Bokelskere.no

E håper verkeleg å leve evig med deg, Maren min, men e kan ikkje love noko som e ikkje rår over. Kor lenge vi lever, rår vi ikkje med, det har vi båe smerteleg fått erfare.

Hjertet mitt gret for han, men samtidig er e og stup forelska og løkkeleg. Det er eit kaos av følelser inni meg. Du skal tillate deg å vara glad, sa Sigrid. – Det betyr ikkje at du ikkje sørger over Erlend.

Ingen av dem du er retteleg glad i,tviler på at du elsker dem, Maren. Og du elsker dem ikkje for noko stort dei har prestert eller for noko dei har lyktes med eller av di dei er snill og gjer som du vil. Dei tek det som en selvfølge at du elsker dem uansett. Det er det største nokon kan oppleve, det – å føle seg ubetinga elsket.

Det hadde jo alltid vært ham, tenkte hun, svimmel av gleden som fylte henne. Hun hadde bare ikke våget innrømme det, aldri våget å tro det. Det var ham hun hadde lett etter i alle andre menn – hun hadde bare ikke forstått det. Før nå!.

Men e har allveg vore så kjøle dårleg på det med kjærlighet, Trond. E fell for dei gale mannfolka. Slik har det allveg vore.

E elska ho frå lenge før ho kom til,hvisket Maren. – Og det var for å gje ho mulegheter til eit betre liv. Men likevel, Trond…Hun hikstet og klemte om hånden hans. Ein gir ikkje ustraffa frå seg eit barn, e trur ikkje det.

Kofor villa han Martin drepe meg? Spurte hun en dag. Han sa jo det. Trond tok hånden hennes. –At ingen andre skulla få deg, når ikkje han fekk deg. Det er jo sjukt, sa hun lavt. Å villa drepe meg for det!.

Og da baugporten gikk opp og Hovedhuset,fotballbanen og brygga sakte,men sikkert kom til syne, føltes det ikke lenger som øya fra marerittene, men den jeg hadde kommet til for første gang noen uker siden.

Jeg har aldri trodd på et liv etter døden. Men det er noe med de stedene der folk har mistet livet. Det forandrer seg liksom for alltid. Som om de døde har lagt igjen sine avtrykk der.

Kronprinsparet var kledd i sort fra topp til tå. Mette – Marit i en enkel kjole og Haakon i dress. Hun ga meg en lang og varm klem. Haakon tok hånden min med begge hender og klemt den lenge. Så satte de seg ned ved siden av Svein på senga hans. […]De må ha sittet der i en halvtime. Da de gikk, takket de hjertelig for seg. Svein og jeg vekslet blikk. For en imponerende holdning de hadde. Så mye godhet de visste. I tiden de hadde tilbrakt på rommet mitt hadde jeg følt meg så viktig. Mer enn noen andre hadde de gitt meg denne følelsen, av at etter den 22. Juli var det ingen vanlige regler som gjaldt lenger.

(fra side 127,128,129)

<<Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet>>. Og mens han talte, vokste blomsterhavet utenfor. Vi hadde blitt utsatt for det verste angrepet på det norske fellesskapet siden krigen og fellesskapet slo tilbake. Ikke med hat og rasri, men med en tilsynelatende endeløs strøm av sympati. Den nådde ikke minst fram til meg på Ringerike sykehus. På lørdagen og utover søndagen rant det inn tekstmeldinger. På facebook fikk jeg venneforespørsler fra hele verden og det gikk knapt et kvarter uten at en ny teddybjørn eller kattunge ble postet på veggen min. For en som akkurat hadde vært gjennom sitt livs verste mareritt, var denne oppmerksomheten som en eneste lang gruppeklem.

<<Dette skal bli tidens Utøya-leir !>> utbrøt Eskil. Og det var ingen som tvilte på at han mente det. Da han gikk av scenen, var det til takfast klapping og høylytt jubel. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg snudde meg mot bakken. Alle hadde reist seg og ga ham stående applaus. Så mange dedikerte mennesker samlet på et sted. Det var dette som var Utøya.