Ja her finner du perler på en snor. Det rare ved det er at vi leser og oppfatter sitatene, ordtakene forskjellig hver dag.

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted.

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse.

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok.

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk.

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg.

Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet.

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung.

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv?

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei.

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Historien om et dysfunksjonelt etterretnings-apparat

Luke Harding (f. 1968) er en britisk journalist som jobber som utenrikskorrespondent for The Guardian. De siste årene har han skrevet flere bøker, blant annet om WikiLeaks og det forhold at han selv ikke lenger er ønsket i Russland. Den siste boka hans er "Snowden-filene", og den presenterte han bl.a. på Juristkongressen 2014. Boka utkom på engelsk tidligere i år, og Forlaget Press har sørget for å få den oversatt i ekspressfart.

"Edvard Snowdens avsløringer har berørt alle verdens land - også Norge. Etter Snowdens første lekkasje til The Guardian i juni 2013 har vi fått vite mye om målene og fremgangsmåtene til det mektige amerikanske etterretningsbyrået National Security Agency (NSA). NSA har overvåket ikke bare fiender, men også venner, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel - og europeere i sin alminnelighet.

Snowden-dokumentene tvinger nordmenn til å stille seg noen ubehagelige spørsmål. I hvilken grad er de norske styresmaktene - de nåværende så vel som tidligere - delaktige i USAs elektroniske overvåkning? Har norske myndigheter delt norske borgeres private data med den nære samarbeidspartneren i USA? Og har USA noen gang avlyttet den politiske ledelsen i Norge? Vi vet ikke hva NSA har overvåket i Norge, men vi kjenner omfanget. Tallene for Norge er oppsiktsvekkende. I løpet av én måned vinteren 2012-2013 innhentet NSA data om over 33 millioner norske telefonsamtaler - i gjennomsnitt 1,2 millioner pr. døgn. Ifølge Snowden-dokumentene overvåker byrået andre europeiske land på samme måte. Masseinnsamling foregår i Tyskland, Frankrike, Brasil og en rekke andre land. Dataene blir sendt til Fort Meade, NSAs hovedkvarter i nærheten av Washington. Nøyaktig hvor dypt samarbeidet mellom USA og Norge stikker, er svært omstridt." (sitat fra bokas forord på side 7)

Det forhold at Edvard Snowden ble en varsler, var ikke noe som skjedde over natta. Tvert i mot tok det relativt lang tid fra at han begynte å reagere på den massive overvåkningen av alminnelige amerikanske borgere i første omgang, til at han besluttet å varsle om dette og sendte en e-post med ordene "Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten ..." til en journalist.

I USA som i Norge er lovverket rundt lagring av data og muligheten for overvåkning av enkeltborgere strengt. Overvåkning skal i prinsippet kun finne sted i tilfeller hvor det er grunn til skjellig mistanke om noe kriminelt. Og det finnes regelverk - i alle fall i Norge - for bruk av det som kalles overskuddsinformasjon, og om hvor lenge det er lov til å lagre data om folk. Regelverket er så strengt at selv ikke helsemyndighetene kan bruke helsedata uten uttrykkelig samtykke fra den det gjelder.

Avsløringene som fulgte i kjølevannet av Snowden-lekkasjene har vist at regelverket ikke følges, og at NSA (i samarbeid med britene) nærmest har full kontroll over internett og elektroniske medier. De har tvunget nettselskaper som Microsoft, Yahoo, Facebook, Google etc. til å gi kontinuerlig innsyn i alle brukeres data - angivelig i anti-terrorens tjeneste. Det eksisterer et eget regelverk om innsyn som vanlige borgere ikke kjenner til ... Avsløringene viser også at alle blir overvåket - alt som går av mailer på nettet, alle telefonsamtaler, alle elektronisk kommunikasjon som sms´er etc. - alt overvåkes. Ja, selv ikke kryptering av telefoner og mailer er 100 % sikker ...

