Bokelskere.no

Sonallah Ibrahims "Det stinker" fra 1966 er en veldig kort bok. Nittitre sider for å være presis. Nesten halvparten består av forord og et intervju med forfatteren. Til tross for den beskjedne lengden, kommer boka med tre glitrende pass; det ene forteller oss at boka forandret arabisk litteratur da den først kom ut, det andre at den "[...] nærmest er fri for begynnelsers flauser", og det tredje at boka er en beundringsverdig blottlegging av et totalitært regime.

Etter å ha lest boka to ganger, første gang med skyhøye forventninger og andre gang for å sjekke hva det er jeg har gått glipp av, har jeg konkludert at boka er et oppgulp av dimensjoner. Med forbehold om at jeg ikke er en ekspert på arabisk litteratur, egyptisk litteratur eller på Egypts historie (jeg har, som så mange andre, lest litt her og der og sett dokumentarer på Youtube), vil jeg si at Ibrahims bok ikke fortjener det ryet den har. Til det er den for uinteressant, surrete og uvektig. I tillegg er den alt for tam til å ha fortjent et forbud. Her mistenker jeg at Nasser-regimets meningsløse paranoia blir brukt til å markedsføre boka, når slike forbud av det ene og det andre var regelen, snarere enn unntaket.

Det er ikke dermed sagt at boka og forfatteren mangler troverdighet. Så langt vil jeg ikke gå. Ibrahim tilbrakte tross alt en tid i Nassers torturkamre. Men siden boka er et skjønnlitterært verk, mener jeg det er feil å bruke forfatterens erfaringer til å bortforklare bokas svakheter. Jeg tror det ville vært annerledes om Ibrahim hadde skrevet en selvbiografi, det har han ikke gjort.

Ønsker du å lese god arabisk litteratur, er denne ikke en bok du bør nærme deg med noen entusiasme eller håp om å få bedre innsikt i Egypts historie under Nasser. Les heller Qutbs «Milepæler». Da kan du i hvert fall si at du har lest boka til mannen som startet flammen som er væpnet islamisme.

Denne vil bare kjede deg uten å gi deg noe å tygge på.

Styr unna.

Jeg leste anmeldelsen din etter at jeg postet min. Jeg fant originalutgaven da jeg var i Oslo nylig. Den var bedre enn jeg hadde forventet. Langt bedre. Dens skjebne, at den ble adaptert av Hollywood året etter "Scream", vil for alltid gjøre den til nr 2 i de flestes bok. Sånn sett minner den meg om filmen "The Town That Dreaded Sundown" og hvordan ryet til filmen og den virkelige seriemorderen ble snappet opp av Zodiac (seriemorderen og filmen til David Fincher)

"Med voksende frykt stirret hun på brevet, på den ene svarte setningen som lyste mot henne fra det krøllete papiret. Jeg blir kvalm, tenkte hun. Beina holdt på å gi etter under henne, så hun grep tak i bordkanten for å støtte seg. Det er en drøm, sa hun håpefullt til seg selv. Egentlig er jeg ikke våken og står her på kjøkkenet i det hele tatt. Jeg ligger i sengen min oppe og sover tungt, og dette er bare et mareritt.[...] Hun lukket øynene, og da hun åpnet dem igjen var papiret fremdeles i hånden hennes, med den korte setningen i svarte bokstaver... JEG VET HVA DU GJORDE I FJOR SOMMER." Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer

Før jeg leste «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» visste jeg to ting om boka: Den er opphavet til «Fryktens sommer», skrekkfilmen fra 1997 som gjorde Jennifer Love Hewitt til en stjerne, og den er et markedsinspirert bok, lik High School Musikal-bøkene, skapt for å tjene penger på en trend, i dette tilfellet revitaliseringen og populariteten til slasher-sjangeren som (har jeg hørt) herjet som en feber etter premieren av Wes Cravens «Scream».

Hvis du har sett «Fryktens sommer» vet du at det første er sant, mens det siste er en antakelse. Lois Duncans bok er ikke en bok som ble til på midten av 1990-tallet. Den er 1973. Samme år som William Friedkins «Eksorsisten», Robin Hardts «The Wicker Man», og ikke minst «George A. Romeros «The Crazies». Hvilket bare setter enda et utropstegn bak konstateringen av at 1970-årene er konge hva gjelder pop-kulturdefinerende bøker og filmer.

Handlingen i «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» er noe annerledes fra den til Jim Gillespies film. For det første er karakterene yngre. Hovedpersonen, Julie James, er sytten når vi møter henne. Hun var seksten da hun, kjæresten Ray, bestevennen til Ray, Barry, og Barrys litt enkle kjæreste Helen, kjørte ned og drepte tiåringen David Gregg på en fjellvei.

Ungdommene reagerer som man kan vente av ungdommer, av alle mennesker egentlig; de er forferdet over hva som har skjedd og blir bekymrer seg for konsekvensene. At de vil bli dømt er ingen av dem i tvil om. At de også vil havne i fengsel og få fremtiden ødelagt er også like sikkert. Men bare hvis de gjør det rette, det særlig Julie insisterer mest på at de skal gjøre. Uheldigvis gjør de ikke det rette. I stedet stemmer de over hva de skal gjøre, og flertallet stemmer for å stikke fra åstedet.

