Bokelskere.no

I KRLE-faget lærer man at vi, menneskene, har en enestående status hos Gud. Han skapte universet for vår skyld og har en spesiell omsorg for oss. Han har til og med skapt en himmel hvor de som har gjort seg fortjent til det vil få opphold etter at de dør. Dette virket ikke så urimelig den gang menneskene trodde at verden ble skapt noen tusen år tidligere og at menneskene ble skapt samtidig. Men i dag, når vi vet at universet ble skapt for 13.7 milliarder år siden, at det finnes over 200 milliarder galakser i universet og at hver av disse kan ha over 100 milliarder stjerner, bør man bli mer betenkt. Man må undres over hvorfor det var nødvendig for Gud å skape så mange stjerner bare for vår skyld og at han valgte å vente 13.7 milliarder år på at vi skulle dukke opp i utkanten av en middels stor galakse i et solsystem med en middels stor sol. At Gud skapte oss og eksisterer nærmest for å ta seg av oss, virker da ikke lenger særlig sannsynlig. Det virker da mer sannsynlig at det er menneskene selv som har diktet opp denne spesielle statusen hos Gud, ja, at guden bare er et fantasivesen. Men dette er bare ett resonnement som viser at det er usannsynlig at den kristne guden eksisterer. Men ingen av disse resonnementene får man kjennskap til på norske skoler i dag. Det er alminnelig godtatt at man ikke kan bevise at guder ikke eksisterer, men det finnes nå så mange holdepunkter i alle disse resonnementene at sannsynligheten for det er nokså nær 100 %. I vitenskapen krever man ikke alltid 100 % sikkerhet for å godta en hypotese.

Vi er alle preget av våre omgivelser, det er ingen som blir født grunnleggende ond. Vi har alle våre forhistorier, men det lukker man øynene for, ellers måtte man nødvendigvis rettet blikket mot seg selv. Det fins tusenvis av ofre for overgrep vi ser på som hverdagslige, tusenvis av mishandlede mennesker, de fleste er kvinner og barn, men ikke alle - og alt dette utspiller seg i hverdagslige fengsler som private leiligheter og barnerom.

Selvfølgelig er det mulig å dele inn livet mitt i forskjellige avsnitt. Før, under fangenskapet, og etter. Men det er umulig å skille delene fra hverandre. Fordi alle ting påvirker hverandre, og for meg er det ene utenkelig uten det andre.

I enkelte faser nådde jeg grensen for min tåleevne, det hendte mer enn èn gang at jeg skvatt opp når jeg hadde dormet på sofaen og så meg panisk omkring fordi jeg trodde jeg var tilbake i kjelleren.

I Beirut og Libanon bor folk med ulik religiøs tilhørighet i hver sin bydel. Sjiamuslimer har egne områder, sunnimuslimer likeså, og det er det samme for kristne, drusere og andre minoriteter. Man eksisterer side ved side, men ikke sammen.

Ved siden av felles tro er frykten for palestinerne en av svært få saker som limer det ellers splittede kristne samfunnet i Libanon sammen. Alle de kristne gruppene krangler innbyrdes, men i 70-årene kjempet samtlige mot PLO, Palestinernes frigjøringsorganisasjon, ledet av Yasir Arafat.

I alle disse årene har vi gang på gang bedt til Gud, men Gud har ikke svart oss, svarer ikke nå og kommer aldri til å gjøre det!

I særlig konfliktfylte perioder fant også tvangskonverteringer sted. I 1896 konverterte for eksempel 15000 kristne i Erzerum til islam. Alternativet var å bli massakrert. 328 kirker ble omgjort til moskeer. I realiteten var det slik at religiøse minoriteter i det osmanske riket ble behandlet som annenrangs borgere.

Det osmanske riket var, med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn hvor sosial og kulturell identitet og status ble avgjort ut fra religiøs tilhørighet. Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettssikkerhet. For eksempel var det ikke dødsstraff for en muslim som drepte en kristen, mens en kristen som drepte en muslim, måtte bøte med livet. Kristne kvinner ble bortført, tvangskonvertert og solgt som sexslaver til harem. Barn fra kristne familier, særlig gutter, ble kidnappet og tvangskonvertert før de ble gitt videre til sønneløse muslimske familier.

Overgriperen selv, som kunne ha kastet lys over sine motiver og sin atferd, hadde unndratt seg forklaringen gjennom selvmord. Det er jeg som bærer hele byrden av hans ubegripelige forbrytelse på mine skuldre. På flere måter. Jeg lever med konsekvensene, og noen av dem er mer absurde enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Jeg er nødt til å forklare meg når jeg ikke har noen forklaring, jeg er nødt til å rettferdiggjøre meg når det ikke er noe å rettferdiggjøre, jeg må spille en rolle jeg ikke har lyst til å spille.

Frihetsberøvelse og å holde noen innesperret er jo i seg selv en form for mishandling. Overgriperen stjal av min levetid, og han tok fra meg muligheten til å leve et normalt liv.

Selv om hun ellers i livet pleide å handle etter mottoet: Hjelp deg selv, ellers er det ingen som hjelper deg, forklarte hun meg at det eksisterer en slags kjedeeffekt. Noen som aldri har opplevd kjærlighet og trygghet, men mye vold, kommer sannsynligvis til å sende det videre til neste generasjon.

Jeg vil ha eierskap til min historie, som var begynt å leve sitt eget liv og stadig ble utlagt og vurdert på nye måter. For meg var boka et slags beskyttende skjold: Hvis jeg stadig ble spurt om de samme tingene, kunne jeg bare vise til at alle svarene var å finne mellom bokpermene, mer var det ikke å si om det.

Twenty-five years and my life is still
Trying to get up that great big hill of hope
For a destination
I realized quickly when I knew I should
That the world was made up of this brotherhood of man
For whatever that means
(...)
And I try, oh my god do I try
I try all the time
In this institution
(...)
And so I wake in the morning
And I step outside
And I take a deep breath and I get real high
And I scream from the top of my lungs
What's going on?