullestolen definere deg.
Kunnskap er makt [...]
Nå visste jeg at det kunne fungere. Han kunne være lykkelig når han var omgitt av de rette menneskene - når han fikk lov til å være Will, og ikke en mann i rullestol, en liste med symptomer, eller gjenstand for medlidenhet.
Noen feil vi gjør... får rett og slett større følger enn andre.
Det er sånn det er å vokse opp i en småby. Folk grafser i hver minste detalj i livet ditt.
Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.