Men noen vet hva de gjorde, og ett år etter hendelsen, detter et brev i postkassen til Julie og til flere av de andre. Deretter kommer de blodige anfallene.

Dersom du liker gnistrende gode spenningsromaner for ungdom, er «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» sjelden god en du ikke bør gå glipp av. Spenningen er glitrende, karakterene levende og troverdig skildret, overraskelsene popper opp her og der og slutten er flott.

Det som hindrer meg fra å trille en sekser er at skurkens identitet etter hvert ikke er så vanskelig å gjette. Det er ikke en ubetydelig feil.

Anbefales varmt.

Når jeg leser en bok, pleier jeg å ha en notatbok i nærheten. Der notererer jeg navn på karakterer, viktige momenter, sider med fengendende sitater, og mer. Det hjelper meg med å holde oversikt og gjør meg bedre i stand til å skrive anmeldelsene jeg skriver her på bloggen.

Jeg gjorde det samme med Tor Fretheims "Alltid Andrea". Men mer enn fire uker etter at jeg leste boka og med notatene foran meg, kan notatene ikke hjelpe meg med å forstå poenget med boka.

Boka handler om identitet og spiller på forestillingene vi har om kjønn og kjønnsidentitet. Er hovedpersonen en gutt eller ei jente? Og kan de indre kvalene han går gjennom forklare brannen han starter på skolen der han går?

Jeg stiller spørsmålene, men er egentlig totalt uinteressert i svarene. Det skyldes ene og alene at "Alltid Andrea" aldri interesserer seg for å fenge meg som leser. Tvert imot. Den holder meg på avstand, kjeder meg så grundig at hver leste side forsvinner bak en tåke av kjedelige setninger, kjedelige tanker, kjedelig karakter og spinkel historie.

En av mine verste leseopplevelser i år.

Styr unna.

Freddy har ikke hatt det lett i de siste månedene. Ikke lett i det hele tatt. Først dumpet kjæresten Anita ham på spektakulært vis («[…]uten rom for forhandlinger»). Siden har hun både klint og ligget med en annen på en fest. På hans fest. I hans hus. Eller mer presist, huset til foreldrene hans. Men det går ut på det samme, gjør det ikke? Apropos foreldrene; de har bestemt seg for å dra til Provence på ferie. Alene. Så de har bestemt seg for å dumpe ham hos Inger Lise, kusinen i Oslo.

Den tjueto år gamle psykologistudenten Inger Lise bor på et bokollektiv sammen med to andre, tjue åringen Agnethe og en annen jente som skal være borte gjennom hele sommeren. Freddy skal overta både plassen hennes og hennes del av utgiftene.

Enda han blir oppbevart hos kusinen mens foreldrene reiser til Frankrike, er Freddy spent på hva han kan få ut av oppholdet. Å lære byen å kjenne står på lista, men det står ikke øverst. Det gjør en annen, mer pressende sak; å lege skadene etter Anitas herjing ved å finne en annen jente.

Det klarer han mye kjappere enn han har drømt om. Hun heter Caroline, er et par år yngre enn ham, er mer moden enn alderen skulle tilsi og er like hip på ham som han er på henne. Men det er før han (rimelig kjapt) oppdager Carolines store og tragiske hemmelighet. En hemmelighet som vekker til live ett talent Freddy låste inn i dypet av seg selv mange år tidligere.

«Skyggebokserens» beste kort er at hovedpersonen interessante talent, hvordan han fikk det, hvordan han har forvaltet det, eller ikke forvaltet det, og hvordan det endrer ham når han bestemmer seg for å slutte å gjemme seg og begynner å omfavne den han er.

At boka ikke velger å spille dette kortet på en smartere, mer dyptloddende måte, er dessverre også det som gjør boka så middelmådig. Den kunne og burde vært bedre enn den er, men den er det ikke. Dermed ender man med å bite tennene over de tapte mulighetene, i stedet for å klappe for det som er bra.

Men en ting skal boka ha, den er, på sin egen måte, litt unik. Særlig med tanke på en viss Oscar-nominert film som også kom ut,1999 og som den deler premiss med.

Alt i alt en grei leseopplevelse.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Noen bøker og historier er best når man leser dem i en dunkelt belyst boble og ikke tar dem ut i lyset. Twilight-bøkene er et eksempel på dette. De fleste som leste bøkene og er fan av filmene, så en romantisk odds-trossende historie mellom ei jente og en pen gutt. De som ikke likte boka, inkludert en av mine favorittforfattere-Stephen King, så både en dårlig skrevet serie med bøker, og en historie som hadde flere urovekkende elementer og budskap. Pedofili og stalking har blitt nevnt.

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortlands «Det blir pinlig uansett», er ikke like «kontroversiell» som Twilight. Men også denne lille boken har en historie som er best når den leses og legges igjen langt fra dagslyset. Med det mener jeg at premisset dens fungerer best når man ikke pirker i det. Og det er fair nok. Boka er tross alt ikke en som later som den er mer enn det den er.