Da Snowden kom med sine avsløringer, inngikk den engelske avisen The Guardian og den amerikanske avisen The Times et samarbeid. Dette var helt nødvendig av flere grunner. Ikke bare var det mye materiale som måtte gjennomgås, men England og USA har ulike regelverk for oppbevaring og avsløring av informasjon som kan sies å være truende for rikets sikkerhet. Det gjaldt for all del å unngå at redaksjonene skulle bli tvunget til å gi fra seg materialet de hadde fått fra Snowden, fordi dette i verste fall kunne bety avisens sikre død.

Både i USA og i Europa vekker dette med overvåkning av borgerne dårlige minner. I USA har man både McCarthy-perioden og Nixon-skandalen å se tilbake på, og særlig personer som er mislikt av myndighetene vil i et slikt system være utsatt. I Øst-Europa skal vi ikke mange år tilbake før Stasi gjorde livet utrygt for mange. Men i motsetning til østblokk-overvåkningen, der hver 6. eller 7. borger jobbet innenfor etterretningen, har ikke USA så vidt mange mennesker ansatt i etterretningstjenesten. På den annen side krever ikke overvåkning i dag såvidt store personalmessige ressurser som den gangen. Et godt søkeprogram, og det er gjort på rekordtid å hente frem det man til enhver tid tenker er relevant informasjon om enkeltpersoner.

Det kommer tydelig frem i boka at Snowden ikke ble varsler for å vekke oppmerksomhet rundt sin egen person, eller at han av andre grunner hadde personlige interesser. Selv fremstår han som en bekjeden mann som helst vil leve sitt liv i fred og ro. Da han valgte å varsle, og dermed også på mange måter ødela sitt eget liv ved å bli verdens mest ettersøkte mann, var det fordi han mente at overvåkningen er grunnlovsstridig og at han ikke ønsker å leve et liv der hver minste lille ting som skjer i hans og andres liv, ender opp i en logg hos NSA. Dette strider mot hans grunnverdier. Han har betalt en meget høy pris for å bli varsler, der han i dag sitter fast i Russland fordi ingen land er villige til å ta ham i mot. Man ønsker ikke å risikere konsekvensene ved dette mot en stormakt som USA. Selv risikerer han livsvarig fengsel dersom han blir tatt og ført til USA.

"Det har vært nok ulovligheter fra myndighetenes side nå. Det er hykleri å rette slike anklager mot meg. Allmennheten har fått mindre makt på grunn av det de har gjort." Han innså at det antakleig kom til å gå ham "ille". Men han sa at han ikke angret på det han hadde bestemt seg for, at han ikke ønsket å leve i en verden der "alt jeg gjør og sier, blir registrert". Som han forklarte: "NSA har skapt en infrastruktur som setter dem i stand til å avlytte nær sagt hva som helst. Og dermed blir det aller meste som foregår av mellommenneskelig kommunikasjon, sanket inn." De føderale styresmaktene hadde kapret internett, sa han. De hadde gjort det til en maskin som spionerte på hele befolkningen." (side 98)

Snowden har omtalt sine egne handlinger som fedrelandskjærlighet, og han så ikke på lekkasjene som et svik, men som et nødvendig korrektiv til et etterretningssystem som var blitt dysfunksjonelt.

"USA er i bunn og grunn et godt land," fastholdt han. "Vi har gode mennesker med gode verdier. Men maktstrukturene jobber for å pleie seg selv, for å øke sin makt på bekostning av allmennhetens frihet." (side 99)

Noe av det som har fremkommet av de avslørende Snowden-filene er bl.a. en hemmelig kjennelse av 25. april 2013, hvor etterretningen tvang USAs største teleselskaper til å utlevere telefonlogger over milloner av amerikanske kunder til NSA. Man måtte være høyt klarert for i det hele tatt å få se kjennelsen, men for teleselskapene betydde dette at de ikke hadde noe valg. Man snakker om en masseovervåkning som er uten hensyn til om folk har begått lovbrudd eller vært delaktig i terrorisme ...

