Bokelskere.no

Men det er rart korsen åran mildne sorgen, og til sist sitt vi igjæn med de gode minnan, sjøl om tapet alltid vil være der. Det slipp vi ikke unna.

[...]man får ikke større bør enn man klare å bær.

SNABEL

Den unge elefanten klaga over at snabelen var for
kort
Du kan få låne min
sa fluga

HÆRVERK

Den første vinterdagen
på veg til skulen
knuste vi alle rutene vi kom over
Ingen vågde stoppe oss
Vi var dei verste ruteknusarane i landet
Å, madre mia
vi kunne ikkje stå imot knaselyden under føtene!
Vi kom til å knuse alle isruter på sølepyttane heilt
til verdas ende!

Huset var en trefløyet gård med todelte stalldører i alle fløyene og et stråtak som lå som en tett pannelugg rett over vinduene.

Et menneskes livsløp har en markert start og en markert slutt. Grunnlaget for livets innhold blir imidlertidig lagt lenge før vi blir født, av foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre. De valgene de har gjort, deres gode og dårlige handlinger, deres feil og mangler, smarte disposisjoner og slette avgjørelser er bestemmende for hva slags liv vi som etterkommere får.

Det var vanvittig hvordan solskinnsdager kunne ligge etter hverandre som hvite sauer og så endre seg til rovdyr.

Det luktet kjølig av kofta hennes, som om vinterluften hadde frosset seg inn i sømmene.

Livet blir bare målt etter hvordan man lever i forhold til evigheten.

Hvorfor fortalt hun meg aldri at det var hun som hadde laget denne sangen? tenker jeg. Eller sa hun det, og og kanskje mye annet også, bare at jeg ikke lyttet? tanken gjør meg trist, for muligheten til å spørre, finne svar på alle spørsmålene som plutselig dukker opp, er ugjenkallelig forbi.

Aldri før har jeg smakt så god pesto, og jeg spiser med taus andakt mens jeg tenker på ordene hans om fortielse og løgn. Hvor går grensen, tenker jeg. Når er det bare fortielse, og når blir det løgn? Er fortielsen et slags forspill til løgnen, eller en forstillelse for å slippe lyve? Og hvis mamma har tiet om noe så stort som en søster, hva annet er det hun ikke har fortalt?

Var det løgn ikke å fortelle hele sannheten?

Mamma tok ikke med seg sorgen i graven, men overlot den til meg.

Se på meg nå! Så du det? Se nå, mamma! Jeg ser at det lille barnet alle synes er så sjarmerende når det ler og gjøre ablegøyer, i virkeligheten er engestlig. Barnets sprett over lyngheiene, de skjeve rundkastene og kollbøttene som ender i en pytt, er alt sammen et forsøk på å hente mamma ut av det som stenger henne inne. Det som stjeler min mamma, kommer plutselig og uten forvarsel, som om noen lukker en dør foran øynene hennes. Eller nei. Foran hjertet, det samme hjertet som jeg vet nå har båret på denne tunge hemmeligheten. Som liten må jeg ha fornemmet noe jeg ikke forsto, noe som gjorde meg urolig og rastløs, en engstelse jeg kapslet inn ved alltid å finne på noe, være på farta, på vei mot noe. Og vekk fra noe. Vekk fra øyværet, fra hennes innestengte sorg.

Minnene fra barndommen, som jeg har gjemt og glemt så lenge, har rokket ved noe i meg.

[...] men smerten blir mindre med årene. Nå er det på mange måter et godt savn, en takknemlighet for de gode minnene, for årene vi tross alt fikk.

Gjentar man en ting ofte nok, blir det sant til slutt.

Tretten år hadde det tatt henne å forstå at tiden ikke bare gikk. Den kom.

Musikk var intuisjon, noe hun forsto med hjertet, ikke tankene og intellektet.