Historien handler om Elias, en seksten år gammel, noe sky gutt som ser ei jevnaldrende jente, Susanne, på bussen og faller for henne. Det er plausibelt nok. At Elias får e-posten hennes fra den gjennomsiktige permen hun bærer på er mindre plausibelt, men ikke nok til å få boblen til å bli allergisk mot dagslys.

Det gjør det neste; Elias skriver til Susanne. Og Susanne, enda hun viser sunn skepsis i starten, kvitter seg med skepsisen alt for fort og starter å utveksle e-post med Elias. Kort tid senere begynner hun også å betro seg til ham, fortelle ham om Karl, en 19 år gammel fyr som fremstår langt farligere i Susannes e-poster enn han egentlig viser seg å være.

Når Susanne forteller Elias at Karl har stjålet noe fra henne, melder han seg frivillig til å returnere det til henne. Men vil det føre til at Susanne blir forelsket i ham?

«Det blir pinlig uansett» er en fint skrevet bok som ikke leverer på det man forventer at den skal levere på. Her er det ingen kjærlighetshistorie som blomstrer. Ingen moralisme om faren ved å kommunisere med noen som skriver til en og forteller en at han i all hemmelighet har iakttatt en i en stund.

Alt for mange bøker jeg har lest i juli har dødd i første halvdel. «Det blir pinlig uansett» er en av disse.

Styr unna.

Tove har alltid vært en pappajente. Ufrivillig. Moren blødde ihjel i forbindelse med fødselen og helt siden da har det vært de to. De er mer venner enn far og datter, og det er kanskje problemet. Tove har nemlig ikke andre venner. Men det endrer seg når hun møter Julian.

Julian er like gammel som henne, mistet faren sin seks måneder tidligere, bor sammen med moren,, en berømt poet. Han er også steinsamlersamler. Ikke akkurat en vanlig hobby for en tenåring. Men nettopp fordi de begge ser verden på en litt annerledes møte, er det noe som klikker mellom Julian og Tove. De blir venner.

Uheldigvis er vennskapet ikke balansert. Mens Julian er mer komfortabel med seg selv, er Tove desperat etter å få noen annen som hun kan betro seg til i livet sitt. Og hvis hun må late som hun forstår Mira Pams «svevende» dikter for å få ønsket oppfylt, så er hun villig til å gjøre det.

Samtidig blir Toves far alvorlig syk. Kreft i bukspyttkjertelen lyder diagnosen. Vil Julian være der for henne? Og hvor langt må man egentlig strekke seg for å få en ekte venn?

Hvis «Stille, stille, stille» hadde vært en novelle, ville jeg kalt den en ledig og totalt forglemmelig liten historie om å strekke ut en hånd og våge å åpne sitt hjerte for et annet menneske. Men «Stille, stille, stille» er ikke en novelle, det er en liten roman på litt over hundre sider, hvor det skjer så lite og det er så mye luft mellom hver gang noe som helst skjer, at det er litt utilgivelig.

Ar karakterene er sympatiske, at boka er greit komponert, at språket ikke kommer i veien for det lille som er av historie, ville vært noe jeg ville rost boka for hvis boka hadde noe å melde. Når den ikke har det, holder den ikke mål.

Dessverre.

Styr unna.

Den er ikke minneverdig akkurat, men jeg likte at språket ikke var som humper på veien for historien og at forfatteren, i motsetning til mange av de jeg har lest i det siste, ga hovedpersonen sin et dramatisk behov og et mål som jeg så frem til å se henne nå. Forklaringen på "mysteriet" om postkortene var skuffende, men frem til da var jeg virkelig med.

Tenåringer med en fraværende forelder, ofte en far, er temmelig vanlige i ungdomsbøker. Det som gjør femten år gamle Una er at faren hennes, en mann hun aldri har kjent, har (tilsynelatende) sendt henne et postkort på bursdagen hennes. I femten år. Men så fyller hun seksten, går til postkassa og finner ikke noe postkort der.

For første gang i livet sitt, vil hun forsøke å finne ham. Hun får hjelp av Leo, en kjekk, 19 år gammel gutt med planer om å bli filmskaper, mer presist en dokumentarist. I tillegg til å ønske å lage en film om Unas forsøk på å finne faren sin, har Leo en hemmelig motivasjon, en jeg egentlig ikke hadde sansen for.

"Pappa er et postkort" overvelder ikke en med overraskende vendinger. Boka får heller ikke følelsene til å dirre. En kan heller ikke påstå at den har et budskap som gjør inntrykk på en. Men boka har flere ting en kan beundre; en historie med driv, et ledig språk og karakterer som er troverdige og som en kan heie på.

En grei ungdomsroman altså. Ikke mer.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Pappa er et postkort
Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted forlag AS
Sider: 173

Terningkast: 4

Diego Marani er en av disse forfatterne som enten treffer deg med sin spesielle humor, litt forskrudde karakterer og hang til å skrive om Finland, eller så vil bøkene hans være som et spørsmålstegn på hundre og åtti sider (denne boka)/to hundre og noen og tretti sider ("Ny finsk grammatikk", anmeldt her).

