Bokelskere.no

Hva husker man når man glemmer seg selv? De andre.

På bordet lå barnet, svøpt i et håndkle. Jeg kunne ikke se forskjell på døde og levende lenger. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd at hun sov. Jeg visste heller ikke hva vi kunne gjort annerledes. Jeg visste bare at kjærligheten ikke var nok, likevel var kjærligheten det eneste.

og eg tenkjer at det er få av dei som trur seg vera innanfor som er det, men mange av dei som er utanfor, dei er innanfor

Når Kai Våler våkner, noe som viser at han sovnet likevel, har han ikke bare glemt Gud, han har glemt seg selv også. Ingenting er herligere enn det. Et øyeblikk er han fullstendig fri mellom mørket og nulte time. Men så tenner han nattbordlampen og ser dødningsansiktet til Lyle Bettger på baksiden av Vill Vest, og med ett husker Kai hvem han er. Han er tyven. Det er som å få et slag i brystet. Han faller bakover i sengen igjen. Det gjør vondt i hele ham, i tankene hans også. Uansett hvor han vender seg, gjør det vondt. Det er snakk om sjelens mageknip. Han får lyst til å skrike, men lar være. I stedet blir han liggende helt stille. Han hører de vante lydene, skrittene, vannet som renner, komfyren, kjøleskapet, og ikke minst knitringen fra matpapiret. Vanligvis fyller disse lydene ham med ro, men nå gjør de bare vondt verre. Han er fredløs. Det er forutsigbarheten Kai Våler har ødelagt en gang for alle.

Det jeg imidlertid la mest merke til, var øynene, eller rettere sagt blikket, det var nemlig blikket hans jeg festet meg ved, det samlete inntrykk av Kai Våler, så å si, og det lovet ikke godt. Blikket hans var fylt til randen av en uro som kunne skremme fanden på flatmark, i det minste resepsjonisten på Hotell Løv, og samtidig var det akkurat som om det stod stille. La meg beskrive Kai Vålers blikk, eller la oss si hans personlighet, slik: et hjul som spant og spant på stedet hvil.

Jeg la meg tidlig, og om morgenene tvang jeg meg til å sove så lenge jeg klarte, i ren protest mot all travelheten utenfor vinduet mitt. Jeg gjorde de små dagligdagse gjøremålene til omfattende prosjekter, for slik å motvirke trangen til å dra ut i byen og gjøre all verdens sightseeing. En enkel dusj tok for eksempel godt over en time, jeg delte kroppen inn i små felt og vasket meg omhyggelig, nei rengjorde er vel mer riktig, jeg rengjorde hvert felt med arkeologens øye for detaljer og nøyaktighet, før jeg møysommelig flyttet meg videre til neste felt, helt til jeg hadde unnagjort hele kroppen og gikk inn på soverommet og la meg på sengen for å tørke forsiktig. Tannpussen var likedan, tann for tann med børste og vann, og om kveldene satt jeg pal og så på det lille fjernsynet som hang på veggen, uavhengig av hva de sendte. Så lenge bildene beveget seg, var jeg fornøyd.

Ingenting overtyder meg meir om Guds nærver enn fråveret av mine døde venner. Gud er mine døde venner.

Gud er alt som forsvinn.

God kunst er guddommeleg; god kunst er delaktig i det ubestemmelege, som er Gud, i det bestemmelege.

Utan døden ville Gud vere død.

Alt seier at Gud er. Ingenting seier at Gud finst.
Kvifor skal Gud finnast? Gud som er?

Å finnast er å vere borte frå Gud
for at Gud skal kunne vere og dermed for at alt skal kunne vere.