Et samarbeid mellom det amerikanske NSA og det britiske GCHQ avsløres i boka, og gir grunnlag for å hevde at dersom USA er ille på dette området, så er Storbritannia enda verre. En stadig større bruk av kryptering byr på etterretningsmessige problemer, men ikke verre enn at også dette kan løses, slik jeg forstår det. Så lenge mailtrafikk og annet krysser britisk eller amerikansk jord, er overvåkningen et faktum.

De fleste som har vært på kurs i nett-sikkerhet, vet at en mail som sendes fra en mailbox til en annen, er innom mange lands servere på veien. Her er det mulighet for å lagre absolutt alt som er innom, selv om det er tale om tiendedels sekunder. Derfor får vi høre at det å sende e-post må likestilles med å sende et postkort ... Det er en grunn til at man får tilsendt passord med gyldighet i maksimalt noen minutter på e-post, før man selv må gå inn og endre disse i systemene. Teknologisk er det altså en enkel sak å overvåke internett-brukere, men det krever atskillig flere ressurser å lagre slike mengder data som amerikanerne og britene opererer med. I alle fall over tid. Og USA har i følge Snowden i løpet av det siste tiåret, eskalert etter 11. september 2001, i hemmelighet jobbet med å samle så og si alt av kommunikasjon som kommer inn i eller går ut av landet. (se side 171)

Men hva nå? Luke Harding skriver i sin bok at alt rabalderet i kjølevannet av avsløringene har ført til mer debatt rundt temaet overvåkning. Det skjer faktisk en del spennende ting rundt forbi, og kanskje i særdeleshet i USA. Det må vel likevel anses som en slags skjebnens ironi at det eneste landet som har vært villig til å gi Snowden asyl, er Russland. For om tilsynsmekanismene i USA var skakk-kjørte, så var de ikke-eksisterende i Russland ... Men kanskje blir amerikansk lovgivning en gang endret, slik at Snowden kan vende tilbake til det hjemlandet han tross alt elsker.

Noe av det som skuffet meg mest underveis i lesningen, var president Obamas holdninger til overvåkningen generelt og Snowden spesielt. Mannen som fikk Nobels fredspris ved kanskje først og fremst ikke å være Bush jf., slik Luke Harding så lakonisk fremstiller det hele. Frihetens land og demokratiets høyborg - og så en skandale som dette, som kun er egnet til å skade landet og bli en utenrikspolitisk katastrofe ...

"Europaparlamentet stemte for nye, strenge lover om datasikkerhet. Målet var å hindre at EU-data innhentet av selskaper som Google, Yahoo og Microsoft havnet på NSAs servere. Lovforslaget var et eksplisitt motangrep mot PRISM og hadde til formål å begrense delingen av EUs informasjon med land utenfor EU. Det inneholdt også et forslag o at EU-borgere skulle ha rett til å slette alle sine digitale opplysninger fra nettet, og at selskaper som brøt med disse reglene, skulle ilegges store bøter.

Dette punktet var blitt strøket fra Europakommisjonens opprinnelige forslag i 2012 etter lobbyvirksomhet fra USA. USA mente at disse nye reguleringene ville skade næringslivet, noe Silicon Valley sa seg enig i. Men beskyldningene om at NSA spionerte på dem, gjorde mange i Europa hardere til sinns, og de som ønsket reformer, fikk større gjennomslagskraft. (Til slutt kom Storbritannia USA til unnsetning, da David Cameron overtalte de allierte i EU til å utsette eventuelle nye regler til 2015.) (side 232)

I dag snakker alle om nettsuverenitet, for derigjennom å gjøre det vanskeligere for NSA å få tak i nasjonale data. Dette har imidlertid en del andre uheldige sider - som at det blir enklere for totalitære land å overvåke egne innbyggere ...