Tross de lysende anmeldelsene bøkene hans er møtt med, er jeg en av de som ikke har maktet å få noe som helst av bøkene hans. Til og med "Den siste Vostjakeren", en bok med en hovedperson som tilbringer flere år i en gulag, blir løslatt og funnet av en kjærlighetssulten lingvist som er en av få som kan forstå ham, før han blir en trussel mot teoriene til Jarmo Aurtova, en finsk nasjonalist og lingvist.

Boka har flere problemer.

Det som burde være interessant nok, f.eks. Ivans opplevelser i gulagen, blir fort feid til side til fordel for det uinteressante; Jarmos teorier om finnere, språk og fornedrelsen han mener nasjonen vil bli utsatt for dersom Ivan beviser slektskap mellom finnere og en annen folkegruppe jeg skal la være å nevne her.

Humoren fungerer heller ikke. I hvert fall smilte jeg ikke én eneste gang. Til det er boka og humoren for tørr og kald. Selv når Ivan "låner" et reinsdyr fra en dyrehage og forsvinner i storbyen blir det morsomt.

Enda en av mine verste leseopplevelser i år og i juli.

Styr unna.

" Armstrong tok seg på en skinnjakke over genseren og gikk ut bakdøren. Vinden rufset ham i håret, og han lukker glidelåsen på jakken mens han gikk til porten. To skritt før han rakk dit, ble han fanget opp i kikkertsiktet.[…] mannen med øyer mot kikkertsiktet var bare 115 meter fra porten på baksiden av Armstrongs hus. Han visste det helt nøyaktig, for han hadde akkurat sjekket avstanden med en lasermåler. […]Armstrong nådde fram til porten. Han sluttet å gå. Hundre og femten meter unna kunne mannen med kikkertsiktet mot øye bare bevege riflen ørlite mot venstre, helt til han hadde målet nøyaktig i sentrum. Han holdt pusten. Trakk fingeren bakover så det ikke lenger var noen slakk i avtrekkeren. Så klemte han den helt inn.[…] Kulen brukte en brøkdel over fire tideler av et sekund på å forflytte seg de hundre og femten meterne. Den traff Armstrong med et vått dunk høyt i pannen.» Uten svik

Forlaget skriver:

Secret Service har gitt Jack Reacher i oppdrag å drepe USAs visepresident.
Det de ikke har fortalt ham, er at hensikten er å teste hvor effektivt sikkerhetsopplegget rundt visepresidenten er. Reacher kan dette gamet, han er rask, smart og anonym - den perfekte snikmorder. Det han ikke vet, er at en gruppe attentatmenn allerede har planlagt å ta visepresidenten av dage. De er superprofesjonelle, men de har oversett ett viktig element: Jack Reacher.

"Uten svik", Lee Childs sjette bok om den tidligere militærpolitimannen Jack Reacher, har, som så mange av Reacher-bøkene, et spennende premiss: Etter et mislykket drapsforsøk på Brook Armstrong, en tidligere anonym politiker som nå overraskende er et valg og et hjerteslag unna presidentembetet, blir Jack Reacher kontaktet av Secret Service-agenten M.E. Froelich.

Hun ønsker at han skal forsøke å penetrere forsvarsverkene Secret Service har rundt visepresidenten, slik at de bedre kan forberede seg på de økende truslene mot den ferske visepresidentkandidaten. Reacher er i Atlanta, ikke særlig hipp på å bli involvert, men lar seg overtale. Delvis fordi Froelich er eksen til Joe, storebroren som ble drept år tidligere.

Reacher kaster seg ikke ut i oppgaven uten å komme til bunns i hva årsaken er, og Froelich er ikke vond å be. Hun forteller ham det hun vet, om drapsforsøket, om trusselbrevet som ble funnet på et av kontorene hos Secret Service, og hennes mistanker om at muldvarp i organisasjonen sannsynligvis samarbeider med den som ønsker å ta livet av Armstrong.

Reacher går i gang med oppdraget. Og han finner flere hull i forsvarsverkene. Pragmatisk som han er, ber han Froelich om å avlyse visepresidentens offentlige tiltredener, eller begrense dem kraftig. Men det lar seg ikke gjøre. Visepresidenten er tross alt en politiker, og selv om han aldri har vært ærgjerrig til å ønske å være noe mer enn representant for staten sin, har utnevnelsen tent gløden i ham. Det betyr at han heller vil gå ut og hilse på folk og kysse babyer og risikere livet, enn å sitte bak flere lag med væpnede Secret Service-agenter.

Dermed blir oppdraget tofoldig; beskytte Armstrong og spore opp drapsmannen/drapsmennene. Det er lettere sagt enn gjort.

"Uten svik" er helt fantastisk. Til den ikke er det. Problemet, som først dukker opp på slutten, har å gjøre med skurkenes motivasjon. Den er temmelig overfladisk for å si det mildt. Det skuffer stort og tar boka fra å være en som absolutt fortjener en sterk femmer, til å være en som ikke knapt bør få en firer.

Anbefales med forbehold.

