Bokelskere.no

Sorgen har like mange ansikter som det finnes mennesker,tenkte Zhang.

Livet går videre. Han hatet de ordene. De uttrykte dødens usigelige urettferdighet og fullstendig fryktelige, uhyrlige banalitet.

Ingen kan eiga eit anna menneskje, sa Maren lavt. E trur all må få ha noko inni seg som berre er sitt. Og all må få vara den ein er. Vara seg sjølv.

Et kort øyeblikk kjente hun et stikk i brystet. Hvordan skulle hun klare å gi fra seg barnet sitt? Hun grøsset. Gi fra seg barnet som hadde vokst i henne i ni måneder? Det sved.

Kjærligheten kunne forandre skjebner og styre liv.

[...]døden er like mye en del av livet som livet selv.

Det er bare det at... det er utrolig hva folk røper på nettet, uten at de skjønner det selv.

Måten de omtalt alt på sykehuset - pasienten, pneumotoraxen, rupturen, attaket, mageobstruksjonen - det var som om medisinske tilstander var løsrevet fra menneskene som led av dem.

Dette var underlig med Amerika - tv reklamene for treningsutstyr døgnet rundt, treningssaler i alle boligkomplekser, et hel industrinnstilt på å holde folk sunne. Og likevel, de fleste av pasientene hans led av fedme, høyt kolestrol, høyt blodtrykk og diabetes: en hel rekke av plager som skyldtes eksessene i vesentlig livsstilen.

[...] personlig tror jeg at alle de mest interessante menneskene får hjertet sitt tråkket på før eller senere. Det gjør deg tøffere;det tvinger deg til å finne måter å overleve på. tilpasse deg og gå videre.

Du må ikke legge til eller trekke fra noe for å være snill.

Laura hadde ikke svarene på alle spørsmålene sine om Cat, men når hadde vel noen kjent et annet menneske helt til bunns? Hadde noen egentlig rett til fullstendig eierskap over et annet menneskes historie, hemmeligheter og drømmer?

Sommerfugler står alltid for forandring og forvandling[...]

I fjerde etasje støtte de på enda en vakt, men også en gammel dame med hår som en avblomstret løvetann.

Det var kanskje tennene, som på en måte så ut som om de ville kravle ut av munnen, og når overleppen ble trukket opp, skjedde det også noe med øynene, det gnistret liksom til inni der, som en lommelykt som ble tent innerst i en tunnel.

Faktum var at han begynte å føle seg litt pissomistisk når det gjaldt den saken. Eller hva het det... kanskje postmodernistisk? Herregud, så lange ord det fantes, og ikke bare på tysk.

Han hadde gjort diskré undersøkelser disse første dagene. Kommet i prat med naboer, særlig fru Morgenstern i tredje etasje og ekteparet Polanski i fjerde ( de hadde en døvstum sønn, men en pratsom papegøye som kompensasjon, noe de spøkte med )

Det er kanskje den verste formen for ensomhet, at du er omringet av mennesker, men føler at ingen ser deg alikevel[...]