For øvrig har den gode gammeldagse skrivemaskinen enkelte steder fått en renesanse etter avsløringene i kjølevannet av Snowden-saken. I India lagres ikke lenger topphemmelige dokumenter elektronisk - bare for å nevne ett eksempel.

Også i USA har det vært heftig debatt etter avsløringene. Kongressen er splittet i synet på om Snowden er en varsler eller en forræder, i spørsmålet om privatliv versus sikkerhet, om saken er viktig eller uviktig osv. Obama har gått i spissen for at reformer skal innføres, men de sterkeste skeptikerne er ikke overbevist. Er det tale om reformer eller "reformer"? Er endringsviljen og prosessen reell, eller er det tale om en skinnprosess? De store selskapene som Apple, Google, Facebook, Microsoft, Twitter og AOL har forlangt at myndighetene må slutte med overvåkning uten mistanke, og i stedet konsentrere seg om enkeltpersoner det er grunn til å mistenke. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette.

Luke Hardings bok "Snowden-filene" er uhyggelig aktuell og interessant, og etter å ha lest den sitter jeg igjen med en følelse av uro. Tenk på alle elektroniske spor et moderne menneske tross alt legger etter seg i løpet av et liv, og så sitter det noen og samler sammen alt dette i databaser rundt omkring i verden. En ting er det man velger å legge ut i full offentlighet selv, men det er mye annen korrespondanse som ikke er ment for andre enn de impliserte parter, og hvor formuleringene garantert ville ha vært annerledes dersom man hadde visst at andre enn dem dette var ment for også skulle lese alt. Et land kan ha all verdens gode eller mindre gode intensjoner, men hva da dersom et i og for seg vennligsinnet land blir okkupert av et annet ikke fullt så vennligsinnet land, som med på kjøpet får med seg alle de lagrede opplysningene om landets borgere? Aller, aller verst blir det når et land som oppfatter seg som et demokrati, masseovervåker alle landets innbyggere uten deres vitende og vilje - på tvers av de offisielle lovene.

Jeg savnet at det hadde funnet sted direkte samtaler mellom forfatteren og Edvard Snowden, men dette har vært en umulighet siden Snowden ikke kan forlate Russland, og fordi Harding ikke er velkommen i Russland. Jeg sitter igjen med et sterkt sympatisk bilde av en varsler som har betalt en høy pris for privatlivet til oss alle. Dessuten fremstår forfatteren som meget kunnskapsrik og troverdig. Den delen av boka som handler om hvordan myndighetene i USA og Storbritannia forsøkte å forhindre offentliggjøring av skandalen, er nærmest thriller-aktig, og uhyggelig spennende.

Ellers vil jeg fremheve boka som godt skrevet og er meget detaljert rundt absolutt alt som har skjedd i Snowden-saken fra lekkasjene var et faktum, og frem til helt nylig før boka gikk i trykken. Boka er dessuten meget tankevekkende for alle oss som elsker internett og sosiale medier ...

Denne boka anbefaler jeg sterkt alle til å lese!

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding!

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap.

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."

Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn.

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet.

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget.

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning.

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet.

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna.

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp littærer preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg.

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne.

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp.

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær.

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006. "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen.

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde.

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike.

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg.

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon!

Venter man lenge nok så leges alt over hehe

hmmm vi lærer av våre egne feil ikke andres.

Frå Håvamål

5

Vit treng han

som vidt om ferdast,

lett er livet heime.

Til spott vert han

som slett inkje kan

og kjem til kloke menn.

6

Stilt skal ein fara

med sjølvskryt

og varsamt syna sin vilje,

klok og stillsleg

skal ein koma til gards,

vitug han som er varsam,

for betre ven

vitjar deg aldri

enn mykje mannevit.

Forfatter: Frå Håvamål

Når vakre ord blir viktigere enn handling ...