“He did not want an affair with his boss. He did not even want a one-night stand. Because what always happened was that people found out, gossip at the water cooler, meaningful looks in the hallway. And sooner or later the spouses found out. It always happened. Slammed doors, divorce lawyers, child custody.” Avsløringen

Forlaget skriver:

Tom Sanders er gift og har arbeidet for et høyteknologifirma i tolv år. Da bedriften skal omorganiseres, tror alle at Tom skal bli den nye sjefen, men Meredith Johnsen, som Tom engang har hatt et forhold til, blir ansatt i steden. Hun bruker hele sin tiltrekningskraft på Tom, men da Tom ikke vil være med på leken, beskylder hun ham for seksuelle overgrep. Tom hevder at det var hun som forgrep seg på ham, med det er hun som blir trodd, han risikerer å miste jobben. Tom går til advokat, og under etterforskningen av saken, avdekkes det blant annet misligheter rundt en forestående fusjon.

En gang tidlig på 2000-tallet hadde jeg en tekno-thriller-periode. Jeg slukte opp alt, uansett kvalitet. Det var også da jeg begynte å sluke Michael Crichtons bøker. Han hadde blitt introdusert for meg av storebroren min (Gud nåde hans sjel). Den første boken jeg hjalp meg med å lese, var "En trussel fra rommet". Senere hjalp han meg med å komme gjennom "Congo". Så gikk det mange år før jeg leste ham igjen.

"Avsløringen" var en av de jeg leste sent. Men den har blitt en av mine favoritter av Crichton. Så mye faktisk at det ikke går ett år uten at jeg gjenleser boka.. Det har nå blitt over et dusin ganger og fortsatt er jeg interessert i karakterene og det sentrale temaet i boka; seksuell trakassering.

Boka og temaet er like aktuelle i dag som da Crichton først ga ut boka tidlig på 1990-tallet. Så sent som for en time siden hørte jeg på radioen at en av fem (yrkesaktive) norske kvinner sier at de opplever seksuell trakassering på jobben. Ofte i forbindelse med sosiale tilstelninger på jobben hvor alkohol drikkes.

Alkohol er også inne i bildet i "Avsløringen". Meredith, hovedpersonens tidligere elskerinne, nå sjef, bestiller det før hun inviterer Tom til kontoret sitt sent en ettermiddag. Ingen av dem blir fulle, men det er med på å endre situasjonen. Eller mer presist, hun vil mene at det bør tolkes på den måten. Ingen voksen kvinne inviterer en voksen mann hun har hatt en intimt forhold med til kontoret sitt, serverer vin uten at det signaliserer noe. Mener Meredith.

Toms argument når Meredith anklager ham for seksuell trakassering etter at han avviser henne (etter å først ha klint med henne og latt henne begynne å utføre oralsex på ham), er at han som hennes underordnede følte seg presset, og at han uansett har rett til å si nei når som helst.

Meredith er selvfølgelig av annen oppfatning. Det er også Toms sjef og mange av kollegene hans. De mener at påstanden hans, om at hun- en kvinne- skal ha trakassert ham - en fysisk sterkere mann-seksuelt, er så latterlig at den ikke fortjener et motargument. Forresten; hvilken seksuelt aktiv mann sier nei til å ligge med en så vakker kvinne som Meredith?

Selv Toms kone kan ikke la være å lure på det samme. Men overraskende nok, tror hun på mannen sin. Det hjelper ham litt, men trøsten er mager; ikke bare vil selskapet, DigiCom, sparke ham, noe som vil koste ham millioner, de vil også sverte hans navn slik at han blir en paria i bransjen. Det kan han ikke leve med.

"Avsløringen" er ikke bare en spennende, realistisk, intelligent bok, den er også rasende godt komponert, evner å overraske og gir leseren flere uforglemmelig godt realiserte karakterer.

En av Crichtons absolutt beste.

Anbefales på det varmeste.

Forlaget skriver:

"Uken etter at mor forsvant, ble det soknet i elven etter henne. Da tenkte jeg på mor, som lå i vannet. Det lange røde håret duvet som trådene på en brennmanet, og ansiktet hennes var hvitt. Hvitt som baksiden på en krabbe, tenkte jeg, og følte meg skyldig fordi jeg tenkte sånn. For hvis mor lå i vannet, var hun jo død. [...] En dag var det ingen båter mer, og ingen folk gikk og lette."

Stine har ikke hatt noen lett oppvekst, og moren har brydd seg lite om henne. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, savner Stine henne. For alt vil bli annerledes når moren kommer tilbake. Hvis hun kommer tilbake?

Konkurranse mellom søsken om foreldrenes gunst er et av litteraturens eldste temaer. Det samme kan ikke sies om foreldre som aktivt eller på en passiv aggressiv måte misliker barna sine. Eller i Høge Follegg Pedersens «Skorpionen», barnet sitt.

Femten år gamle Stine har, som baksideteksten sier, ikke hatt et enkelt liv. Faren Arne, en drømmer som planla å immigrere til Canada med moren, døde i en bilulykke samme dag som Stine ble født. Moren, Bea, måtte-fordi hun ikke hadde noe annet valg-flytte tilbake til barndomshjemmet, der faren og lillesøsteren, Vivi, ennå bodde. Et ikke lite ydmykende valg.