(i det bråe)

for når vi har sett
at det ikkje finst andre stader å gå
for når vi har sett at det ikkje finst andre stader å gå
det er då det er tid for å gå
då må ein berre gå, utan å gå
det er då vi kan gå
og då, slik skal det vere, må ein først
få sett kva som ikkje finst
og så må ein gå mot stader som ikkje finst
stader som likevel finst og som liknar på kjærleik
for det verkelege kan likne på kjærleik
og når vi går mot det andre
er det sames forskyvingar alltid i det andre
og det liknar, så brått, vår kjærleik
som ikkje finst
(men som då, i det bråe, likevel finst)

(båten)

denne kvelden, om hausten
då alt enno kan forandrast: er det trygt på havet
Blir vinden for sterk
Blir bølgjene for store
Vil båten halde
i det vêret som må komme
Båten er av tre
Bølgjer er bølgjer
men båten så vakker blant bølgjer
Båten er under bølgjer i ei stadig svartare rørsle, i kulden
som ein berre kan ta på eit stykke dag, natt og stilt
i det svarte eller kvite lyset
våre hjarte kan høyre

eller båten på land, i ei fjøre
der den opnar seg dag, natt mot den store opning

så vakker er båten i fjøra: ein gut kryp under
den kvelvde båten
og ser, gjennom hol, ein himmel regn
skyer regn, før endeleg ein dag, det raude er borte
i bølgjenes tolmod, så likt, kan ein tenkje, våre liv

og så ser eg mot Brage som står og ser på meg med hundeaugo sine og eg tenkjer at hundar dei skjønar så mykje, men dei kan ikkje seia noko om det, eller dei kan seia det med hundeaugo sine, og slik liknar dei på den gode kunsten, for han kan heller ikkje seia noko, ikkje i eigentleg tyding, han kan berre seia noko anna og teia om det han eigentleg vil seia, og slik er kunsten og trua og hundens tause skjønsemd som eitt og det same

Dei såg seg sjølve i kvarandre. Elisabeth såg den knoklete Helge i seg sjølv. Han såg hennar nakne andlet. Som alle andre såg han at andletet hennar var nake same om ho kledde på seg vinterfrakk med høg krage, og skjerf, og sjal og øyrevarmarar, og sjølv om ho hadde skinnlue ned over augo, og hette med anorakk var ho nesten uanstendig naken. Men ikkje sårbart og forsvarslaust, tvert om. Det nakne andletet til Elisabeth Ormsund viste rå kraft, uansett kva ho brukte for å skjula det. Rå kraft og rå styrke. Den prøvde Helge Hidle med vekslande hell å sjå djupt i seg sjølv. Men han såg også at det var ein styrke det kunne vera vanskeleg å leva opp til.

Alle stader eg har vore, byar og tettstader eg har besøkt, er fulle av svarte flekkar. Fingeravtrykk, fotspor og skit. Eg har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar. Det skitne og ekle har kravla inn i sofakrokar og gjestesengety, kor det ikkje høyrer heime, kor det aldri var min rett å plassere det. Overalt eg snur meg, ser eg skabb, infeksjon, galle, ei gul åre gjennom menneske og minne. Eg er så lei meg.

Eg har ikkje lenger nokon alder, no er eg ein diagnose, storslått og sinnssjuk.

Sjølvsagt var eg ikkje fri. Har aldri vore fri. Og eg forstod at eg aldri kan binde meg til noko som helst fordi eg alt er bunden.
– Slapp av, sa du berre. Og då måtte eg gråte.
– Eg forstår, kviskra du inn i øyret mitt.
Men kva, kva var det du forstod?

Ho ligg under lokket no. Det spelar inga rolle korleis eg såg ut. Som om ho treng eit minne av meg no. Alt ho har sett meg som, er borte. Det moderblikket finst ikkje. Eg finst ikkje lenger som barn av mor mi.

Bo sa ikke bare: Dette er sant. Men spurte: Hva annet er sant.

Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

For å ta kjeltringen må man forstå hvorfor han handlet som han gjorde. Hvordan finner man ut hvem og hva, hvis man ikke klarer å kople alle handlinger til følelsene som ligger bak?

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?