Berit Hedemann (f. 1949) har jobbet som journalist i NRK Radio i hele sitt voksne liv, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. "All min forakt" er hennes første skjønnlitterære bok for voksne, men hun har tidligere utgitt to bøker innenfor andre genre. På bloggen Artemisias Verden leste jeg at Berit Hedemann er moren til forfatteren Ingvild H. Rishøy.

I "All min forakt" møter vi en navnløs kvinne midt i 50-årene. Hun har nettopp truffet en fantastisk mann. Endelig skal hun få oppleve den store kjærligheten!

Hvordan begynte egentlig det hele?

"Nei, enda tidligere begynte den, historien om dem, femten år tidligere, de hadde truffet hverandre en nyttårsaften. Han hadde kobberglinsende krøller og verdens vakreste grå blikk, hun hadde en rå sult på livet og på menn, hun uttrykte seg riktignok i klisjeer, men sulten var sann. De forlot festen med hendene dypt begravet i hverandres undertøy, og sto utenfor og så opp mot stjernene, en time før klokka var tolv.

Hun sa: Se stjernene. Like evige som kjærligheten.
Hun sa: Jeg vil ha deg.
Han sa: Hvis jeg kan fylle den lengselen der, er jeg din.

Setningen hans var vidunderlig, og passet perfekt i hennes univers. Han var riktignok full på det tidspunktet. Hun merket seg det. Men hun brydde seg ikke så mye om det. Dessuten var han en kjent musiker, og svært galant. Selv når han var full." (side 28)

Den vakre musikeren vet å si de riktige ordene på de riktige tidspunktene. Og aldri før har vår kvinnelige hovedperson opplevd en så intens pasjon, så mye romantikk, så mye lykke ... Det er ganske enkelt helt utrolig at ingen før henne har visst å sette fullt ut pris på denne fantastiske mannens egenskaper. En mann som har hatt en lei tendens til å slå seg sammen med gale kvinner, som ender som ofre han ikke tør å forlate - inntil han bare må vekk ... Som med moren til datteren Victoria, som han av og til bare må tekkes for at ikke datteren skal lide overlast. Og kvinnen som har forelsket seg i ham ser at han er så usedvanlig for snill, så altfor lett å utnytte ...

Så snur det. Plutselig er det hun som sitter og venter, som får høre de mest fantastiske historier, som blir servert de mest åpenbare løgner. Spørsmålet det er betimelig å stille er hva som egentlig skjedde ...

"Han bestormet meg til jeg falt. Så inntok han meg ikke." (side 62)

At musikeren stadig er full er på et vis til å holde ut, synes kvinnen. Men at han forsvinner i lange perioder og serverer løgn på løgn, er vanskeligere å takle.

"Han tåler ikke å bli sperret inne. Da renner kjærligheten ut mellom fingrene hans. Og det var det han visste, jeg mistenker ham fortsatt, jeg klarte ikke å tilgi ham. Han hater folk som vil vite alt om ham. Sjekker jeg pc-en hans, tilgir han meg aldri. Vi skal ikke vite annet om hverandre enn det vi viser frem frivillig. Hvis jeg vil ha ham, må han kjenne at han har frihet. Da må han ikke føle noe press." (side 133)

Hva skjer med et menneske som elsker et annet menneske som lyver hele tiden? Dette mennesket vil naturligvis lete etter bevis på at det ikke kan være sant. Hvor verdiløs må man ikke være dersom noen kan oppføre seg så usselt mot en? Det som ikke stemmer, rasjonaliseres bort. Ellers vil virkeligheten bli for skremmende. Det er heller ikke unaturlig å klamre seg fast i drømmen om at i hvertfall noe er ekte ... Episoder som ville fått andre til å se røde varsellamper lyse på høylys dag, fortrenges og bortforklares.