Frigjøringen kom først fem år senere for moren. Da døde Stines bestefar, og arven ga Bea for første gang en mulighet til å stable et liv på beina. Det gjorde hun også. At det ikke ble noe lykkelig liv for Stine, lå kanskje i kortene. Men siden ingen hadde fortalt henne om bestemorens tragiske bortgang, hvordan den fortsatt hjemsøkte moren og hvordan dette marerittet en gang gjorde det nødvendig at hun ble sendt på et lengre opphold på en psykiatrisk klinikk, ender det med at Stine klamrer seg enda sterkere til moren jo dårligere Bea behandler henne.

Så forsvinner Bea en dag, og langsomt begynner morens bagasje å flyte til overflaten. Det får konsekvenser for Jan, den late og voldelige samboeren til Bea, og mest, for Stine.

«Skorpionen» er ikke en bok med store ambisjoner. Den starter gripende, forteller en enkel historie om et vanskelig mor-datter-forhold, og gir hovedpersonen sin en god karakterark i løpet av litt over hundre sider.

Det er ikke mye som er minneverdig, men jeg likte historien som ble fortalt, brydde meg om karakterenes skjebne og kjedet meg aldri. Det er ikke ofte man kan si det om bøker.

Ofte er det enkle det beste. Også når det gjelder bøker.

Anbefales.

Forlaget skriver:

Lone er 15 år, bor på et lite sted i Østfold, er adoptert fra Korea og skriver brev til en katolsk nonne, søster Milde. [...] Gjennom brevene blir vi kjent med en utrolig sjarmerende ung jente med skeive og rare blikk på verden, skolen, familien, og, ikke minst, seg selv.

Synne Sun Løes har fanget undring, tankesprangene, den første forvirrende forelskelsen, veslevoksenheten og stemmen til en 15-åring som vi blir glad i og ler med.

Yoko er alene har også mørkere sider som gir boken tyngde og forankring i en sammensatt virkelighet. Lones mor er psykolog, ofte høyt oppe, men like langt nede i kjelleren. Lone elsker moren sin, men ser også tragedien hun og familien nærmer seg. Synne Sun Løes er født i 1975, hun bor i Bergen. Dette er hennes første bok.

Hvis jeg kort skal oppsummere hva jeg mener god litteratur er, så ville jeg sagt dette: en god bok må ha et dramatisk hjerte. Med det mener jeg at når f.eks. noen spør, «hva handler den om?», slik de fleste av oss gjør når vi blir fortalt om at en bok eller film kan være spennende å se/lese, så må svaret inneholde et dramatisk poeng eller element som får oss til å ville vite hvordan det går videre. Resten er hva jeg vil kalle stemningslitteratur. De er ikke egentlig ment for et publikum, i hvert fall ikke et stort et.

«Synne Suns «Yoko er alene» er en liten ungdomsroman og fortjener ikke sikkert ikke å bli brukt som et generelt eksempel på det jeg mener feiler litteraturen i dag. Samtidig er det første som streifet meg mens jeg leste den dette; hvor er historien?

Lone, den femten år gamle hovedpersonen, er sympatisk, brevene hun skriver er vare og gir oss et godt innblikk i hennes og familiens liv (inkludert en særegen storebror som studerer religionshistorie og som har blitt buddhist), men i kapittel etter kapittel er forfatteren mer opptatt av å fange en stemning mer enn å fortelle en historie med et anslag som vekker, en midtdel som bygger på det og kompliserer ting for hovedpersonen og en slutt som fungerer som en katarsis- eller ikke.

Hovedgrunnen til at krim og spenningsbøker selger bedre enn såkalte litterære bøker, er ikke fordi det store publikumet har samme forhold til litteratur som til junk-food. Eller ikke bare det. Jeg tror genuint at krim-og-spenningsforfattere, i motsetning til sine kolleger på den litterære siden av gjerdet, er langt flinkere til å huske at de fleste mennesker, uansett bakgrunn, bare vil ha en god historie med noen som vil noe og noen som står i veien for dem. Så enkelt, og likevel…

Styr unna.

"Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt, som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør."

Forlaget skriver:

Agnes er død. Drept av en historie Slik begynner kjærlighetshistorien om en sveitsisk, navnløs forfatter, bosatt i Chicago, og den 20 år yngre Agnes. Etter at paret har flyttet sammen, ber Agnes forfatteren om å skrive om deres kjærlighet. Men fiksjonen begynner snart å ta overhånd over det virkelige livet. Jeg-fortelleren mister mer og mer evnen til å se den virkelige Agnes og ta vare på hennes behov.

Det som begynte som et eksperiment, utvikler seg til et spørsmål om liv og død, hvor grensene mellom realitet og fiksjon til slutt utviskes helt. Romanen er Peter Stamms mest kjente verk og er utgitt i 20 land.

Jeg ble først kjent med Peter Stamms forfatterskap i år. Det skjedde gjennom «Hver dag er natt», hans kritikerroste og nyeste roman fra 2014. Som du kan lese her, falt boka ikke helt i smak. Av flere grunner.