Når den som lyver snakker med store ord om de viktige tingene, de tingene som betyr noe, og lager regler som skal begrense den annens adgang til sannheten - da forskyves maktbalansen i forholdet og det oppstår en dynamikk som ikke er sunn for den som blir bedratt. "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" spør vår hovedperson ...

"All min forakt" er en intens fortelling om et kjærlighetsforhold av det virkelig dysfunksjonelle slaget. Man skulle kanskje tro at det er skrevet nok bøker om den slags, og at hva i all verden kan denne boka tilføre av nye perspektiver?

Denne bokhøsten har kommet med flere bøker om dysfunksjonelle kjærlighetsforhold - bl.a. Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld" og Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket". "Rettstridig forføyning" av Lena Andersson er en tredje roman det kan være verdt å merke seg i denne sammenhengen. "All min forakt" har nok mest til felles med "Unnskyld", som også handler om en løgnaktig mann, men det er også alt de i grunnen har til felles. I "Unnskyld" er mannen som er gjenstand for en ung kvinnes kjærlighet, nemlig så nær men dog så fjern. I "All min forakt" er mannen stort sett fraværende. Alle de fire bøkene er gode, men "Unnskyld" rager høyest, mens "All min forakt" ender på fjerdeplass.

Mange er nok dem som lar seg blende av et vakkert utseende og mange fine ord, og det tar tid å skjønne at de fine ordene ikke følges opp med handling. Dette bringer meg over til et mer dyptpløyende tema: Hva er egentlig ekte kjærlighet? I alle fall ikke det kvinnen i "All min forakt" opplever. Derimot opplever hun en sterk pasjon, men kjærlighet er det ikke ... Derfor får spørsmålet "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" svært liten relevans etter mitt skjønn. Hovedpersonene i boka - både mannen og kvinnen - forsøker så godt det lar seg gjøre å flykte fra sin egen iboende ensomhet, men nissen følger på en måte med på lasset. De klarer ikke å flykte fra seg selv, og på et vis pålegger de hverandre en byrde det er helt umulig å leve opp til. Hver på sin måte søker de en mening med livet hos den andre, uten å være i stand til å etablere en slik mening på egenhånd ... Det hele kompliseres ytterligere av mannens alkoholmisbruk.

"All min forakt" er original i sitt uttrykk, og den er så intenst fortalt at den bet seg fast i meg og endte med å bli slukt i et eneste jafs. Boka er lettlest, med luftige kapitler underveis - noen ganger kun bestående av en setning eller to. Selv slutter jeg aldri å fascineres av dynamikken i kjærlighetsforhold som det som er beskrevet i denne boka. Jeg leter etter en forklaring på hva som er den dypereliggende drivkraften i slike forhold. Og jeg finner egentlig ikke noe annet enn at svaret er ensomhet og muligens også en for dårlig utviklet magefølelse til å kjenne hva som er bra og hva som er dårlig for en. Der andre ville ha flyktet, blir noen værende ... En sterk historie med mange paralleller til det virkelige liv, vil jeg tro. Og hvor jeg altså synes det er langt mer interessant å spørre hva som får noen til å bli i slike forhold, enn hva som får andre til å lyve og bedra ... Jeg anbefaler boka varmt!

Desember

Sjå sol over blakke enger!
Desember har også lys.
Det spelar på sprøe strenger.
Fortel om alle som frys.

Sjå trea står nakne, svarte
mot skarpskorne himmelblånen.
Då opnar strålar så bjarte
ein gullveg opp i mot månen.

Vi står her så små og stille
og spør etter viktige svar.
Veit ikkje kva vi ville.
Veit ikkje kva vi har.

Forfatter: Sigbjørn Heie
Utgitt: Henta frå «MelandJul, Meland mållag, 1996.

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie").

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker!

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv.

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder.

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene.

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården.

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja.

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

Når er barnet ventande, Serianna?
Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til.

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre.

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie.

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker.

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme!), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker.

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ...

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye.

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene.

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere.

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!