Kort sagt likte jeg den første halvdelen veldig godt, anslaget fenget, og både språket og karaktertegningene var det ingenting å si på. Men så kommer den andre halvdelen, og karakterarken og historien som fortelles sporer av på en måte som gjorde at min interesse for både hennes ve og vel og historien generelt kollapset lik det kinesiske aksjemarkedet denne uken.

«Agnes», Stamms litterære debut fra 1998 følger det samme sporet. Anslaget er interessant, introduksjonen til den tjuefem år gamle fysikkstudenten Agnes og hovedpersonens kurtisering av henne, minner som en romantisk indie-film. På en god måte. Men bare i første halvdel.

Da den andre halvdelen kom, mistet jeg interessen. Mest fordi hovedkarakterene og historien deres befinner seg i en kjølig boble som holder meg på avstand. Og ved alt som er hellig!- hva er det som får forfattere til å ha hovedpersoner som aldri blir navngitt? Eller rettere sagt, hvorfor velge å gjøre det og så IKKE bruke det til å gjøre et dramatisk poeng?

«Agnes» er ikke overraskende en godt skrevet roman. Men dessverre redder det ikke boka fra å være under middels interessant.

Styr unna.

Forlaget skriver:

I september 1943 oppdages en alvorlig såret mann på en brygge i Trieste, Italia. Det finnes ingen papirer som kan gi et hint om hvem han er, bare en brodert navnelapp i kragen på sjømannsjakken hans: Sampo Karjalainen, et finsk navn. Når han våkner, har han glemt alt - inkludert språket. Legen som behandler ham er selv finsk, og påtar seg å lære ham morsmålet på nytt. Snart sendes Sampo tilbake til Finland for å nøste opp i sin identitet og historie og finne ut av hvem han er. Dette er en gripende historie om å miste seg selv og å være uten fortid. Med stor humor og stort alvor får vi en sprelsk og annerledes fortelling fra andre verdenskrigs Italia og Finland, om identitet, språk og tilhørighet, og om krigens råskap og kjærlighetens nødvendighet.

Med fare for å gjenta meg selv; alle som er opptatt av bøker begynner på enhver ny bok med et håp om å finne diamanten i det store litterære havet, boka som får oss til å oppføre oss som en tween; uhemmet av relativistiske bremser, så entusiastisk at vi bare snakker i utropstegn om funnet vi har gjort.

De fleste bøker leverer ikke. Noen få kommer nær idealet, de får vår ros og høye terningkast, men selv disse bøkene blir ikke lenge i hukommelsens innerste hvelv. Der er det bare plass til to typer bøker; de eksepsjonelle og kanskje overraskende-de virkelig, virkelig dårlige.

Diego Maranis "Ny finsk grammatikk" er, tross de gode kritikerne den har fått av kritikere, en av de verste bøkene jeg har lest på en stund. Boka handler kort sagt om hukommelse, dens forming og viktighet for vår identitet.

Marani gjør det alt for mange skribenter med erfaring fra akademia og byråkratiske institusjoner ofte gjør når de blir forfattere: Han glemmer å fokusere på historiens hjerte. Verre; han gir oss drepende kjedelige karakterer som har så kjedelige tanker og samtaler at jeg ikke kunne lese mer enn tjue sider før jeg måtte ta en pause fra boka.

At historien foregår under andre verdenskrig, at hovedkarakteren er etterretningssoldat, gjør det enda mer uforståelig at resultat er som det er.

Utvilsomt månedens verste leseopplevelse.

Styr unna som pesten.

"The donor money poured in still, and we learned the benefits of creative accounting. We assured ourselves that the creative accounting did not matter because the peasants and the workers still got the benefits of creative accounting." Klagesang for Easterly

Robert Mugabe, diktatoren som styrer Zimbabwe, startet karrieren som en helt, ble en ærgjerrig sjarlatan, før han sluttet å late som om han var en ordinær politiker og ble en degenerert diktator.

Hans ekstraordinære inkompetanse som leder har i de siste femten årene tatt Zimbabwe fra å være et land med store utfordringer men med gode muligheter til å overkomme dem, til et land som har blitt et kroneksempel på alt som feiler alt for mange land i Afrika.

Petina Gappahs prisbelønte novellesamling "Klagesang for Easterly", handler om livet under Mugabes styre. I elleve utsøkte noveller introduserer hun oss for zimbabwere fra alle sosiale lag.

Fra elitemenn som tar elskerinner til høyre og venstre og blir offer for AIDS-epidemien i landet, til de bunnløst fattige som bor ulovlig og risikerer å bli vekket grytidlig om morgenen av bråket fra bulldosere som vil jevne deres hus og liv med jorden.

Fra psykisk syke, til koner av maktmenn som reiser til utlandet for å ta en pause fra et liv hvor de er konstant redde for å bli kastet ut av eget hus og erstattet av ektemannens noen og tjue år gamle elskerinne.

Felles for alle karakterene, er at de lever under Mugabes tommel. Noen har ektemenn og fedre som konkurrerer om den gamle diktatorens gunst, noen er offer for hans politiske forfølgelser, og enda andre er offer for hans inkompetente økonomiske politikk.

Men alt handler ikke om politikk. Det handler også om død, begravelser og de vanskelige forholdene mellom de som valgte å bli i hjemlandet og de som dro til Storbritannia eller USA og som de hjemme er så avhengige av økonomisk.

Ikke alle novellene er gode, eller interessante. "Mupandawas dansemester", er den verste. Kjedelig og totalt retningsløs. Heldigvis er novellen som kommer etter den, "Vår mann i Genève vinner en million euro" en glitrende og morsom liten sak. Mønsteret gjentar seg et par ganger; en dårlig og kjedelig novelle etterfølges av en informativ og frisk novelle. Til slutt overgår de gode de dårlige, eller kanskje mer generøst- de forglemmelige novellene.

Er du interessert i Zimbabwe, Mugabes katastrofale regime og hvordan det utarmer og har utarmet landet som en gang ble kalt "Afrikas kornkammer", er " Klagesang for Easterly" en novellesamling det er verdt å få med seg.

Anbefales med forbehold.

Ferrara, nord-Italia, på midten av 1930-tallet. Dr Fadigati, en aldrende øre-nese-halsspesialist, opprinnelig fra Venezia, har siden han kom til Ferrara år tidligere, vært godt likt av stedets innbyggere. Hovedsakelig fordi han er en dedikert lege som fra klokka ni om morgenen til sent på ettermiddagen deler tiden sin mellom det lokale sykehuset og privatklinikken i sentrum av byen, men delvis også fordi han, med sitt ungkarsliv og sine mystiske utflukter til Bologna, gir innbyggerne enda en grunn til å drive med favoritthobbyen; spekulasjon og ryktemakeri.

At de, tross at legen har bodd årevis i byen, ikke vet så mye om ham, stopper dem ikke. De vet nok, mener de.

De vet f.eks. at han hører på Bach, Mozart og Wagner til sent på natta. De vet at han pleier å dra til Bologna for å se opera og de vet at han har et mistenkelig nært forhold til en politikonstabel, senere en dørvakt ved rådhuset og enda flere andre. De vet også at han ikke har forsøkt å forføre noen av Ferraras kvinner, enda flere av dem mer enn gjerne ønsker å bli forført av ham. Konklusjonen er like enkel som den er farlig; Dr Fadigati er sodomist.

Det er ikke bare de voksne og gamle som er nysgjerrig på Dr Fadigatis privatliv. Også de unge lar seg både fascinere, forundre og forarge. Fortelleren, en ung mann i begynnelsen av tjueårene er en av dem.
Hans venner, jusstudenten Nino Bottecchiari og Vittorio Molon-den eneste med en familie som ikke kommer fra Ferrara, blir også involvert i forsøket på å avdekke Dr Fadigatis mål med sine utflukter til Bologna.

Også med er en fjerde ung mann, en med langt mer beregnende hensikter.

Dr Fadigati er selvfølgelig homofil. I et konservativt samfunn styrt av hardhendte fascisteri, er ikke det akkurat en atferd som blir møtt med silkehansker. Men mer enn fascistene, er det noe annet som truer med å forråde Fadigati; hans naivitet.

«Gullbrillene» er ikke verdt å lese fordi den handler om en homofil mann i mellomkrigsårene, heller ikke fordi den på en utsøkt enkel måte fanger livet på den italienske provinsen i disse årene, ikke en gang fordi den er beundringsverdig usentimental, men fordi språket og stemmen som bærer historien er magisk.

Vanligvis er språket ikke det som vinner meg over. Og hvis jeg skal være ærlig, tror jeg ikke jeg ville skrytt av boka om det var det eneste boka hadde å fare med. Heldigvis er det ikke slik. I hjertet av boka, er en god, dramatisk og interessant historie. Språket tjener denne historien på en god måte.

Hvis du ser etter en historie med hjerte, som også snakker til hodet, anbefaler jeg deg å lese Giorgio Bassanis «Gullbrillene». Du vil ikke angre på det.

Juni begynte bra og endte langt bedre enn jeg hadde ventet.

1: Kill Your Friends av John Niven (6) ; satirisk roman om musikkbransjen i Brit-pop-perioden på slutten av 1990-tallet/begynnelsen av 2000-tallet.

2: Han er her igjen (6) ; Hitler vender tilbake med hysteriske følger

3: Ru av Kim Thuy (6) ; vakker erindringsbok om oppvekst i Vietnam og immigrasjon og liv i Canada gjennom tre tiår.

4: The Scarecrow av Michael Connelly (6); journalisme+seriemorder+internett

5: Advarsel Ambler av Robert Ludlum (5) ; paranoiaroman, en av Ludlums beste

6: Ellen Foster av Kaye Gibbons (6) ; om en grusom barndom

7: Gilly Hopkins av Katherine Paterson (6) ; barnebokperle

8: Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway (5); spennende og gripende om beleiringen av Sarajevo

9: Loven i en Lincoln av Michael Connelly (6) ; En av Connellys beste bøker

10: Sandor av Mathis Mathisen ; overraskende tidlig og klok liten norsk roman om konflikten i Balkan.